En kjapp oppsummering av årets festival - Det var utrolig bra! Og åpningsdagen var en suksess, på lik linje med hoveddagen.

Torsdag

Etter det vanlige jaget med innsjekking i 200+ varmegrader ble vi gledelig overrasket av et solid oppmøte allerede fra første band. Det er ikke utenkelig at det faktisk var godt over 2000 gjester på området, med en god overvekt foran scenen.

Dette gledelige synet møtte oss allerede på festivalens første konsert. Ylvis, nydelig sommer og et sprudlende og flott publikum.Foto: Jan Harald Helmersen

Ylvis

Ylvis bød på variert underholdning, både musikalsk og humoristisk historiefortelling. Det er nærmest utrolig at noe så useriøst og fullstendig meningsløse tulletekster kan fenge så voldsomt. De er jo dyktige som fy, men... Gøy er det i hvert fall. De avsluttet med landeplagen «The Fox (What does the Fox say?)»

En heftig og populær pangstart på festivalen!

Raboav: Jan Harald

RaboFoto: Jan Harald Helmersen

Det var ikke like mange foran scenen når Rabo satte igang, men det kom seg etterhvert. Det var dessuten musikk det helt fint gikk an å nyte sittende, selv om artistene nok får litt ekstra gnist når interaksjonen med folket gjør det hele mye mer dynamisk. Hennes velklingende harmonier runget godt mellom scenen og fjellsidene, og hun leverte som en superstjerne.

Den tydelige 80-talls inspirasjonen gir straks assosiasjoner til store og historiske navn som Kate Bush, Cindy Lauper, Debbie Harry (Blondie) og Annie Lennox. Vokalen og stilen hennes har imidlertid mer enn nok særpreg til å stå på egne ben. Stemmen er en spesiell cocktail. Det er en søt, melodisk klarhet med rå, teksturert kant, pustende stakkato med tydelig vibrato. Altså, en all-in-one 80’s vokal.

Etter en god time takket hun for seg med «Take me anywhere?» som var blant flere jeg har hørt og satt pris på mange ganger på radioen.

Bertine Zetlitz

Bertine ZetlitzFoto: Jan Harald Helmersen

Like cool som alltid! Selv om jeg ikke har allverdens erfaring med henne, har hun alltid stått høyt på ønskelista. Godt å endelig få sjansen!

Hun fikk en solid velkomst av en nær fullsatt park, og åpnet med «48 hunder» som slo godt an. Deretter kunne hun trygt presentere nyere materiell.

Bertine Zetlitz er en av Norges mest hyllete popartister. Debuten Morbid Late Night Show kom i 1998 og ga henne umiddelbar suksess med Spellemannprisen for både Nykommer og Popartist. Gjennom 2000-årene leverte hun hit etter hit - fra Beautiful So Far til Rollerskating - før hun kom tilbake med Electric Feet i 2012 og sitt første norskspråklige album Tikamp i 2015. Med sin signatur-pop og lekne tekster har hun holdt seg relevant i over 25 år.

Det var en god rekke mimrelåter og mye nytt. Bertine Zetlitz avsluttet et mer enn godkjent sett med «Sweet Like Candy». Dette var moro!

Espen Lind

Espen LindFoto: Jan Harald Helmersen

Den eldre garde var ikke ferdig, og nå var det selveste Espen Lind som stod for tur. Folket var nå godt i siget, og det var rimelig tett med folk, helt fra scenen til bakerst.

Espen Lind er en flott artist med lang fartstid, omgitt av kremen av musikkbransjen. Likevel måtte jeg vente helt til han covret Synne Vo’s «Heime», før jeg hørte noe jeg kjente igjen. Det var en noe mer rocka versjon, men som vanlig er det originalen som er best, og den får vi forhåpentligvis i morgen.

Det traff likevel godt hos fansen, og etter en funky introduksjon av bandet under «Yum Yum (Gimme Some)», kom det straks låter jeg kjente. «Hey Soul Sista» og «When Susanna Cries» ville det jo vært flaut å ikke fange opp. Den siste er jo i tillegg fantastisk fin.

Armene vaiet, applausen runget og med «Baby You’re So Cool» nærmet konserten seg finalen. En verdig oppvarming for kveldens hovedband.

Highasakiteav: Åse Marie

Highasakite satte et majestetisk punktum for dag en av Ravnedalen Live 2026Foto: Jan Harald Helmersen

Årets festivaletappe fikk en ekstra dimensjon med Highasakite i front. Bandet har hatt en sterk periode de siste årene - med albumet Testament som kom i august 2026 og en pågående europaturné, var forventningene høye. Ikke uten grunn: de er i 2026 nominert til Best Pop, Best Feature og Best Live Act ved GAFFA Awards.

Ingrid Helene Håviks eksepsjonelle vokal og bandets cinematiske synth-pop skapte den typiske storhetsfølelsen Ravnedalen er kjent for. Publikum ble tatt med på en reise fra deres gjennombruddsalbum Silent Treatment (10-årsjubileum feires i år) til det nyeste materialet. Det var nærvær, energi og en tydelig forståelse for hva det betyr å fylle en scene - akkurat slik Highasakite gjør.