Magic PieFoto: Svein Frydnes

Der burde du ha vært!

Siste lørdagen i september tok legendariske Magic Pie turen innom Ogna Scene, kulturståva i Grønefed. Dessverre var det bare rundt tretti andre som gjorde det samme. Det burde vært stappfullt. For her ble det servert progressiv rock i toppklasse!

Magic Pie har holdt på siden 2001, og gitt ut seks album. Det siste, Maestro, kom i fjor. Naturlig nok blir det flest låter fra sist-albumet, selv om vokalist Eirikur Hauksson mener det er vanskelig å velge låter med så mange album.

Det er ikke mer enn rundt tretti personer som har benket seg i sofaer og lenestoler på det fantastiske konsertlokalet Ogna Scene. Lokalet, inventaret kan omtrent ikke beskrives, det må oppleves. Overalt henger det, eller står det, gamle gjenstander; gamle platecover, gamle lp’er, nips, blomster, store lysekroner. Og møblementet er gamle lenestoler, og sofaer. Utrolig stilig, kreatvt og flott. Her arrangeres konserter i alle sjangre hele tiden, hverdager som helger. Så har du ikke vært på Ogna Scene, sjekk det ut – du vil garantert finne noe som interesserer.

Tilbake til konserten, og den tilstedeværende kremen av Norge (inkludert bandet), som vokalist Eirikur påpekte under velkomsten. Uansett hvor mange som hadde funnet veien, så skulle det spilles, og Magic Pie hadde mye på hjertet. De startet med låta «Someone Else’s Wannabe» fra det siste albumet. Det begynte dårlig, da det ikke var lyd å få i keyboardet til Erling Henanger. Men etter en restart («svenske-knappen») så var bandet klart igjen. Og herfra og ut fungerte alt perfekt.

Magic Pie består av fem eminente musikere; grunnlegger og «sjef» Kim Stenberg (gitar/vokal), Lars Petter Holstad (bass/vokal), Eirikur Hauksson (vokal/gitar), Erling Henanger (keyboard/vokal) og sist ankomne Sturla Nøstvik på trommer. Hver og en mestre på sine områder. Eirikur begynner nok å kjenne på litt stemmebegrensninger, men det virket ikke som det plaget ham nevneverdig denne kvelden. Blant annet på «The Silent Giant» fra King For a Day (2015) viste han at det fremdeles er noen høye toner igjen i stemmebåndene. «Headlines» presenteres med et lite nikk til Trump… På denne låta får vi høre mye av det som bor i keyboardist Erling og gitarist Kim. Og mer skal det bli. Vanvittig bra gitararbeid, en nytelse å se og høre på. En skulle ikke tro at han slet med senebetennelse i høyrearmen.

Eirikur har fin kontakt med publikum, binder konserten sammen med småprat og humoristiske små historier. Folk koser seg, og ikke minst – de er dedikerte. Publikum er der for å lytte, for å hylle bandet. Ingen skravling og forstyrrende dilldall. Her er det musikken som er i sentrum. Lyden er veldig bra. Selv helt foran, en halv meter fra scenen, var lyden krystallklar. Vel skrudd, Hans Berge Stokkeland.

«Tears Gone Dry» er en melankolsk, rolig låt med dystre tanker om det å ikke ønske å leve mer. Igjen kommer gitarist Kim til sin rett. Herlig arbeid. I det hele tatt så er Kims gitararbeid fremtredende gjennom hele konserten. Samspillet med keyboardist Erling er veldig bra, og i tillegg legger Eirikur på både el- og akustisk gitarkomp.

«Pointless Masquerade» fra andreplata Circus of Life (2007) er en spretten, særdeles progga låt. Her får også bassist Lars Petter og ikke minst trommis Sturla muligheten til å utfolde seg. Masse lyd, masse tøffe overganger. Flotte vokalharmonier. Nydelig!

Vokalist Eirikur har sin bakgrunn i heavy metal, og hadde dårlig kjennskap til progressive toner da han ble hyret inn i Magic Pie som avløser til Allan Olsen etter plate nummer to. Men det viste seg at mye av musikken han hørte på var progressiv, så han passet fint inn i bandet. Imidlertid er metal’en hjertelig tilstede i flere av låtene til Magic Pie. «The Man Who Had It All» fra Fragments of The 5th Element (2019), og ikke minst «Name It To Tame It» fra Maestro er ikke minst eksempler på det. Råe, heftige låter. Spesielt på den siste får også trommis Sturla vist hva han er god for. Herlig.

Det går mot slutten av konserten, og da er det tid for ballade: «By the Smokers Pole». En nydelig låt med et utrolig flott gitarspill av Kim. Blund øynene, tenk at du står på røykehjørnet og drømmer deg bort. I bakgrunnen hører du Eirikur med sin mest innsmigrende vokal, akkompagnert av svevende gitartoner. Utrolig flott låt, både på plate og ikke minst live når lyden er så bra som den var denne kvelden på Ogna Scene.

Helt slutt var det dog ikke. Prog-band har alltid en epic låt på lur, og den kan gjerne dra seg ut i 90 minutter… Det gjorde ikke Magic Pie sin avslutningslåt, magiske «Opus Imperfectus Pt.1 – The Missing Chord», men den klokket inn på nær 20 minutter. Et skikkelig progressivt mesterstykke, hvor vi blir dratt med på en reise i Magic Pie sin eventyrlige musikalske verden i det de prøver å beskrive livet til et musikalsk geni som nok burde hatt et bedre privatliv. Her får vi alt; alle instrumentene får skinne sammen med sine musikanter, og vi får herlige vokalharmonier. Dessverre varte ikke låta i nitti minutter. Men vi får et lite «ekstranummer», i det Magic Pie legger på «Opus Imperfectus Pt.2 – Maestro» helt på slutten. Så er det dessverre slutt, publikum reiser seg og gir bandet fortjent stående applaus. TAKK for en utrolig flott opplevelse!

Takk til Magic Pie som skapte… ja, magi. Takk til Hans Berge Stokkeland for veldig bra lyd, og for at jeg fikk komme. Og takk til et dedikert publikum som lot bandet være i hovedrollen, og ikke ødela andres opplevelse med skravling. Og til dere som ikke var på Ogna Scene denne siste lørdagen i september 2026:

DER BURDE DU HA VÆRT!