Det var duket for en historisk kveld på Odderøya i Kristiansand, da legendariske Deep Purple gjorde sin første (og høyst sannsynlig siste) konsert på Sørlandet. Men først fikk vi en solid oppvarming.

Selveste Deep Purple på Sørlandet!Foto: Svein Frydnes

Det var nemlig ikke noe B-lag Jan K. Transeth og Dirty Old Town hadde hentet inn for å sette publikum i den rette stemningen før Deep Purple skulle farge stadion lilla; Young Fogertys, byens egne Green Carnation, fremadstormende Slomosa og velkjente Turbonegro. Alt tegnet til å bli en utrolig flott kveld, hvis bare tordenen og de alt for store regnskyllene holdt seg borte. Og det gjorde de. Sammen med alt for mange potensielle publikummere. Men rundt 5000 mennesker kranset scenen, og sørget for at det ikke ble kleint. 3-4-5000 til, så hadde det vært fantastisk!

Minner fra en svunnen tid…

Young Fogertys var første bandet på scenen.Foto: Svein Frydnes

Først ute var Young Fogertys, etter sigende Norges beste Creedence Clearwater Revival-tributeband. I år har de for øvrig 20-årsjubileum, og hva er vel bedre enn å feire det sammen med Deep Purple? Settet deres består av godt kjente Creedence-låter (merkelig nok ingen som ropte «Spell no Creedence, da»…), og de spilte dem veldig bra. Young Fogertys gikk på scenen veldig tidlig, rett etter halv fire på ettermiddagen, og da var det rimelig glissent foran scenen. Men vokalist og gitarist Ole Petter «Ollis» Andreassen vet å få liv i folk, og får kjapt i gang allsangen. Bandet består av erfarne folk. Foruten «Ollis» er det Morten «Mormone» Lunde på bass (også kjent fra Backstreet Girls og The Mormones) og Håvard Takle Ohr (Kvelertak, El Cuero) på trommer. Ohr blir under konserten for øvrig presentert som Frank Stanley, Kiss’ Paul Stanleys sønn… Selv om det ble en del regn under konserten, så holdt folk ut, fant seg ly og koste seg med gamle klassikere. Man må jo tåle litt når en er på festival. Flott konsert av Young Fogertys!

Lokal kvalitet

Green Carnation - lokalt i verdensklasse.Foto: Svein Frydnes

Så var det klart for de lokale veteranene i Green Carnation. Etter min mening burde de vært mye lenger opp på plakaten, men nå var de plassert nest nederst av en eller annen grunn. Kanskje for å trekke folk til arenaen så tidlig som mulig. I så måte så det ut til å virke; da Kjetil Nordhus & Co entret scenen var det kommet ganske godt med folk i amfiet. Heldigvis, for det fortjener Green Carnation.

Bandet er for tiden i gang med en trilogi, A Dark Poem I-III, hvor foreløpig de to første er utgitt: The Shores Of Melancholia og Sanguis. I september skal de så presentere alle tre albumene i en storstilt konsert i Kilden teater- og konserthus. Denne kvelden på Odderøya fikk vi høre utdrag fra de to første albumene. Bjørn Harstad var forhindret fra å stille, så Stein Roger Sordal hadde trukket på seg en 6-strengers og ovelatt bassen til Ole Vistnes (Extol, Emperor, Shining m.fl.). Det fungerte veldig bra! Gledelig å se Tchort (Terje Vik Schei) tilbake på scenen. I tillegg har vi Jonathan Perez på trommer, mens Endre Kirkesola tar seg av tangentene. Og selvfølgelig Nordhus på vokal. Green Carnation leverte et veldig bra set. Låtene kan være litt utfordrende å ta inn over seg på en festivaldag, dersom dette ikke helt er musikkstilen din. Men som de leverte. Det er noen herlige låter. De færreste har vel hørt dem live før, men for oss som er glad i bandet, er det kjente toner. Noen «eldre» låter, mer gjenkjennbare, hadde sikkert ikke gjort noe. Men Green Carnation vil sikkert bruke enhver anledning til å øve inn materialet før storkonserten. Eller, øve og øve? Låtene satt som ei kule og publikum likte det de hørte. Ei låt som «Sanguis» fra A Dark Poem II er allerede blitt populær, og da de serverte den som siste låt responderte publikum kraftig. Herlig!

Takk for en flott konsert. Nå er det bare å glede seg til 12.september.

Tundrarock og deathpønk

Slomosa - Heftig og tungt.Foto: Svein Frydnes

Ørkenrockerne i Slomosa er neste på scenen. For tiden er de på en eventyrlig reise, som bringer dem verden rundt; USA, New Zealand, Australia, Europa og Odderøya. Heftig program. Men det er ikke noe å si på energien i bandet. De har holdt på i snart ti år med sin rå tundrarock, gitt ut to album og fått en Spellemannspris. Setlista er jevnt fordelt over de to albumene ders; Slomosa og Tundra Rock. Kjente låter for oss som har hørt dem før. Og de leverer solid. Rytmeseksjonen, Jard Hole (trommer) og Marie Moe på bass holder det hele drivende, mens Tor Erik Bye og Ben Berdous serverer heftige gitarpartier. Vokalen til Berdous blir noe ensformig, men står seg godt til låtene. En konsert med Slomosa blir aldri kjedelig, til det er det alt for mye variasjon. Lange jam-partier som sørger for deilig chill. Nydelig å kunne legge seg i sola (når den var der), og bare nyte de herlige partiene. En konsert på det jevne med Slomosa. Jeg ser fram til nytt materiale fra bandet. Imens rocker jeg hemningsløst til «Horses». Tøft.

Turbonegro har holdt det gående i mange år. Ble dannet i 1988, og debuterte live året etter. Vokste seg store med Hank von Helvete på vokal, og har siden holdt posisjonen, med en trofast fanskare (Turbojugend) verden over. Dagens utgave har Thomas Seltzer (bass) og Rune Grønn (gitar) som gjenværende originalmedlemmer. Ellers har det vært utskiftninger over hele linja.

Turbonegro - Vilt og hemningsløst.Foto: Svein Frydnes

Setlista var satt sammen av låter fra nesten hele karrieren, fra 1996-albumet Ass Cobra og fram til det siste studioalbumet ROCKNROLLMACHINE fra 2018. Mange kjente, noen mindre kjente, låter. Men publikum var med. Litt moshpit, litt dansing og litt allsang. Bandet har alltid hatt et godt grep om fansen. De har aldri helt truffet meg, hverken musikalsk eller scenemessig. Men jeg hører at de er flinke, og at de har fengende låter. Men det fester seg ikke helt. Litt alvor i det hele får vi når vokalist Tony Sylvester forteller hvordan bandet reddet ham, og gav ham en «Special Education». Det hele avsluttes med «I Got Erection» og «The Age Of Pamparis».

Etter Turbonegro var det klart for en times pause, før hovedattraksjonen skulle i sving. Og godt var det. For da ble det tid til en matbit og litt mingling. Dette var nemlig en type festival hvor en traff mye kjentfolk. Spesielt folk en ikke hadde sett på lenge, men som en delte musikksmak med «back in the days».

Legendariske Deep Purple

Men endelig nærmet klokka seg 22.00, og det var klart for legendene. Bandet som kom inn i mitt liv i 1972, som dro meg mot hardrocken, som viste veien. Det var klart for DEEP PURPLE!

Jeg har sett dem noen ganger før. Men de har hatt en del utskiftninger fram og tilbake som har gjort at jeg av og til har mistet dem. Men de har alltid vært der. Hatt en sentral plass både i platehylla mi, og i rockehjertet mitt. Mitt første møte med dem live var 1987 på Valle Hovin, en konsert som den dag i dag rager helt i toppen av konsertopplevelsene mine (sammen med band som Queen, AC/DC og Ramones). Så har jeg hatt noen mindre bra opplevelser med bandet, men i 2022 fikk jeg en god opplevelse igjen da jeg så dem på Tons Of Rock. Klarer de fremdeles å matche disse opplevelsene? Originalmedlemmene (nesten, det er kun Ian Paice (trommer) som har vært med hele veien siden 1968. Roger Glover (bass) og Ian Gillan (vokal) kom med året etter) er godt oppe i årene, både Glover og Gillan fylte 80 år i fjor, og det skal en del til for å kjøre løpet. Gillans stemme har fått kjørt seg opp gjennom årene. Men allerede på første låt skulle vi få en indikasjon på hvor bra det vil bli. De starter nemlig i 100 og fyrer løs med «Highway Star», den ultimate åpningslåta. Og det fungerer! Jeg får nesten tårer i øynene der jeg står tett på scenen og fotograferer. Ser hvordan medlemmene koser seg. Og konsentrerer seg. Paice holder tunga så rett i munnen han kan, mens han leverer presist som bare det, smooth, lett og samtidig hardtslående. Herlig å se på, og ikke minst høre på. Glover som danser med bassen sin, smilende og lett på tå. Fett. Deep Purple leverer den ene kremlåta etter den andre. Gillan får seg noen velfortjente pustepauser mens gitarist Simon McBride, den irske «unggutten» (ikke fylt 50 ennå…) som kom inn i bandet i 2022, leker seg og leverer flotte soloprestasjoner. Eller når Don Airey, som avløste Jon Lord i 2002, leverer nydelige tangentimprovisasjoner. Han erstattet Lord på alle mulige måter.

Deep Purple har et nytt album på gang, Splat, som kommer 3.juli. Herfra fikk vi 2 låter: singelen «Arrogant Boy», hvor McBride får briljert på gitar, og ekstranummeret «Guinnesis», som ennå ikke er utgitt. Låter som er tilpasset dagens besetning og de styrker og svakheter de måtte ha. Det er alltid et ankepunkt hvordan stemmen til Gillan vil holde. Etter min mening klarte han seg veldig bra. Selvfølgelig nytter det ikke å synge «Child In Time» eller «Strange Kind Of Woman» lenger, men på Odderøya holdt stemmen på de låtene som var på setlista imponerende bra. «When A Blind Man Cries» var bare helt nydelig. Her viste Gillan styrke! Jeg er en av dem som fremdeles mener at «Smoke On The Water» har sin plass på enhver Deep Purple-setliste. Og vi fikk den. Som siste låt, selvfølgelig. Da ljomet allsangen. Og heldigvis var det ikke slutt. Deep Purple hadde mer på lager.

Etter en kort pustepause kom de på scenen igjen og serverte først instrumentale «Guinnesis», før introen til Joe South-coveren «Hush» lød over Odderøya Amfi. Det kan sikkert diskuteres hvorvidt ei coverlåt de har spilt siden 1968 hører hjemme på dagens setliste, men det var langt på vei den låta som sparket i gang karrieren til Deep Purple. Så da har den absolutt sin plass. Her får også Airey og McBride lekt litt battle, og Paisy får kjørt litt trommesolo før det hele glir over i en av de beste avslutningslåtene jeg kan tenke meg – «Black Night» (singel fra 1970). Fy søren så fett! Jeg får ståpels bare av å tenke på det.

Jeg bøyer meg i støvet og takker for festen. For opplevelsen. Konserten kommer ikke helt opp mot 1987-konserten på Valle Hovin, men det var jo tross alt med originale MK2-utgaven av bandet. Men den kommer tett opptil. En klar 5’er!

Takk til Janki og Dirty Old Town-crewet for at dere arrangerte dette. Jeg hadde aldri drømt om å få oppleve mine barndoms helter her på Sørlandet. Jeg håper de som vokste opp med dette bandet, men droppet å komme (og det er ganske mange), gremmes langt ned i støvlene. For dette var stort!

TUSEN TAKK!

"Black Night" avsluttet en episk aften med Deep PurpleFoto: Jan Harald Helmersen