Så var det klart for andre dag av årets Måkeskrik. En dag med en utrolig spennende lineup. En dag med høy temperatur. Og en dag som skulle avgjøre Norges videre skjebne i VM.

Stemning @ Måkeskrik 2026Foto: Svein Frydnes

I rapporten fra fredagen fikk jeg visst ikke med meg noen «værmelding», men det var altså kokende varmt med stekende sol. Lørdagen lå temperaturmessig an til å bli like varm, om ikke varmere. Men nå også med fare for regn, lyn og torden. Det var derfor noen spente arrangører som var i nær kontakt med meteorologiske jevnlig. Heldigvis kunne «værsjef» Bjørn etter hvert berolige med at Bendiksbukta gikk klar, «uværet» ombestemte seg ved Froland og dro østover igjen.

På grunn av kvartfinale i fotball-VM, hadde arrangørene sett seg nødt til å forskyve oppstart og avslutning, så publikum kunne få med seg både festival og fotballkamp. Første band gikk derfor på så tidlig som klokken kvart på tre.

Engraved

EngravedFoto: Svein Frydnes

Og bandet som skulle åpne var de lokale ungdommene i Engraved. Medlemmene har vokst opp med og på Måkeskrik, vært frivillige og nå var tida inne for å stå på egne bein på en stor scene. Musikken er en type pop-punk som får folk til å hoppe og danse. Vokalist Eva fronter bandet på en ypperlig måte; rå i utførelsen, mild og «sørlandsk» i presentasjonen. En blir glad av å høre og se Engraved. Musikalsk veldig bra. Gitarist Gero hadde masse bra riffs og spilte helt topp. Kudos for gitarslengen. Xander (trommer) og Silje på bass sørget for stødig rytme, mens altså vokalist Eva hoppet, spratt og sang som en ung Gwen Stefani. Og det er noe No Doubt over hele bandet. Ikke det verste å bli sammenlignet med. Dette var kult og morsomt. Engraved har ei låt som heter «Disney», hvor Eva ser tilbake på barndommen og blander inn bruddstykker av «Let It Go» fra filmen Frost. Søtt.

Avslutter med «Tell Me What For». Veldig bra konsert! Gleder meg til fortsettelsen.

Poor Bambi

Poor BambiFoto: Svein Frydnes

Neste band ut er Poor Bambi. En hardtslående trio fra Stavanger, Ikke la deg lure av det søte og uskyldige utseendet, Poor Bambi slår hardt fra seg. Dette er kult, det er friskt, det er rått, det er brutalt. En pønka attitude, catchy låter og en vanvittig lydvegg. Vokalist Sarah imponerer med rå stemme og heftig gitarspill. Gitarist Espen har et arsenal av pedaler og andre duppedingser som gir ham mulighet til å levere et fett lydbilde, og Simen på trommer sørger for heftige og rå rytmer.

Poor Bambi kom med sitt debutalbum i år, Skyscraper Soaring, Yet We’re Drowning, og setlista er stort sett satt sammen av låter derfra. I tillegg får vi «Colours Does Not Exist», som kom som singel i fjor. Et fantastisk driv, men også innimellom deilig «boblemusikk». På flere av låtene jammer de seg ut, det vil liksom ingen ende ta. Deilig. Sjelden har vel et bandnavn vært mer misvisende, for det er ikke mye stakkarslig (Poor) over denne Bambien. Tvert imot. Fryktelig synd at det ikke var flere folk på plenen foran scenen, Poor Bambi hadde så absolutt fortjent et større publikum. Topp konsert.

Så er det dette med at noen band treffer en, noe de to første denne dagen så absolutt gjorde. Neste band roses opp i skyene, de sammenlignes med Arctic Mondays og Death By Unga Bunga og så videre. Men treffer det meg?

Girl Scout

Girl ScoutFoto: Svein Frydnes

Bandet som nå entrer scenen, kommer fra Sverige og sies å være en gjeng musikkstudenter som spiller indie. Girl Scout kom med sitt debutalbum, Brink, tidligere i år. Et album fylt av korte, radiovennlige låter. Og det skal de ha, Girl Scout er gode på de lette indie/poplåtene. Det er bra driv på låtene, og de treffer sitt publikum. Flott stemning foran scenen, selv om det fremdeles er litt glissent. Musikalsk veldig dyktige. Musikk som passer fint under sommersola. Så kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at det ikke helt treffer meg; det blir litt ensforming, det blir litt kjedelig. Og da detter jeg av. Men det tar seg opp utover i konserten, publikum får sitt og det danses foran scenen. Girl Scout kommer nok til å komme langt innenfor sin sjanger, det har de absolutt potensiale til.

Fra det ungdommelig og lette lydbildet skal vi nå bevege oss inn i en mer hardtslående del av festivalen. Og det er vel få band som passer bedre til å lede oss dit enn Oslo-bandet Håndgemeng.

Og på første rad – «onkel» Eivind Anseth som er klar for sin tyvende(!) Håndgemeng-konsert.

Håndgemeng

HåndgemengFoto: Svein Frydnes

Håndgemeng er et band du egentlig ikke skal lese om, de bør – MÅ – oppleves. Det er så rått, det er så tøft. Da bandet kom på scenen ble jeg litt i tvil om hvordan dette skulle ende, for vokalist Martin kom humpende på krykker. Men her beviser hardrocken at den har en legende virkning, for i løpet av konserten forsvant krykkene og Martin hev seg til og med ut i crowdsurfing blant publikum.

Håndgemeng kaller selv musikken for doom n’ roll. Men her er det både black metal, rock n’ roll, hardrock og doom. Kult er det uansett. Vet du hvordan Kvelertak lyder, så har du en god indikasjon på hva Håndgemeng låter som. Vokalist Martin maner publikum til dåd, og publikum er ikke vanskelig å be. Det moshes, det crowdsurfes og det rockes. Det er bare så utagerende deilig!

Håndgemeng har det som trengs, både av utseende, holdning, energi og råskap. Bandet kom med ny skive i fjor, Satanic Panic Attack, til masse gode anmeldelser, og som vi får høre de fleste låtene fra. Men uansett hvordan en snur og vender på det, Håndgemeng må oppleves live. Aller helst i ei mørk bule, men sannelig funka det fett også i sollyset på Odderøya.

Takk for vitamininnsprøytinga, Håndgemeng. Dette var en råbra konsert!

I 1980, nærmere bestemt 30.august, var jeg så heldig å få oppleve den mye omtalte konserten med Ramones på Chateau Neuf i Oslo. I dag var tiden inne for å oppleve det bandet som omtales som bastardbarnet til Ramones og The Strokes – Bad Nerves.

Bad Nerves

Bad NervesFoto: Svein Frydnes

Konserten med de engelske punkrockerne starter med intro av Ramones, «Do You Remember Rock n’ Roll Radio. Og så var de i gang. Umiddelbart med hopp og sprett og spark og en voldsom energi. Det er så mye Ramones i dem; kjappe låter, rett over i neste låt og så videre. De mangler bare «1-2-3-4», som startet de fleste Ramones-låtene. Bad Nerves har gitt ut to album; Bad Nerves (2020) og Still Nervous (2024). Så kan en gjerne harselere med titlene, og tenke at musikerlivet tydeligvis ikke har den nødvendige terapeutiske virkningen… Vi fikk et bra utvalg fra disse to albumene, samt singlene «Loner» og «NETWORK», totalt telte jeg 17 låter. Heftig! Virkningen på publikum var intens, og det ble livlig foran scenen med moshpit og crowdsurfing. En herlig konsert.

Vokalist Bobby laget naturligvis et nummer av at England og Norge skulle møtes samme kvelden i kvartfinale i VM. Men som den gentleman han (sannsynligvis) er, så erklærte han:

- Bad Nerves supports Norway!

De siste låtene gjennomførte han sågar iført norsk landslagstrøye.

Bad Nerves har dyktige musikere, og de spiller bra. To gitarister som utfyller hverandre, den ene hadde også jobben med koring. En herlig trommis som prøvde å slå slagverket sønder og sammen og en bassist som både kjørte tunge rytmer og hadde flere splitthopp enn jeg noen gang så Jahn Teigen gjøre. En konsert med Bad Nerves gir lytteren et øs av lyd, masse show og en god opplevelse. Dette var helt topp! Bandet er for tiden på en lang turné, som strekker seg gjennom Europa og USA. 18.juli er de tilbake i Norge, da er det Malakoff-festivalen i Nordfjordeid som får besøk. Be there.

Etter denne kraftanstrengelsen var det bare å trekke pusten, strekke seg ut og chille litt før kveldens høydepunkt. Gluecifer er et ikon-band, alltid vært sett på som noe stort. Det til tross for at de lå i dvale fra 2005 til 2018. Så ble de gjenforent igjen og «Kings Of Rock» kunne igjen la sin eminente scandirock blåse ut over publikum land og strand rundt.

Gluecifer

GlueciferFoto: Svein Frydnes

I 2023 ble de booket for Ravnedalen Live, og da fikk jeg en prat med Biff Malibu og Captain Poon. En av de tingene jeg da lurte på var om det kom noen ny plate nå som de var gjenforent?

Til det svarer Fridtjof Jacobsen aka Biff Malibu:

- Nei, bare gammelt stoff. Vi vil bare holde på med det gamle. Det er liksom Gluecifer slik det var, bare i ny innpakning.

Vel, den tanken har heldigvis endret seg, for i år kom den etterlengtede platen, Same Drug New High.

Men konserten åpner med litt gammelt stoff – «Black Book Lodge» og «Car Full Of Stash», og det går et sus gjennom publikum når bandet entrer scenen. Litt overraskende er det Maciek Ofstad, gitaristen fra Kvelertak, som kommer ut med bassgitaren rundt halsen. Jeg antar Peter Larsson var forhindret på en eller annen måte. Erstatteren er ihverfall av ypperste kvalitet. Etter de to nevnte låtene kjører de på med fire låter fra det nye albumet. Låtene er i god Gluecifer-stil, bandet er i storform og det er godt å være i Bendiksbukta akkurat da. Fridjof «Biff Malibu» Jacobsen synger like tøft som alltid, Arne «Captain Poon» Skagen – like solbrun som alltid – er like rå på gitararbeidet. Det samme er Raldo Useless, og mannen med stikkene, Danny Young, like taktfast som alltid. Det er så presist, så tøft. Publikum er med, synger med, danser, koser seg. Gluecifer er noe av det ypperste du kan få som live-band, og det beviste de denne varme kvelden i Bendiksbukta på Odderøya i Kristiansand. Et perfekt vorspiel til en kvartfinale som gikk i dass (men det visste heldigvis ingen da konserten pågikk). Utover i konserten får vi en grei blanding av gammelt og nytt med blant annet «Get The Horn» og «I Got A War» som høydepunkter, før Gluecifer avslutter med sangen deres til Oslo – «Desolate City».

Takk for dansen, Gluecifer, dere leverte til 6 på terningen!

Så var Måkeskrik 2026 over, og folk kunne toge utover Odderøya for å se VM-kampen mellom Norge og England. Jeg satte meg i bilen, glad og fornøyd og håpet jeg ville rekke hjem før kampen begynte. Og det gjorde jeg.

Årets Måkeskrik føyer seg inn i rekken av velarrangerte flotte festivaler i de vakreste omgivelser. Et tålig veloppdragent publikum (jeg har aldri forstått gleden over å kaste ølbokser med innhold ned på publikum. Plastglass er tåpelig nok, metallbokser er idioti og potensielt farlig. Det kan gjerne slås ned på.) Det er utrolig kult å se så mange barn som er med foreldre på konsert. De løper rundt og har det moro, og blir samtidig fornuftig indoktrinert med god musikk. Herlig. Matutvalget er bra, men jeg opplevde at det tok fryktelig lang tid å få maten (fikk den tilbakemeldingen fra andre også), men heldigvis hører en jo musikken fra der en står og venter på maten. Utover det tror jeg det meste fungerte veldig bra. Det er en flott gjeng som arrangerer Måkeskrik, og et stort shoutout til de frivillige som sørger for at alt fungerer og at det er ryddig og fint.

Takk for meg, takk for festen! Vi ses om et år.

Famous last words

Vi kan jo ikke forlate Måkeskrik 2026 uten å få noen ord med sjefen, Cathrine Sørensen. Alltid tilstedeværende, alltid smilende, alltid rolig. Eller…? Jeg fikk noen minutter med henne på en stein over festivalområdet. Egentlig skulle hun ha seg noe mat (dette var rett før Gluecifer-konserten), men så prioriterte hun pressen. Det takker vi ydmykt for. Jeg gratulerer med vel gjennomført festival, og lurer selvfølgelig på hennes opplevelse?

Festivalsjef, Cathrine SørensenFoto: Svein Frydnes

- Veldig fornøyd. Men samtidig har det vært den mest stressende festivaluka hun har opplevd. I forkant av oppstartsdagen, altså. Dette på grunn av forskyvningen for at ikke festivalen skulle kollidere med VM-kampen mellom Norge og England. Men det ordnet seg. Gluecifer ønsket seg jo også å ha folk på konserten, og det hadde nok blitt tynt om de hadde begynt samtidig med kampen.

Vi har fått masse positive tilbakemeldinger, både fra publikum og artister. Og så har vi jo vært kjempeheldig med været.

Apropos været, så var det jo meldt fare for både styrtregn og lyn/torden. Hadde dere noen backup på det?

- Der hadde vi sikkerhetsselskapet som hadde kontroll på det. Værmannen Bjørn var i jevnlig kontakt med Meterologisk, og vi forholdt oss til ham.

Jeg lurer på hva status er så langt, og har ikke oppdatert etter festivalen, men her er hva Cathrine sa lørdag kveld:

- Vi slår ikke fjoråret, som var rekord. Men vi ligger an til å få vårt nestbeste år. Det er vi fornøyd med. Barregnskapet er ikke oppgjort, men tilbakemeldingene sa at det var bra salg i hvert fall fredagen. I dag (lørdag) ser det ut som det går litt mindre, folk ligger mer og bare chiller. Men vi klager ikke på at folk ikke drikker, altså, sier Cathrine med et smil.

Hva så med 2027, er planleggingen allerede startet?

- Til neste år har vi 15 årsjubileum, og det skal feires. 9.-10.juli skal vi feire. Noen bookinger er ikke gjort ennå, men jeg er i dialog med noen. I tillegg må vi ha litt ekstra show, fyrverkeri. Det blir gøy.

Earlybird-billettene legges ut mandag morgen (i skrivende stund antar jeg at de er utsolgt, jour.red).

Så da er det bare en ting å gjøre – krysse av helga 9.-10.juli 2027, kjøpe billett, og sørge for å være i Bendiksbukta da.

Jeg takker Cathrine for praten, for festivalen og for arbeidet hun og crewet hennes legger ned, og lurer på om hun har mer på hjertet?

- Ikke annet enn en stor takk til alle som kommer på festivalen og til alle som bidrar. Det er veldig givende å holde på med dette.