Festivalplassen.no: G-Thomas var en glitrende forsmak på hesterygguniversets musikalske landskap. Hans rutine med gitar og mikrofon gjorde toastmasterrollen han fikk i fanget til å fortone seg smakfullt - såvel som humoristisk og respektabelt.
Av musikalske bidrag var G-Thomas av sin vanlige gode kvalitet. Han gikk rett på sak - og var på nippet til å få forsamlingen i amfiet til å svinge nedom scenen for å svinge seg i linedance.
Det var låten "We all get lucky sometimes" som var nære å legge lista vel høyt - med tanke på at det denne gangen var en supportjobb han hadde pådratt seg - mens publikum satt i påvente av Bobby Bare. Sistnevnte skulle tross alt være hovedattraksjonen for kvelden.
Riktignok hørtes ingen form for klaging. Selv ikke trampeklapp etter endt spilling tydet på noen form for missnøye. Det var nok snarere et sjakktrekk å åpne ballet i C-dur. Samtlige i salen virket lydhøre heretter.
Akkopagnert av en kvartett musikere i ryggen tok han oss gjennom 10 låter.....! På 1-2-3 !!! Selv om det fremstod som 15 minutter spilling - sier logikken meg at han nok brukte noe mere tid enn antatt.
Klassikeren "Jesus in a leather jacket" var som vanlig midtpunkt i hans repetoir. Mest overraskende var nok den geniale midtlivskrise-låten "Crank me Up". Denne ble etterfulgt av "Love Trip", "Liza Jane" - og avsluttningsvis for G-Thomas opptreden kom låten "Highriding Heroes". Sistnevnte låt er skrevet som en hyllest til Countryartister og Cowboytilværelsen. Et meget godt passende tidspunkt å sende mikrofonen videre til kveldens headliner Bobby Bare.
.jpg)
Bobby kom til Norge noen dager før opptreden. Dette for å kunne nyte norsk natur og norsk fiskesuppe........
75 år eller ei... Bobby Bare kunne godt Bobby Mcgee. Kanskje det var nettopp Bobby Bare Kris Kristoffersen hadde i tankene da han skrev låten? Hvem vet? Låten ble hvertfall tett etterfulgt av "GreenGreenGrass of Home". Så kom "Millers Cave".
Han viste så stolt frem sine nye sko for anledningen. -Rosa.......... Men det blir feil å dømme en levende legende på slikt grunnlag. Kanskje det heller var grunnen til at han fulgte opp med låten "Shame on Me".
Bobby Bare leverte varene fra begynnelse til slutt. Det man kan utsette på lydopplevelsen kan kun andre og ansvarlige for. At Bobby selv begynner å bli av god årgang må sies som positivt fra mitt ståsted. Han hadde en bra vokal - og han var veldig bevisst på hva som var det viktigste instrumentet på scenen denne kvelden. Nemlig hans egen stemme.
.jpg)
Assosiasjonene gikk fort til Cash og Choen på sine gamle dager. Vokalen skulle dominere lydbildet. Uheldigvis kom lydteknikkeren rett fra ungdommsklubben og var stort sett vant til å digge drum & base. Men Med litt drahjelp fra kompet ble bassen roet noe ned. En spesiellt stor skål går til trommisen som var den første til å kommunisere dette til resterende akkompenement.
Etter 20 låter fikk han publikum med i allsang. At flere hadde tårevåte øyne er fullt ut forståelig. Han klarte noe som bare de beste artistene klarer. Nemlig å skape MAGISK ØYEBLIKK. Tiden sto stille mens kommunikasjonen gikk liflig mellom publikum og Bobby - som gjorde låten om hva som en gang utspannt seg på kjøkkenbenken blant kjørler og gryter...
En FANTASTISK opplevelse!