Lørdag

Levelige temperaturer og DJ Malin Pettersen til unsetning! Hun burde vært DJ alle dagene. (punktum)

Pumpegrisav: Svein Frydnes

PumpegrisFoto: Svein Frydnes

Pumpegris hadde den litt utakknemlige jobben med å åpne dag 3 av årets Ravnedalen Live. Og jeg hadde fått den «vanskelige» jobben med å anmelde konserten…

Pumpegris er hva en kan kalle et folkemusikkfenomen, et band som blander mange musikkretninger – folkemusikk, pop, punk og masse annet - i ei suppe som kommer ut ganske så dansbart og rått. De kom ut med sitt debutalbum, Fritids, i fjor. Tekstene er rå, brutale, såre og humoristiske og beskriver skjeiv kjærlighet og hvordan det er å være ung kvinne. Vokalist Vera Sonne blander både kveding, rap, og visepop sammen med sine grove tekster og skaper god stemning.

Som sagt hadde jeg aldri sett Pumpegris før, men fikk fin anledning til å studere fenomenet denne tidlige lørdagsettermiddagen i Ravnedalen. Om det ikke var mange foran scenen da grisene startet opp, så fikk i hvert fall bandet god mottakelse av de fremmøtte. Pumpegris presenterer flest låter fra debutalbumet, men også nye låter. Som låten «Ikke» som introduseres med følgende ord:

- Tenk på den personen du hater mest, så er vi der…

Musikken til Pumpegris passer bra i Ravnedalen en solskinnslørdag; svevende, vakker, søt, picnic-i-det-grønne-musikk. Men hele tiden med en litt klagende undertone. Som vokalist Vera introduserer den nye låta «Repetere»:

- Lett klagende som det meste andre vi serverer…

«Dritten i midten» handler selvfølgelig om å være den midterste i en søskenflokk, og det som da ikke kan fikses med ei liste, kan fikses med ei pils. Den er for øvrig mer uptempo, med bra bassing og fele og gitar i herlig harmony. Her er også gitarist Astrid Garmo med på vokal.

Jeg får litt sånn 70-talls folkrock-følelse. Litt Veslefrikk, Folque, Hege Rimestad. Og selvfølgelig Valkyrien Allstars, siden Tuva Syvertsen produserte debutalbumet.

Ikke kjente jeg til bandet før, bare hørt om det, og ikke ble jeg ordentlig kjent med dem i Ravnedalen heller. Men et interessant band var det; artig musikk, tøffe tekster, dyktige musikere og jeg er sikker på at det hadde vært enda bedre med flere folk foran scenen. Publikum gav dem i hvert fall god respons, om enn litt spedt. Pumpegris er for øvrig ute på sommerturné som skal ta dem land og strand rundt, så det er bare å møte opp og la seg forføre.

Foruten vokalist Vera og gitarist Astrid, består bandet av Trygve Liahagen (fele), Mikkel Bjørnboe (bass) og Jon Espelid på trommer. Pumpegris avsluttet sin opptreden i Ravnedalen med ei ny låt, denne gangen til guttene – «Kom så».

Uldav: Åse Marie

UldFoto: Svein Frydnes

Konserten med ULD hadde en rolig og stemningsfull atmosfære. Trioen består av tre vokalister som bruker piano og trekkspill, og de kombinerer vise, folk og pop på en egen måte. Dette kom tydelig frem under konserten, med sterke tekster og fine harmonier.

Denne kvelden hadde de også med seg to ekstra mannskap, en på trommer, og ei på kontrabass.

Publikum virket rolige og lyttet oppmerksomt gjennom hele konserten. ULD skapte en nær og intim følelse, selv om det var mange til stede. Musikken deres skilte seg ut fra de mer energiske artistene, og ga en fin variasjon i programmet.

Alt i alt var konserten med ULD en god opplevelse. De leverte en gjennomført nydelig opptreden med mye følelse, og bidro til virkelig til bredden i festivalen.

Patti Smith Quartetav: Svein Frydnes

Se egen artikkel her:
https://www.festivalguide.no/no/post/104331/patti-smith-quartet-paa-ravnedalen-live-2026"

Julianna Riolino

Det er noe eget med å oppdage noen før de fleste andre (Det var vel Janki som oppdaget dem, men han deler alle godbitene med oss). Første gang jeg så Julianna Riolino var for et par-tre år siden på Håndverkeren i Kristiansand, hvor hun ble presentert av Daniel Romano's Outfit - det bandet hun har vært en sentral del av i flere år, både på plate og turné. Selv den kvelden var det noe som fikk meg til å tenke: her er noen som egentlig burde stå i front. Så jeg har ventet. Og i går kveld, i Ravnedalen, fikk jeg endelig sjansen til å se henne som soloartist.

Julianna RiolinoFoto: Svein Frydnes

Riolino er fra Welland, Ontario - samme lille by som Romano selv, og en bydel som har produsert mer god musikk enn den har rett til. Etter flere års samarbeid med Romano ga hun ut sin første solo-EP, J.R., i 2019, fulgt av debutalbumet All Blue i 2022, en plate som blandet alt-country, americana og country-rock med en selvsikkerhet som antydet at her var det snakk om mer enn bare et sidesprang. I fjor kom oppfølgeren Echo in the Dust, hvor hun har utvidet paletten med elementer av både doo-wop og klassisk rock - en gjenkjennelig utvikling for en artist som fortsatt er i ferd med å finne sitt fulle spekter.

Klokken 20.30 gikk hun på scenen i Ravnedalen, som «oppvarming» for kveldens hovednavn Tobias Sten. Det er et stort, og kanskje også litt taktisk, oppdrag. Riolino og Sten deler en viss rå energi, om enn i ganske ulike doser, og Riolino forvaltet ansvaret med en nærhet og et naivt mot som gjorde det umulig å ikke like henne rent personlig.

Men publikum var interessant nok ikke helt samlet. Det var tydelig to leirer her i kveld: de som omfavnet henne umiddelbart, og de som rett og slett ikke klarte å like det – i det hele tatt. Det er kanskje ikke overraskende. Riolinos repertoar befinner seg i et kryssningspunkt mellom country, indie og rock som krever en viss åpenhet fra lytteren, og ikke alle i publikummet som hadde kommet for å se Tobias Sten var mentalt forberedt på å omfavne en canadisk singer-songwriter med en ukonvensjonell tilnærming.

For min egen del: jeg satt igjen med den samme følelsen som på Håndverkeren for noen år siden. Riolino er en morsom liten energibunt på scenen – en artist med karisma, sjarm og en ukonvensjonell kvalitet i stemmen som skiller henne fra de fleste i denne genre. Hun er ikke ferdig utviklet enda; deler av fremføringen manglet fortsatt den helhetlige kontrollen som kommer med erfaring. Men potensialet er uomtvistelig. Om noen få år, med et par album til, kan dette være ei dame som fyller langt større scener helt på egenhånd.

Tobias Stenav: Åse Marie

Tobias StenFoto: Jan Harald Helmersen

Jeg dro til Ravnedalen Live med forventninger – men jeg dro hjem med gåsehud, tårer i øynene og en kveld jeg aldri kommer til å glemme.

Tobias Sten stod på scenen – rett foran meg – og det føltes nesten uvirkelig. Det er mange som kaller ham den nye kongen av norsk country, og etter denne konserten er det umulig å være uenig. Han har vokst enormt etter både P3 Gull og Spellemann, men likevel føles han ekte, nær og til stede på en måte som treffer publikum rett i hjertet.

Det var ikke bare han som leverte. Bandet, Henrik, Petter, Mathias, Øystein og Lenny, spilte med en presisjon og energi som virkelig løftet hele konserten. Samspillet var så gjennomført at det nesten føltes som én eneste stor puls gjennom publikum.

Et av kveldens sterkeste øyeblikk kom da han inviterte en jente fra publikum opp på scenen. Amalie Synnøve Quidding, 16 år, fikk synge «Ingen her e deg» sammen med ham. Det var et øyeblikk fylt av både nerver, glede og ren magi. Hele publikum heiet, og det var umulig å ikke bli rørt. Jeg skal være ærlig – jeg var litt misunnelig – men mest av alt utrolig glad på hennes vegne.

Da «Eli» startet, var det som om hele Ravnedalen sang med. Stemningen var elektrisk. Det er sjeldent man opplever et så sterkt fellesskap, hvor alle rundt deg føler akkurat det samme.

Personlig står «Heimakjær» fortsatt mitt hjerte nærmest. Den treffer på en helt egen måte. Samtidig var det tydelig at låter som «Fy faen du e deili» fikk publikum til å virkelig slippe seg løs.

Det som gjør Tobias Sten til noe helt spesielt, er ikke bare musikken – det er måten han er på scenen. Han deler historier, forklarer hva låtene betyr, og har en naturlig sjarm som gjør at man føler seg sett, selv i et stort publikum. At han er så ung og allerede på dette nivået, gjør det bare enda mer imponerende – og inspirerende.

Dette var ikke bare en konsert. Det var en opplevelse. En kveld jeg kommer til å bære med meg lenge.

Tobias Sten – takk for en uforglemmelig avslutning på Ravnedalen Live.

Tobias Sten avsluttet festivalen etter en forrykende konsert.Foto: Jan Harald Helmersen

Oppsummering

Ravnedalen Live har blitt ett av årets store høydepunkt. Man treffer gjengen og får sosialt påfyll. Det er en festival med rom for alle, både musikalsk og ikke minst med crewet. Mangfold og integrering er i fokus, og publikum har mye å boltre seg med i tillegg til musikken. Det er et eget opplegg med mat og drikke, lokalt og kortreist er stikkord her. Maten er nok ikke i et prissjikt som passer for alle, og det er nok mange som ville satt pris på litt justering der.

Ellers er festivalkonseptet fremdeles, etter flere år, et av de beste jeg har vært borti. Det finansielle (sett bort fra matpriser) balanseres godt mot bærekraft og gode verdier, og ikke minst, miljø.

Festivalen har holdt seg godt de få årene den har eksistert, og den har forbedret seg for hvert år. Denne versjonen var under ny kaptein. Stella har overtatt som festivalsjef, og så vidt vi kunne se, har det bare vært positivt. Stadige forbedringer og nye innspill og justeringer sørger for at vi hvert år gleder oss til neste gang.

Så, om jeg bare skal på en festival i 2027, så er jeg ganske sikker på at det blir Ravnedalen Live - Vi sees!