Så var det klart for siste dag av Karmøygeddon Metal Festival 2026. Sola skinte igjen over Kopervik, og alt så lyst ut. Og slik fortsatte det også…

Som vanlig starter en vanlig dag under Karmøygeddon Metal Festival med kraftig metalfrokost og inntak av B- og C-vitaminer, samt en passende mengde urter. Sunn norsk ungdom trenger et godt grunnlag når 12 timer foran scene og i pit venter.

Captain Black BeardFoto: Svein Frydnes

Svensk svartskjegg og tysk svartmetal

Først ut var svenske Captain Black Beard, og jeg gir ordet til Frode:

Da var siste og avsluttende dag et faktum, og den startet tidlig på den lille scenen.

Det dreide seg om svensk melodiøs hard rock eller AOR om man vil, jeg hadde hørt meg litt opp på Captain Black Beard før konserten og visste at her var det mye potensial.

De ble dannet tilbake i 2009, på slutten av 2023 så sluttet vokalist Martin Holsner for å fokusere på familien. Da kom bandet over en ung og fremadstormende vokalist som heter Fredrik Vahlgren, og nettopp det tror jeg var et løft for bandet.

Jeg hadde ikke store forventninger til konserten, men her må jeg si at jeg virkelig lot meg imponere.

Det var tidlig på dagen dette, nærmere bestemt kl 12.20, så det var heller ikke så mye folk, men de som var der skapte en flott atmosfære.

At det var lite folk i salen så ikke ut til å plage bandet så mye, det var trangt på den lille scenen med seks stykker, men med god logistikk så ordner det meste seg. Fredrik Vahlgren står virkelig fram som en forrykende vokalist, som har en fin tilstedeværelse og energi og en meget bra "range" på stemmen. Selve musikken er bra også, god lyd og her drukner ikke gitarene i alt for mye synth, balansen er perfekt og jeg liker veldig godt det jeg hører.

Konklusjonen her er ganske grei: en av festivalens store overraskelser og framføringer. Liker man sjangeren og har mulighet til å se dem, gjør det! (FS)

Vi fortsatte på den lille scenen og var klar for de tyske black metal’erne i Thron.

Bandet ble dannet i 2015 og har fem fullengdere bak seg, fått mye bra kritikk for sin siste utgivelse Vurias.

ThronFoto: Svein Frydnes

De kom i gang på tiden, og i dag så det tekniske ut til å stemme heldigvis. Bandet stilte for anledningen med to gitarister og ingen bass, noe som påvirket lydbide en del synest jeg. Grunnen til dette fikk vi vite etter et par låter, bassisten hadde vært utsatt for en ulykke og måtte bli igjen hjemme i Tyskland.

Men jeg må trekke frem noe positivt også, trommisen gjorde seg vel bemerket og jeg lot meg imponere stort av han. En meget flink fyr som hadde noen imponerende taktskiter og tempo.

Thron fremførte en meget bra konsert, god stemning i salen som hadde blitt fullere enn forrige konsert. Lyd og atmosfære var bra også, totalt sett en fin opplevelse, tross mangelen på bass så fikk vi i hvert fall mye bass trommer :) (FS)

Rosa eksplosjon

Mitt første band å gjøre meg opp noen meninger om (ok, jeg har noen tanker om de andre bandene også…) er svenske Self Deception. Et band jeg overhodet ikke kjente til. Selv beskriver de det som «en moderne rockeakt, som med sitt unike sound har skapt en rosa eksplosjon. En perfekt blanding av hardrock og uimotståelige, melodiske pophooks». Jepp, gjennomført rosa var det. Fullt av folk var det også, og mye ungdom. Folk jeg vanligvis ikke ser klint inntil gjerdet, men nå var de kommet fram. Og bandet skapte liv med sin hardrock/metalcore/dance-metal. Musikken fenget publikum, mange sang med, men meg gav det lite eller ingenting. Men det viktigste er ikke at jeg liker det, det viktigste er å nå ut til publikum. Og det gjorde de. Temaene i tekstene handler gjerne om utenforskap og psykisk helse, og oppfordringen var klar:

- Om du trenger noen å prate med gjør det!

Viktig budskap, viktige temaer. Men musikken traff meg dessverre ikke. Så jeg var snart klar for å finne veien til hovedscenen og Neonfly. (SF)

NeonflyFoto: Svein Frydnes

Imponerende Neonfly

Neonfly så jeg vel sist da de var på Karmøygeddon, i 2024. Da spilte de på den lille scenen, og jeg fikk bare med meg 3 låter. Nå fikk jeg med meg nesten hele konserten, en imponerende konsert. Det startet med sjonglering med selvlysende rockeringer, før bandet kom på scenen og dro i gang «Highways to Nowhere» fra Strangers In Paradise (2014). Det er heftig, det er melodiøst, det er masse energi. Setlista består av låter fra alle utgivelsene deres, men flest (6) fra det siste albumet deres – The Future, Tonight, som kom i 2021. Vokalist Willy Norton synger bra, i tillegg til å være en energisk entertainer. Stadig nede og hilser på publikum. Grunnlegger Frederick Thunder er ikke bare en dyktig gitarist, underveis imponerer han også med flammesluking. «Aztec Gold» fra andre-albumet deres Strangers In Paradise blir et skikkelig høydepunkt herlig gitarspill og trommearbeid.

Neonfly er et publikumsband, og publikum vet å sette pris på det de får servert. Det hele avsluttes med «The World is Burning» fra sistealbumet. Fantastisk konsert! (SF)

Atmosfærisk, melodiøst og masse energi

Etter en fin konsert med Neonfly var jeg klar for et prosjekt jeg hadde store forventinger til, nemlig Saor.

SaorFoto: Svein Frydnes

I studio er dette mer eller mindre et enmanns orkester, med mannen bak prosjektet, Andy Marshall, som spiller så å si alt av instrumentene. Jeg hadde vanskelig å se for meg at det ble slik denne ettermiddagen, han hadde med seg fullt band inkludert Ella Zlatos på fløyte og harpe.

Saor som betyr "fri" eller "ikke kontrollert", og er i sjangeren atmosfærisk /folk, black metal..

Eller som det har blitt døpt til: "Caledonian metal".

Ettersom jeg ikke har hørt dette live før så var jeg spent, personlig synest jeg dette er utrolig flott og atmosfærisk i studio, så er spørsmålet om de greier å skape dette live også?

Så absolutt vil jeg si. De flotte mellompartiene med melodiøse instrumentale seanser blir enda mer opplevelsesrike live. Og med Ella Zlatos magiske fløyte og harpe så drømmer jeg meg bort til de skotske høylandene. Virkelig flott.

Jeg lar meg imponere, dette er dagens eller kanskje festivalens mest atmosfæriske og melodiøse opplevelse. Og i kontrast, brutalt til tider også. (FS)

Jeg måtte bare springe midt i siste låten til Saor, fordi Ambush hadde allerede startet på den lille scenen.

Ambush har holdt på i rundt tretten år, bandet er vel det eneste som representerer NWOTHM- bølgen på årets festival, en bølge som for øvrig startet rundt midten av 2000 tallet. Denne bølgen er jo av band som er tro mot den tradisjonelle heavy metal sjangeren, når det gjelder svenskene her så ligger innflytelsen fra Priest, Maiden og Accept.

AmbushFoto: Svein Frydnes

Bandet hadde bra lyd, og fikk liv i den fullsatte salen og for meg som er flasket opp på tradisjonell heavy metal så er dette meget artig.

Ambush greide å skape en flott stemning med allsang og høy energi, både fra publikum og bandet.

Savner litt mer av denne stilen på festivalen, men alt i alt så sette bandet standarden og vel så det.

Vokalist Oskar Jacobsson gjorde en sykt bra gig, han leverte sakene sine meget bra når det gjelder vokal og energi på scenen.

Et band jeg absolutt vil se igjen ved senere anledning. (FS)

Annisokay var meg et nytt bekjentskap. De beveger seg i området rundt sjangeren post-hardcore. På forhånd ble vi fotografer advart mot at det kunne bli vilt med crowdsurfing, og muligens da ville måtte forlate pit’en. Det var en kraftig overdrevet advarsel. På de tre låtene vi har til disposisjon i pit kom det kanskje en eller to surfere. Men for all del, musikksjangeren innbyr til litt galskap, men denne dagen var publikum rolige. Det kan nok ha noe å si at musikken til Annisokay stadig mykes opp av vakker, rolig sang av grunnlegger og gitarist Christoph Wieczorek. Men for all del, musikken er energisk. Vokalist Rudi Schwarzer hopper og spretter rundt og skriker ut sine tekster. Tøft er det. Rått er det. Og gøy å få en dose skikkelig hardcore. Trommis Silas Fischer gjør en imponerende jobb, og driver låtene framover. Bra konsert, men i lengden kan det bli litt slitsomt. Synes jeg. Og tok meg en tur for litt mat og hvile. (SF)

Variert midtperiode

Så var det tilbake til hovedscenen etter en liten pause, og Gøteborg-bandet Mustasch.

Svenskene og den karismatiske frontfiguren Rolf Gyllenhammer er kjent for å lage liv og røre.

Bandet har snart holdt på i tredve år, stilmessig så snakker vi her om en blanding mellom stoner/heavy metal området. Gyllenhammer’s raspe vokal er et av varemerkene til bandet, og den er meget bra også..

En bra fullsatt sal og stemningen var høy, circle pitene kom tett denne dagen og jeg ble frista til å hive meg med. Det gikk greit med min gamle skrot, helt sikkert mye p.g.a en kompis fikk reddet meg ut før det ble for vilt :)

KvaenFoto: Svein Frydnes

Oppsummert så ble Mustasch også en god opplevelse, med fin energi, folk som oppfører seg eksemplarisk, noe som igjen skaper en helt fantastisk atmosfære. (FS)

Da er det klart for finske Insomnium. Et band jeg har sett mange ganger. Melodisk Death metal med elementer av progressiv og doom metal. Nydelig musikk. Atmosfærisk. Bra vokal. Deilig «boblemusikk». Låtene er hentet fra utgivelsene de siste 20 årene, og fremføres overbevisende. Strålende konsert! Og av en eller annen grunn våknet crowdsurferne nå til liv, mens de nesten sov under Annisokay… (SF)

Svenske Kvaen. For et band! På den lille scenen leverte de et mesterstykke av en konsert. Kvaen er egentlig et enmannsprosjekt av Jacob Björnfot, men på konsert har han naturligvis med seg fullt band. Tre album er gitt ut mellom 2020 og 2024, og låtene vi får presentert er jevnt fordelt på disse.

Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, hele konserten var monumental, Gitarabeidet strålende, vokalarbeidet likeså. Helheten fantastisk. Takk for opplevelsen, Kvaen! (SF)

Da tiden stod stille

Da var undertegnede kommet fram til sin siste konsert som jeg skal skrive om.

ClawfingerFoto: Svein Frydnes

Dette bandet var jeg stor fan av på tidlig nitti tall når de kom ut med debuten "Deaf dumb blind" og oppfølgeren "Use your brain". Rap metal bandet Clawfinger er endelig tilbake, vi trenger band som dette som våger og ytre seg, samt ta et oppgjør med både politiske og samfunnsrelaterte problemer.

Bandet fikk mye pes da de gav ut sin første singel "N…er" som ble oppfattet som rasistisk selv og sannheten er at den faktisk er motsatt. Den ble ikke spilt denne kvelden her, men vi fikk servert mange andre klassikere som : "Warfare", "The truth", "Rosegrove" og "Biggest & The Best" for å nevne noen. Veldig energisk, det var nesten som å se dem tilbake på midten av 90 da jeg så dem sist, utrolig gøy å være vitne til dette nå så mange år etter.

Zack Tell leverer som bare f.. og Jocke Skog rocker som om han aldri skulle ha gjort noe annet!

Jeg oppsummerer konserten med at dette var gøy, så inni h… gøy. Det var nesten som om tiden har stått stille…

Jeg takker for meg, samtidig som jeg må takke Johnny Angelund og gjengen hans for at vårens vakreste eventyr nok en gang var en suksess. TAKK!! Sees til neste år! (FS)

Mørk avslutning

Så var det tid for de to siste konsertene under årets Karmøygeddon Metal Festival. Begge norske, og begge i den mørke delen av musikk. Først ut – Throne Of Katarsis.

Throne Of Katarsis er kortreist musikk. Startet opp i 2002 og holdt på til 2016. Fire album rakk de å lage. I 2025 kom de så i gang igjen i svartmetalens tjeneste (etter vedvarende oppfordringer fra gjengen i Karmøygeddon…), og lørdag 2.mai holdt de sin første konsert på 10 år! Forhåpentligvis vil det også etter hvert komme ut noe nytt på plate.

Den lille scenen var omgjort til ei mørk grotte. Mange levende lys, rustne kjettinger, røyk, rødt lys. Det var så dystert som en kan tenke seg. Men så utrolig stemnings- og virkningsfullt. Bandet var grundig sminket. Publikum hadde møtt fram til begivenheten, det var fullt i salen. Store forventninger. Og Throne Of Katarsis leverte! Seig, deilig black. Rett og slett en utrolig bra og brutal konsert! Dessverre fikk jeg ikke med meg slutten, måtte rekke neste konsert. Men jeg håper virkelig at Throne Of Katarsis er kommet tilbake for å bli.

Fra den ene scenen med rødt lys, til den andre. Og røyk. Masse røyk! På hovedscenen var det nemlig klart for legenden Abbath – Doom Occulta. «Trollmannen fra Os». I likhet med forrige band, Throne Of Katarsis, er også Abbath og hans menn grundig sminket. Men det blir ikke fullt så fryktinngytende. Det blir mer morsomt. Og Abbath starter opp med å ta noen klønete dansetrinn, tuller litt og lager noen uforståelige lyder, før de starter opp med «Call Of Wintermoon» fra albumet Diabolical Fullmoon Mysticism. Alle låtene er Immortal-låter. Bandet spiller bra. Det er bra låter. Men det blir vel momotont. Abbath klarer ikke å tilføre noe særlig, han blir dessverre til tider nærmest en karikatur av seg selv. Publikum danner moshpit, selvfølgelig. Og det crowdsurfes, selvfølgelig. Men det helt store engasjementet uteblir. Etter hvert tynnes det også blant publikum. Det skal en del til for å holde på engasjementet som siste band på tredje lange dagen under en festival som har hatt så mye bra.

AbbathFoto: Svein Frydnes

Abbath – Doom Occulta avslutter med djevelmaske og «Blashyrkh My Throne». (SF)

Etterord

Karmøygeddon Metal Festival 2026 er historie, og virkelig noe for historiebøkene. Veldig mange bra band, utrolig mye bra musikk og et arrangement som ser ut til å ha gått på skinner.

Eller hva sier du, festivalsjef Johnny Angelund?

- Alt fungerte, bortsett fra litt filproblemer på et par av bandene på den lille scenen. Kanskje må vi kjøre større pauser mellom bandene inne, det er mye som kan gå galt når det er så mye elektronikk. Det er ikke alle som er som Rioter og Backstreet – bare plugg inn og kjør på, sier Johnny med et smil.

Noe av det som er mest imponerende å se på fra sidelinjen, er hvor «smooth» alt går. Men en kjenner jo igjen folkene som har ansvar; Leif, Oddbjørn, Kenneth, Arild og så videre. Superfotograf Gunnlaug. Samme faste vaktene. Noen nye, selvfølgelig, men alltid en erfaren i nærheten. Det samme gjelder crewet, det gror også der, men alltid noen med erfaring som bidrar så hjulene sviver greit. Og crewet fortsetter. Videre er det viktig for Johnny å fortelle hvor stor pris de setter på de frivillige. De prøver å ta vare på dem, snakke med dem og alle blir invitert til etterfest. For det er ingen tvil om at festivalen ikke kunne eksistert uten de frivillige.

Festivalsjef Johhny AngelundFoto: Svein Frydnes

Apropos vaktene; I år virker det som det har vært mer moshpit, mer crowdsurfing enn ellers. Og ifølge en av vaktene har det vært enkelte mer aggressive mosh’ere, noe som ifølge Angelund gjorde at vakter ble plassert ut i publikum for å holde gemyttene under kontroll. I tillegg har de hatt dialog med de en vet kan være spesielt ivrige. Og det virket. Et par skader i forbindelse med crowdsurfing, men ingenting alvorlig. Og helsepersonell er på plass:

- Vi har mange fra Røde Kors som er til stede. Både inne ved scenene, utenfor og også i båt ved havna. Egentlig ikke vårt ansvar, men det er mange fra festivalen som beveger seg nede ved havna, og vi ønsker ikke at noe skal skje.

Det er jo betimelig å spørre festivalsjefen om hva som har vært høydepunktet, men det føler han blir vanskelig å svare på.

- Men Setyøursails på den lille scenen var stort. De burde sannsynligvis spilt på hovedscenen, men nå ble det sånn. Det var smekkfullt med publikum, og bandet storkoste seg.

Å se Clawfinger på hovedscenen på Karmøygeddon var også stort. Bandet selv var også kjempefornøyd. De blir av en eller annen grunn sjelden booket til norske festivaler. Og de gjorde en utrolig bra konsert! (Vil ikke si deg i mot på det… journ. mrk)

Gitaristen i Abbath, Ole Andre Farstad, ønsket å donere en gitar til et veldedig formål. Gitaren var ferdig signert av hele bandet, og Johnny foreslo at den kunne auksjoneres til inntekt for Kreftomsorg Rogaland. En organisasjon som hjelper etterlatte etter kreftofre. En organisasjon som har vært viktig for Karmøygeddon i mange år. Hele 27.000 kroner innbrakte auksjonen. Imponerende, og en god støtte til en viktig sak.

Så er det tid for å se framover. Om et år åpnes portene nok en gang til et hyggeligere helvete – Karmøygeddon Metal Festival 2027. Og festivalsjef Johnny Angelund kan fortelle at det ikke er lenge til det skjer noe:

- 1.juni går billettene i salg. Og tolv dager senere, 13.juni, slipper vi de første 34 bandene. Nesten hele lineup’en, eller plakaten. Og i den forbindelse blir det «slippfest» på Ovenpaa i Kopervik, med storskjerm hvor bandene presenteres med videoer. Et band hvert 5. minutt. Etterpå blir det «metaldisco». Det blir moro!

Som avslutning presiserer Johnny hvor viktig det er at det er plass til alle, at Karmøygeddon er for alle. Alle skal ses. Johnny og flere i crewet går mye ute blant publikum, snakker med folk, får tilbakemeldinger. Det er nok noe av suksessoppskriften, det å være til stede.

Jeg takker Johnny for praten og for en fantastisk festival. Heldigvis er det bare et år til neste gang.

Vi ses da!