Første helga i september ble Brynerocken Festival arrangert på Bryne Mølle på Bryne. En liten, trivelig festival med veldig bra lineup. Dårlig vær, men hva gjør vel det – festivalen arrangeres innendørs og der er det varmt og godt, og fullt av hyggelige folk.

Klampen i bånn!Foto: Svein Frydnes

I år hadde festivalen 15-årsjubileum. Imponerende nok i seg selv, enda mer imponerende når en tenker på hvor liten publikumskapasitet festivalen har, i forhold til navn på plakaten. I år ble plakaten toppet av band som Countless Skies, Threshold, Liv Kristine og Borknagar. I tillegg kommer både lokale og nasjonale mindre band. En flott sammensetning, og – skulle det vise seg – knapt et dødpunkt.

Jeg ramla inn døren en god halvtime før første band gikk på, og ble tatt vel imot. Noe jeg alltid gjør når jeg kommer til denne festivalen. Vel inne treffer jeg på festivalsjef Svein Harald, som lurer på om alt er i orden, noe jeg kan bekrefte. Svein Harald er forøvrig bare et stort smil, og kan fortelle at det har vært solgt rekordmange billetter. Og for første gang (tror han) er det like mange folk inne på fredagen som på lørdagen. Som regel er jo oppstartsdagen litt seigere, når folk har vært på jobb og så videre. Men så er jo også fredagens lineup veldig bra.

Fantastisk bra lokal start

Første band ut er et parodisk black metal-band fra Stavanger, Dimmu Bongir. Bare navnet tilsier jo at dette enten er parodi eller tribute. Tekstene handler om narkotika og satanisme, med et stort glimt i øyet. Jeg hørte gjennom litt av musikken deres før festivalen, og på låta «Bongblåst del 2» trodde jeg det var Egil Hegeberg som hadde lånt stemmen til låta… Bandet består av Espen Hillbilly Myklebust (Hashiah) på bass og growl, og Kjartan Steingrimm Øvrehus (Gahll) på gitar og clean vokal, i tillegg til to live-musikere på henholdsvis keyboard og trommer. Bandet har gitt ut to album; Hvis Pipen Tar Oss (2023) og Dark Medieval Hash (2024), i tillegg til et split-album som kom ut i år – Blazin’ in the Northern Sky.

I begynnelsen var lyden ikke bra, men etter litt godsnakking med lydmannen, bedret den seg betraktelig. Låtene har et utrolig bra driv over seg, litt progressivt, litt symfonisk. Både Myklebust og Øvrehus leverer gode vokalprestasjoner, og musikalsk leverer ikke minst keyboardisten herlig påfyll. Totalt sett ble dette en utrolig positiv opplevelse, og en perfekt start på festivalen. Det må også nevnes at bandet er sminket i god black metal-stil. Men når vokalist/bassist Myklebust entrer scenen i fargerike bukser og topplue, skjønner man at det ligger en god del humor i bandet. Bandet avslutter med herlige «A Witch Is Stoned». Takk for en flott konsert, jeg hører veldig gjerne Dimmu Bongir igjen!

Så var det klart for festivalens eneste doom-band (siden Sabbath In Black måtte kansellere kort tid før festivalen startet), og kveldens lengste hår… Zebulon er også fra Rogaland, og har holdt på siden 2022. Diskografien består av en EP som kom i 2024, og en full-lengder – Come Day Of Reckoning – fra 2025. Vokalist Kristian Nessa må vel ha noe av det lengste håret jeg har sett, et hår som flagret konstant. Fascinerende. Men konserten handlet ikke om håret til Nessa, men derimot god og seig doom. Litt mer up-tempo enn det jeg hadde hørt fra skiva, men fremdeles umiskjennelig doom. Velspilt, med godt gitararbeid fra Kenneth Olsen og Torstein Fuhr og solide rytmer fra Oddmund Solheim (bass) og Frode Efteland på trommer. (Jeg tar forbehold om riktige navn, de har jeg funnet på nett). Zebulon leverte en veldig bra konsert, og viste at det gror også i doom-avdelingen. Heldigvis. Bandet har forøvrig for ikke så alt for lenge siden vært på en liten club-turné i England. En flott og interessant opplevelse, ifølge vokalist Nessa. De må gjerne sette seg i bilen og ta seg ei runde i Norge også; flere bør få høre hva Zebulon har å by på.

Store opplevelser

Sworn er et band jeg tydeligvis burde ha catchet opp med tidligere. Bandet kommer fra Bergen, har holdt på i over 20 år(!) og leverer herlig melodisk black metal. Sworn har gitt ut fem album, det siste kom faktisk ut samme dagen de stod på scenen på Bryne. Det ble dermed release-party for Null Crowned the Infinite, med tre låter herfra. I tillegg fikk vi fire låter fra 2023-albumet A Journey told through Fire. Som nevnt har Sworn gått meg hus forbi tidligere, men nå har de festet seg, og surrer og går i heimen. Da bandet gikk på, drapert i hetter, lurte jeg på om det var en annen utgave av Mayfire. De var til forveksling like i klesdrakt, med kapper og tildekte ansikter. Men det er kanskje Mayfire som fikk en idé av Sworn, for Mayfire startet opp 14 år senere…

Sworn hadde utrolig bra lyd, og leverte en konsert med veldig bra musikalsk innhold. Et vanvittig trøkk og en rå vokal. En vokal (Max Wilson) som ble en del av instrumenteringen. Også trommisen, Tom Ian Klungland, imponerte stort, med flotte progressive taktskifter. Sammen med gitaristene Christoffer Kjørsvik og Gøran Hope leverte de en konsert det luktet svidd av. Et tidlig høydepunkt. Jeg har allerede begynt å glede meg til de dukker opp igjen på neste års Karmøygeddon Metal Festival. Foran scenen er det fullt, og stemningen er høy. Dette var tøft, og avslutningen, «Godless Domain», magisk. Takk for en flott opplevelse!

Mellom konsertene blir det rikelig tid til å mingle med de øvrige festivaldeltakerne, og det er det som gjør en slik festival – med kun én scene – så spesiell. Ikke noe stress, bare nytelse. På Brynerocken er det stort område å slappe av på; inne er det bord og stoler i forbindelse med bar/merch-område, ute er det satt opp to telt (i tilfelle regn) i tillegg til greit område under åpen himmel. Drikkevarer og pizza er å få kjøpt, i tillegg er det gratis kaffe. Her blir en tatt godt vare på!

Men innimellom mingling, jabbing, god prat og diskusjoner serveres det musikk fra scenen. Og denne fredagen står godbitene i kø!

Britisk avslutning på fredagen

Nest siste band denne kvelden er det engelske melodiske dødmetal-bandet Countless Skies. Bandet så jeg første gang på Karmøygeddon, og ble utrolig imponert da. De leverer ikke noe dårligere konsert denne kvelden på Bryne. Men de klarer ikke å engasjere like sterkt som Sworn, uten at en kan si de leverer noen dårlig konsert. Tvert imot, dette er heftig og tungt. Veldig bra lyd, flotte gitarpartier og kraftfull vokal av Ross King. Også bassist Phil Romeo leverer solid vokalarbeid. På «Glow» får vi høre et herlig gitararbeid av Will Smythe (stand in for James Pratt), før det hele avsluttes med en rå versjon av «Tempest» fra 2020-albumet Glow. Joda, Countless Skies leverte en veldig bra konsert, og det er bare å glede seg til neste gang britene tar turen til Norge.

Threshold headlinet dag 1.Foto: Svein Frydnes

Kveldens headliner er veteranene i Threshold, også de fra England. Et band i progressiv metal-familien som mange har sett fram til å få høre. Utrolig at en såpass liten festival klarer å trekke et navn som Threshold til seg, kudos til bookingen i Brynerocken for det. Bandet har holdt på siden 1988 og gitt ut 15 full-lengder studioalbum. Kun gitarist Karl Groom er fremdeles med fra oppstarten, men dette er et band som likevel har spilt sammen i mange år og er tighte til tusen. Bandet viser at de storkoser seg på scenen, og tar oss med på en reise gjennom nesten hele diskografien sin. Vokalist Glynn Morgan viser at han er en eminent vokalist. Når både keyboardist, trommis og bassist også leverer prikkfritt er det bare å stå og nyte. Litt tammere enn forrige band, men det kan også ha noe med responsen fra publikum. Mulig noen av de foran scenen begynte å bli litt segne etter en konsertdag som hadde levert fire fantastiske konserter i forkant. For Threshold fortjente absolutt oppmerksomhet og respons fra publikum. Til tider minnet Threshold meg om et litt rocka Dream Theater, men med en bedre vokalist. Kveldens headliner avsluttet med mektige «Small Dark Lines» fra Legends Of The Shires (2017). Flott avslutning på konserten, og på festivalens første dag.

Så var det å begi seg ut i høstmørket på Bryne for å gå de få hundre meterne til hotellet og lade opp til dag 2.

Etter ei god natts søvn med påfølgende frokost på Jæren Hotell, var en klar for en ny kveld på Bryne Mølle. «Ulempen» med at det er relativt få band på plakaten, er at første konsert begynner nokså sent, og da er det litt tid som skal «slåes i hjel». Været innbød ikke til de store utskeielsene, det ble med en 20 minutters spasertur for å sikre seg noen eksemplarer av Backstage Øl’et, som er laget i samarbeid med et lokalt bryggeri til ære for Brynerocken Festival. Resten av tiden ble brukt delvis på hotellet og delvis på en lokal restaurant, hvor jeg traff en gjeng andre festivaldeltakere. Veldig trivelig.

Men endelig var tiden inne for å begi seg til festivalen for å få med seg lørdagens konserter. Forventningene var naturligvis store, etter canonåpningen dagen før.

Den første jeg treffer på, er allestedsværende Svein Harald Kleppe. Ingen stress, full ro. Han var superfornøyd med publikumsoppmøtet, og ikke minst den jevne fordeling av salg på de to dagene. Og etter alt arbeidet som er lagt ned, fortjener virkelig arrangørene at publikum stiller opp.

Lokal oppstart

Første band på scenen denne lørdagen var Stavanger-bandet Fifty. Et band som spiller klassisk AOR, har holdt på et par år og stiller med islandsk vokalist (Birgir (Biggi) Sævarsson). Det låter pent; bra clean vokal, flott gitarspill og keyboard med en solid rytmeseksjon. Bandet har gitt ut fire singler, i tillegg har de flere låter på gang. Fin og rolig start på dagen, ikke helt min greie. Men bandet kommer nok til å greie seg bra med litt mer tid på seg. Sjekk dem gjerne ut på Spotify.

Neste band ut blir en overraskelse. Jeg fant ikke noe av dem på Spotify, og visste derfor ingenting om hva jeg skulle få se eller høre. Bandet heter Lektagon, er Rogalandsbasert, var egentlig booket for neste års festival, men stilte opp på kort varsel for Sabbath In Black som måtte melde forfall. I forkant fikk jeg høre at de som Lektagon kun hadde to konserter bak seg, men at medlemmene hadde erfaring fra diverse andre band. Og jeg kan si med en gang at jeg fikk bakoversveis av det jeg fikk høre. Herlig gjennomført thrash, med innslag av death. Bra vokal av vokalist og gitarist Ove Person. Melodiøst med noen fete gitarsoloer, flotte variasjoner i melodiene, lettere progressivt. Resten av Lektagon består av Tor Brian Surdal (gitar), Ketil Espenæs (bass) og Rasmus Henriksen på trommer. Bandet virker tight (med unntak av litt feil på sistelåta, men det ordnet seg greit), ingen skulle tro at de hadde kort fartstid sammen. Veldig kult å både se og høre. Jeg ser fram til at de får utgitt noe (i tillegg til det som ligger på Jutjuben).

Den teknikken…

Fight The Fight fra Oslo ryddet scenen før de var klar. Her skulle det bli metalcore av det tunge slaget. Bandmedlemmene er over hele scenen, vokalist Bergstrøm langt oppe på gjerdet foran scenen, og publikum er klar for moshpit. I hvert fall i tankene, for det ble en rimelig slapp mosh, og det var ikke musikken sin feil. Fight The Fight leverer en heftig og rå konsert, men dessverre ødelegger tekniske problemer store deler av konserten. Totalt sett ble det ikke den store opplevelsen. De måtte avslutte før tiden, og det de leverte musikalsk traff meg dessverre ikke helt.

Liv Kristine

Liv Kristine.Foto: Svein Frydnes

Nest siste navn på plakaten til dette årets Brynerocken Festival, er Liv Kristine. Liv Kristine, med etternavn Espenæs, har lang fartstid innen gotisk/symfonisk metal, etter flere år i band som Theatre of Tragedy og Leaves’ Eyes. Det har vært relativt stille rundt henne de siste årene, selv om hun har lånt ut stemmen til flere prosjekter. Og i fjor gav hun og musikerne sine ut Amor Vincit Omnia. Det blir folksomt på scenen når Liv Kristine har med seg ektemannen Michael på growling, og lillesøster Carmen Elise også entrer scenen. Det blir flotte duetter med begge disse gjestevokalistene. Spesielt liker jeg komboen Michael/Liv Kristine, med hans growling og hennes sopran. Når det er sagt, så synes jeg «Amor Vincit Omnia» fungerer bedre på plate enn det gjorde på konserten. Likevel, Liv Kristine og hennes mannskap gjør en veldig bra konsert. Lite å sette fingeren på. Bortsett fra lyssettingen for dette bandet…

Setlista består av låter fra hennes siste album, Amor Vincit Omnia, seks låter fra Theatre Of Tragedy og to fra Leaves’ Eyes.

En fin blanding fra Liv Kristines karriere, dyktig fremført av bandet hennes, som foruten Michael på vokal består av Sascha (gitar), Tobi (bass), Bjørn (trommer), og ikke minst Roland på keyboard. Må da nevne nest siste låta, Theatre Of Tragedy-låta «…A Distance There Is…», hvor Liv Kristine beviser sin eminente vokal, vakkert akkompagnert av Roland på piano.

En flott konsert, litt rotete med stadige skiftinger på scenen, og kanskje ble det litt for rolig musikk for enkelte. Men klarte en å holde seg i ro og lytte, fikk man en god dose vakker musikk med den flotteste stemmen en kan tenke seg.

Magisk avslutning

Borknagar avsluttet årets festival.Foto: Svein Frydnes

Da var det tid for festivalens avslutning, med ingen ringere enn Borknagar. Jeg kan ikke huske å ha overvært en dårlig Borknagar-konsert, og jeg kan like godt røpe med det samme at det har jeg heller ikke etter denne konserten.

Borknagar kommer litt sent i gang; de har mye å justere på, ingenting overlates til tilfeldighetene. Men når de endelig kommer i gang, så er det bare å lene seg tilbake og nyte. De starter med «Nordic Anthem» fra deres siste album, Fall (2024). Det er magisk, det er storslått. Lars Are «Lazare» Nedland synger ut sin hyllest med sin kraftfulle stemme. En føler seg hensatt til Finnmarksvidda, til øde sletter, mørke og bål. Lyden er topp, lyssettingen likeså. Det byttes på vokal; både Lazare, bassist ICS Vortex (Simen Hestnæs) og gitarist Jostein Thomassen bidrar utover i konserten. Fra albumet Up North (2019) får vi «The Fire That Burns», velkjente «Up North» og ikke minst den ufattelig vakre «Voices». Det er bare å nyte, og kjenne hvordan gåsehud brer seg oppover armene.

«Colossus», eneste låt fra 2000-albumet Quintessence, er velkjent, og sannelig får vi også «Dauden» fra det selvtitulerte debutalbumet fra 1996. I tillegg til det som er nevnt, var Borknagar også innom albumene Winter Thrice og andrealbumet The Olden Domain. Vi fikk ikke eksempler fra alt de har gitt ut, men det skulle bare mangle, med en katalog på 12 fullengdere siden oppstarten i 1994. Det vi fikk var imidlertid fantastisk! Vokalen er nevnt, alle tre gjorde en fet jobb, og komboen clean, scream og growling er akkurat passe – ikke for mye, ikke for lite (når en først skal ha den komboen). Men det er to musikere som ikke er nevnt ennå – Øystein G. Brun (gitar) og Bjørn Dugstad Rønnow på trommer. Begge leverer så til de grader. En konsert med Borknagar kan være vanskelig å beskrive, den må helst oppleves. Denne kvelden vil jeg bare si: Takk for en magisk konsert, Borknagar! Terningkast 6!

Dette ble en konsert jeg bare kunne drømme om, en perfekt avslutning på en flott festival! Takk til Svein Harald Kleppe, Håvard Hommeland og resten av Brynerocken-crewet for en glimrende gjennomført jubileumsfestival. Jeg må også gi honnør til gutta på lyd og lys (som en gjerne er flinke til å kritisere…), i år traff dere veldig bra!

Jeg kommer gjerne tilbake til Brynerocken Festival 17. og 18. september 2027.