Jeg har aldri sett Patti Smith på scenen før. I 1975 hørte jeg på Horses, i 1976 på Radio Ethiopia og i 1978 på Easter. Så forsvant liksom Patti Smith for meg. Jeg fikk heller ikke rotet meg til Arendal i juli 2014. Men endelig skulle jeg få oppleve henne. I levende live på scenen i vakre Ravndalen.

Patti Smith Quartet @ Ravnedalen Live 2026Foto: Svein Frydnes

Det er noe magisk med musikken til Patti Smith, noe som bergtar en. Noe som kryper under huden og gir en gåsehud. Slik er det i alle fall for meg. Jeg gledet meg til å ta bilder av legenden, men dessverre var pit’en stengt for de fleste av fotografene. Derfor tok jeg oppstilling i god tid foran gjerdet, og ventet. For der var det ikke noe forbud for en fotograf. Og endelig kom hun på scenen.

Smilende, i en for stor jakke, med lue, ei utvaska t-skjorte og noen litt shabby dongeribukser. Men hva gjorde det? Hun smilte, hun lo og hun danset inn på scenen.

Patti Smith Quartet åpner med «Ghost Dance», og fortsetter med «Dancing Barefoot». Patti Smith har publikum med seg, og hun synger fantastisk. Bandet er bra, tight. Bassist Tony Shanahan har vært med lenge, og gitarist Jackson Smith er hennes egen sønn; eplet faller ikke langt fra stammen. Bak trommene mener jeg Seb Rochford befant seg.

The Doors sin vakre «Crystal Ship» blir fremført ikke så ulikt originalen, nydelig. Jeg lar meg rive med, og kjenner gleden over å være til stede. I likhet med utallige andre i publikum. Det er kjempestemning! Og det er ikke det minste rart, for dette er bra. «Break It Up» og så en hyllest til Norges nr. 9 (en viss rogalending ved navn Haaland, «a little golden boy») gjennom sangen «Nine». Publikum lar seg trollbinde. Og mens Shanahan og Smith får utfolde seg i en bass/gitar-solo, er det tid for en hvil for Patti Smith. Men hun stikker ikke ut bak scenen, som så mange vokalister som trenger en pause gjør, nei hun setter seg foran trommene og er til stede. Dama fyller 80 år om et halvt år, og da er det helt ok å ta seg en pause innimellom, spesielt når en har så gode musikere med seg.

Patti Smith Quartet fortsetter med to coverlåter; Lou Reeds «Walk On The Wild Side», hvor publikum virkelig deltar med allsang, og deretter Steve Earles «Galway Girl», begge sunget av Tony Shanahan. Veldig bra levert. Så er det tid for Palestina-støtte, knyttneven i været og V-tegnet – «Peaceable Kingdom». Publikum viser sin støtte, og låta, skrevet av Patti Smith og Shanahan, er vakker og intens.

Patti Smith får seg nok en liten hvil, fremdeles på scenen, mens Smith, Shanahan og Rochford boltrer seg litt instrumentalt. Så er det tid for avslutning, og hva passer da bedre enn en kjærlighetsvise.

«Because The Night» er skrevet delvis av Bruce Springsteen og delvis av Patti Smith. Patti Smith skrev versene til kjæresten sin, Fred Smith, og resten er historie. Den ble en stor hit for både Springsteen og Patti Smith, og er en nydelig kjærlighetssang. Under fremføringen i Ravnedalen blir det naturligvis allsang, og jeg kjenner gåsehuden. Det er magisk!

Patti Smith hadde ingen problem med å engasjere publikumFoto: Jan Harald Helmersen

Konserten er ikke helt slutt, ennå gjenstår enda en kampsang – «People Have The Power». Utrolig flott avslutning. Takk for en nydelig konsert, Patti Smith!

Det er mange sanger av Patti Smith en kunne ønsket seg. Men det vi fikk var veldig bra. Bra sammensatt setliste, fantastisk lyd og en artist som bergtok sitt publikum. Så kunne vi ønsket at Patti Smith stod ved mikrofonen hele konserten gjennom. Men det er helt ok å ta seg pauser, spesielt med så dyktige medmusikere. Dette var som nevnt min første Patti Smith-konsert, så jeg har ikke noe å sammenligne med. For meg var dette magisk. Herlig stemme som holder seg utrolig bra, og en gåsehudfremkallende styrke i det hun fremfører. Igjen – TAKK!