Forventningen var til å ta og føle på før Satyricon entret scenen på KICK. Lokalet var ikke stappfullt, noe som i grunnen er overraskende med tanke på at ett av Norges mektigste metalband gjestet scenen. Fundamentene til det sørlandske bibelbelbeltet ble skikkelig rystet denne kvelden.
Satyr med full kontroll over salen
KICK er den perfekte arena for denne type konserter. Det er intimt og man får en følelse av nærhet til bandet. Som om man er på besøk hos en god, gammel venn.
Det ble åpnet tungt og heftig med Voice of Shadows fra det nye, selvtitulerte albumet som kom ut for ett par uker siden og som allerede har nådd en førsteplass på VG’s salgsliste. Det er tydelig at fansen har ventet lenge på denne utgivelsen.
Lyden er bra, bandet er samstemt og energisk. Satyr eier scenen der han står bak sitt særegne mikrofonstativ i kjent Satyricon-stil. Han har en egen evne til å fenge publikum og engasjere. Frost er like engasjert der han sitter bak trommene sine. Hvordan han kombinerer hardtslående og uklanderlig spill med all den headbangingen er ganske imponerende. Symbalbruken er enestående og noe av det jeg liker med Satyricons musikk. Resten av bandet holder følge med energien til både Satyr og Frost, det hele blir dog litt forstyrret av den spøkelsesaktige keybordisten som står som en blek steinstøtte i bakgrunnen. På en måte fascinerende, men også forstyrrende fordi han passet så lite inn med resten av energien i bandet.
Riffene er tunge og Satyricon gjør seg, etter min mening, best når det er tungt, hardt og seigt. Dette gjenspeiler seg i publikum, de som står foran scenen følger takten som om de er i en massehypnose, når takten går over i mer tempo og speed, så faller en del ut og det er kun tre-fire av de mest innbitte som fortsatt henger med og følger tempoet som hver enkelt skulle vært koblet til sitt eget lille elektrosjokkapparat.
Lyssettingen på scenen framhever den mørke stemingen som følger de musikalsk tunge partiene, med unntak av noe som føles som ett par 140 tusen watts lamper som henger i retning publikum, når de satte i gang med blinkingen sin, så forundret det meg at ingen på gulvet fikk epileptisk anfall. Det var rett og slett ubehagelig og undertegnede måtte lukke øynene og bøye hodet ned i frykt for å utvikle en eller annen til nå ukjent hjerneskade. På den annen side sto lysblinkingen godt til de raskeste partiene i låtene.
Etter en god time på scenen går bandet av og blir klappet ut igjen av publikum. De setter i gang med noe som for mange er Satyricons signaturlåt, Mother North. For min del er denne låten for mye speed og trash . Det er som gjennomsnittlig fan vanskelig å følge rytmen, igjen noe jeg syns gjenspeiler seg i publikum. Satyricon er så uendelig bra når de kjører tungt, hardt og seigt. Det er noe sexy over hele settingen da og jeg syns de burde holde seg der. Uansett, gjennom de partiene som jeg personlig ikke er så fan av, så har jo Satyr fine armmuskler som man kan nyte synet av. Fra ett kvinnelig synspunkt er det jo ingenting som er råere enn en hardbarka, veltrent, svett rocker som gir alt han har på scenen!
Når bandet så svinger i gang med Fuel for hatred, er det ingen som eier publikum mer enn Satyr. Det hele avsluttes med låta K.I.N.G og igjen viser Satyricon hva de er gode for. Låta er hard og rå, om enn den som har vært den mest kommersielle for min del, så er det ei vannvittig låt.
Det eneste som ødelegger noe av konserten er at gjennom de tunge, rolige partiene er det vanskelig å nyte musikken fullt ut på grunn av for mye snakk og støy fra publikum bakerst i salen, men det er vel å forvente at ikke alle kan være hardbarka fans som går i transe og holder munn hele konserten fordi man faktisk er der for å få med seg en fantastisk musikkopplevelse.
Bildegalleri på Facebook - klikk her!
