I helga 10.-11.juli ble årets Måkeskrik arrangert i vakre Bendiksbukta i Kristiansand. 12 band fordelt på to dager skulle sørge for at publikum fikk en musikalsk opplevelse de sent ville glemme. Og det klarte de. Her kommer noen tanker fra første dag, fredagen.

Stemning @ Måkeskrik 2026Foto: Svein Frydnes

Måkeskrik er en utrolig chill festival. Ingen stress, ingen mas, bare deilig avslapning med god musikk. Arrangørene setter akkurat dette høyt, så høyt at de ikke har behov for å øke publikumsvolumet, men heller setter komfort foran profitt. Tenk om alle konsertarrangører hadde hatt samme innstilling, det hadde vært nydelig.

Når en går på Måkeskrik, vil en (nesten) garantert oppleve band en aldri har sett, hørt eller hørt om. Men også etablerte, store navn. En fin blanding. Ikke minst gir det litt mer ukjente band en scene å presentere seg på. Veldig bra!

Misty Coast

Misty CoastFoto: Svein Frydnes

I stekende solskinn gikk Misty Coast på scenen for å åpne festivalen. Fremdeles var det ganske glissent med publikum, slik det gjerne er når første band går på. Dessverre er det mange som da går glipp av en god opplevelse, og det stemte virkelig denne gangen. Misty Coast var for meg ukjent, men etter litt bakgrunnsjekking skjønte jeg jo at dette ikke var noen hvemsomhelst. Linn Frøkedal og Richard Myklebust har holdt på flere år med sin eksperimentelle indiemusikk, og levert fem flotte album siden 2017. Med seg har drømmepop-duoen Eirik Kirkemyr på trommer og Håkon Brunborg på gitar, synth og fele. Sammen laget de en perfekt chill åpning på Måkeskrik-festivalen. Et herlig lydbilde, svevende, vakkert. Innimellom tråkket de skikkelig til med heftig fuzz-gitar og masse lyd, før drømmene igjen overtok. Musikken var som skapt for stedet og været. Misty Coast serverte oss låter fra de fleste albumene, selvsagt flest fra årets utgivelse – Always Sun. I improvisasjonsiveren dro de til litt lenger enn planlagt, så setlista måtte kuttes med to låter. Men det vi fikk var utrolig bra!

Pil & Bue

Pil & BueFoto: Svein Frydnes

Neste band ut er et liveband av dimensjoner. Jeg så dem første gang for fire år siden på Vaktbua, og ble totalt blåst av banen av energien, trøkket og råskapen. Og det manglet ikke på det denne kvelden i Bendiksbukta heller. I år kom de ut med sitt femte album, You Have Chosen Darkness (Level 5), det tredje hvor nåværende trommis, Gøran Johansen, er med. Petter Carlsen på gitar og vokal har vært med hele tiden. En duo, altså. En duo som skaper et vanvittig lydbilde. Det er bare å prøve å henge med, for det gis ikke ved dørene. Fire av låtene var tatt fra siste-albumet, i tillegg til låter fra de tre foregående albumene. Gitarspillet til Carlsen er rått og brutalt, vokalen sår og skrikende, og trommingen til Johansen manisk og tung. Sammen skaper dette et unikt lydbilde.

Pil & Bue har skapt seg et navn både nasjonalt og internasjonalt, og det forundret meg litt at de stod så tidlig som andre band på plakaten. Men kanskje var det bra, det kom i hvert fall mye folk til sletta når bandet startet. Et smart trekk av festival-ledelsen. Veldig bra konsert av Pil & Bue. Kommer de til et sted i nærheten av deg, så sørg for å få det med deg. I hvert fall om du liker rå og upolert musikk fremført på mesterlig måte. Konserten ble avsluttet med en av mine favoritter – «Select 2 Players».

Fixation

FixationFoto: Svein Frydnes

Fixation er et band jeg ikke har vært borti før. Noe sier meg at det burde jeg ha vært, for dette var bra. Det var også mange som hadde møtt fram som kjente godt til bandet. Å stille i svart dress i den varmen som var i Bendiksbukta denne kvelden, og samtidig skal levere en konsert med den energien og tempoet, dét krever guts. Men de leverte, svettet og kjørte på med sin energiske metalcore og laget et skikkelig show. Når de så hadde en vanvittig hyper bassist som showet, løp og crowdsurfet, så blir det heftig. Bandet har gitt ut to album og en EP, og låtene var jevnt fordelt mellom disse. De har også gitt ut ei låt sammen med STORM, men han dukket ikke opp, så vi fikk ikke høre «Suffocating». Ikke at den var savnet, for det de leverte var det bra kvalitet på. Vokalist Jonas synger bra. I tillegg har de to gitarister som utfyller hverandre perfekt, og en smilende og energisk trommis. Sammen med bassisten lager de veldig bra musikk, og jeg håper jeg får sjans til å se dem igjen om ikke alt for lenge. Helst innendørs, der jeg synes denne musikken passer best. Uten forkleinelse for showet de leverte i solsteiken på Måkeskrik. Fixation avsluttet med flotte «Stay Awake» fra More Subtle Than Death (2023).

Måkeskrik er som nevnt en festival for de mindre kjente bandene, like mye som for headlinerne. Hvert år blir jeg kjent med nye band, band som ofte overrasker positivt, og innimellom band som ikke treffer meg helt. Men felles for dem er at de leverer veldig bra, enten det er få eller mange på sletta. Alle får de samme forholdene (bortsett fra headlinerne, kanskje, som gjerne stiller med eget mannskap og utstyr). Det er alltid folk som backer bandene, av og til litt nølende, det kan jo være fristende å chille i skyggen, men etter hvert siger folket nedover bakken.

Heave Blood & Die

Heave Blood & DieFoto: Svein Frydnes

Neste band var et for meg totalt ukjent band. Jeg hadde hørt meg litt opp på Heave Blood & Die, nok til at det virket interessant. Energisk, melodiøst. Bandet går under betegnelsen post punk. Jeg fant ikke så mye punk i musikken, men rimelig energisk av gitarist og bassist. Dessverre ble det litt ensformig for meg, i hvert fall den første delen av konserten. Vokalist Marie danset rundt på scenen og gjorde sitt for å engasjere publikum, men det ble litt tamt. De har mye bra på sine fire album som de har gjort i løpet av de ti årene de har holdt på (etter hva jeg har klart å plukke opp), og burde absolutt klart å tiltrekke seg nok oppmerksomhet. Men jeg tok sjansen på å bestille meg noe mat. Og det tok sin tid. Så mens jeg venter på burgeren min, så hører jeg at musikken tar seg opp og angrer litt på at jeg gikk vekk fra sletta. Totalt sett blir det godkjent for nordlendingene i Heave Blood & Die, og jeg gir dem gjerne en sjanse til.

Ondt Blod

Ondt BlodFoto: Svein Frydnes

Mørket begynte å senke seg over Bendiksbukta, og da er det tid for å slippe litt nordnorsk brutal hardcore løs på publikum. Ondt Blod fra Kirkenes hadde tatt turen til Sørlandet for å sole seg (i glansen?) og levere tung rock til Måkeskrik. Og det klarte de. Brutal punk/hardcore med glimt i øyet sunget på nordnorsk går rett hjem hos de fleste på sletta. Bandet kom ut med nytt album i år, Bauta, og herfra fikk vi selvsagt noen låter, blant annet «FinnmarKING» og «Joker Nord», blandet med låter fra de to andre albumene deres, som de for øvrig har høstet Spellemann-nominasjoner for.

Musikken til Ondt Blod er av typen «enten liker du det eller så orker du det ikke». Jeg likte det. Jeg likte pakka de leverte. Råskapen, energien, publikumskontakten. Dette var en gøy konsert!

Da er det bare et band som gjenstår denne første dagen av årets Måkeskrik. Dette er en favoritt for festivalsjef Cathrine, et band som glapp for to år siden (da nappet Ravnedalen Live dem) men nå er de klar for å bidra til en god avslutning på en flott festivaldag.

Seigmen

SeigmenFoto: Svein Frydnes

Seigmen har en lang og brokete historie. De startet opp i 1989 i Tønsberg under navnet Klisne Seigmenn. Konsertene ble holdt i Tønsbergs-området. Den første konserten utenfor Tønsberg ble lagt til Cee Bee i Kristiansand i 1990. Bandet har gitt ut syv studioalbum, det siste i fjor (Dissonans). De har brutt opp, kommet sammen igjen og holdt på, før de ble gjenforent i 2012.For to år siden spilte de i Ravnedalen, en flott konsert. I fjor så jeg dem på Spetakkelfestivalen, en magisk konsert, ikke minst på grunn av lyssettingen. Nå var jeg spent på hva vi ville få oppleve fra veteranene denne gangen.

Seigmen er et band som gjør seg best med visuelle effekter. Lyssettingen er viktig. Og selvfølgelig lydbildet. Tidlig merker vi at det er en stor produksjon rundt lyd og lys. Effektfullt. Bandet er på, de spiller bra. Bandet starter med «Fra X til Døden», så kommer vokalist Alex på og det fortsetter med velkjente «Döderlein». Det er vakkert, stemningsfullt. Selv om jeg på de to første låtene står i pit og tar bilder, kjenner jeg magien, jeg kjenner det mytiske krype inn under huden. Bassist Kim bidrar på vokal. Han og Alex utfyller hverandre godt. Trommis Noralf skaper den gode rytmen, gitaristene Marius og Sverre lager et flott lydbilde. Perfekt åpning.

Alex er i godlune, flørter med publikum med sin særegne stemme som passer så utrolig godt til akkurat denne musikken. Publikum synger med på «Döderlein», en av Seigmens mest kjente låter. Magisk. Setlista består av låter fra det meste av karrieren deres, og er flott satt sammen. Musikalsk er de innom mye; det rocka, det progressive, det mørke, det lyse, det rolige – alt. Det er å drømme seg bort. Mesteparten har jeg hørt før, men noe av det tøffeste er Marius Roth sin «Agnus Dei»!

Mot slutten av konserten er det et velvillig publikum som blir med på allsang på «Metroplis», «Slaver av solen», før kvelden avsluttes med nydelige «Hjerne er alene». Magisk. Suggerende. Takk for en nydelig konsert!

Så var det bare å begi seg hjemover, god og mett på en dag med flott musikk. Neste dag venter flere opplevelser, og på grunn av en fotballkamp borti Statene begynner den dagen ganske tidlig.