Etter en fin oppstartsdag av årets Karmøygeddon Metal Festival, ei god natts søvn og en kraftig «metal-frokost» (takk til kokken Hans), var vi klar for dag 2. En dag som skulle bli lang…

MúrFoto: Svein Frydnes

Lokal start

Jeg stilte klar foran scenen allerede på første band, Uburen fra Rogaland. Et band med lang fartstid; startet opp for 20 år siden som Skyggegjemsel, før de i 2010 skiftet navn til Uburen. Sjangeren er svartmetal. Jeg har aldri sett bandet før, men det jeg hadde hørt på spotify lovet godt. Og jeg bommet ikke. Dette var en sykt bra åpning av dag 2. Fet gjennomføring med sminke, masse spilleglede og gode vibber. Absolutt godkjent! Uburen har gitt ut fire album. Tre av låtene denne formiddagen kom fra det siste albumet – Usurp The Throne (2023), i tillegg tre låter til (en ny, «Burn The Bridges»?). Det er godt å få en god start på dagen. Og det fortsatte.

Neste på Stena Stage (de første bandene spiller alltid på den lille scenen) var islandske Múr. Bandet har holdt på en stund med sin progressive postmetal, men kun utgitt et album, Múr, i 2024. Sammen med Uburen ble dette et tidlig høydepunkt for meg. Mer detaljer har Frode. (SF)

Islandsk prog og finske utfordringer

Dagen begynner kl 13.10 på Stena Stage, islandske Múr er forholdsvis nytt bekjentskap for meg, men har hørt meg litt opp på det i forkant.

Det jeg har hørt av dem på forskjellige lytte plattformer har vært bra, dette dreier seg om progressiv metal/ post metal med inspirasjon i fra islandsk kultur og folkemusikk. Etter at de inngikk en kontrakt med Century media records så ble deres første og selvtitulerte album lansert i 2024.

Forholdsvis ganske unge folk dette, lydbildet er ganske heftig og høyt. Personlig synes jeg at den lange introen var i lengste laget med mye lyd.

Vokalist Kari Haraldsson laget mye støy med sin håndholdte synth, ikke bare støy i negativ forstand men det var mye kule lyder og heftige rytmer.

Tekstene er på morsmålet, så man oppfatter ikke så mye hva budskapet er, men jeg synes det tar seg bra opp utover konserten med mye bra riffing. Stemningen tar seg også opp utover i konserten.

Dette er et band med unge og fremadstormende artister som har mye bra i seg, så jeg tror nok at vi får høre mer av bandet fremover.

Litt mellomfornøyd, men det tok seg som sagt opp mot slutten av konserten. (FS)

WheelFoto: Svein Frydnes

Så var det klart for finske Wheel på den lille scenen, et band jeg har sett før og er stor fan av. De er helfinsk bortsett ifra vokalist James Lascelles som er i fra England.

Bandet har mye inspirasjon i fra Tool, Karnivool og Radiohead, men energien er nok mye høyere enn hva de bandene presterer.

Men som med Mayfire i går så startet det med tekniske problemer, bandet og lydfolkene holdt på i nærmere 30 minutter før de kom i gang.

Jeg kunne lese frustrasjonen i ansiktene deres. Da de kom i gang så hadde de igjen rundt 25 minutter å spille. Heldigvis til tross for fortsatt problemer, så gjennomførte bandet de siste minuttene i meget bra stil.

Jeg tror også at frustrasjonen de følte på ga dem ekstra mye energi til å fullføre konserten.

Syntes synd på bandet, de var meget klar for å gjennomføre en hel konsert, men slik ble det ikke.

Men stemnigen ble bra til slutt når de kom i gang, selv om frustrasjonen nok var litt til å ta og føle på når problemene ikke ble løst.

Opplevelsen ble noe amputert. Lyden og energien var bra, men de tekniske problemene overskygget nok helheten dessverre. (FS)

Lineup’en til Karmøygeddon Metal Festival har alltid vært variert og interessant. Men vel så viktig (nesten) som de musikalske innslagene, er det sosiale. Det er utrolig mye hyggelige folk som vanker på festivalen, det er aldri noe bråk. Folk som går på festivalen er som en stor familie. Kjernen av vaktene som er på festivalen har vært der lenge, de kjenner folkene og sørger for at alt foregår i rolige former omtrent bare ved sin tilstedeværelse. På begynnelsen av dag 2 regnet det, men selv da samlet folk seg ute på «hvileområdet», pratet og mimret. Skikkelig god stemning. Og den ble ikke mindre god etter hvert som sola dukket opp.

Men som fotograf får jeg dessverre ikke alt for mye sosial tid, det er stadig en konsert som starter og da må en være der.

Iotunn + Vintersorg

Den neste konserten jeg skulle gjøre meg noen betraktninger om, var en gammel kjenning – Iotunn fra Danmark/Færøyene. Et band jeg har hørt noen ganger, og som leverer bra hver gang. Progressiv, melodisk dødmetal fremført av dyktige musikere og en eminent vokalist i Jón Aldará, som veksler fint mellom clean og growling. Samarbeidet mellom brødrene Jesper og Jens Nicolai Gräs fungerer veldig bra, det samme gjør Eskil Rask på bass og Bjørn Andersen på trommer. Det blir selvfølgelig flere låter fra det siste studioalbumet deres, Kinship fra 2024, men også andre godlåter. Beste låt for meg blir ikke uventet «Kinship Elegiac», med bare Jón og Jesper på scenen i starten. Lang og deilig låt! De avslutter med «The Tower of Cosmic Nihility» fra Access All Worlds. Alt i alt en veldig bra opptreden, den beste jeg har sett av dem til nå. (SF)

IotunnFoto: Svein Frydnes

Så var det tid til å bevege seg ned på hovedscenen, etter en meget fin konsert av Iotuun så var det tid for svenskene i Vintersorg.

Mannen bak bandet er Andreas Hedlund, personlig kjenner jeg ham best i fra hans tid i Borknagar.

Jeg har jo hørt litt på dette prosjektet før, men det har vel ikke gitt meg så veldig mye. Tekstene og musikken er influert av folkemusikk, ispedd noe black og progressiv metal.

Budskapet blir formidlet både på svensk og engelsk, Hedlund har en fin vokal som kom meget godt til sin rett i Borknagar og for så vidt bra denne kvelden også.

Men jeg følte ikke den store stemning, litt glissent i salen og bortsett fra noe hardbarkede fans så var ikke verken energien eller stemningen til stede..

Lyden var grei og Hedlund er en hyggelig fyr som nok prøvde og få publikum med seg, men jeg syns ikke de lyktes veldig bra med det denne ettermiddagen. (FS)

En av utfordringene når en skal fotografere OG skrive om konsertene, er når konsertene overlapper hverandre for mye. Det skjedde med The Spirit og Kissin Dynamite. Her måtte jeg gå fra The Spirit-konserten før jeg hadde fått noe særlig inntrykk av den, for å nå Kissin Dynamite. Men de få minuttene jeg fikk høre av The Spirit var bra. Energisk deathmetal, bra fremført. Og godt med folk i salen. (SF)

Kissin Dynimite står for en litt annen stil enn de foregående bandene, her snakker vi om tysk sleaze/glam rock. Tyskerne har hold på siden 2006, debuten Steel Of Swabia ble lansert i 2008.

Bandnavnet har de for øvrig lånt fra AC/DC-låten med samme navn, ikke noe å si på energien til bandet og de er veldig opptatt av og få med seg publikum. De skaper en god stemning, og hvis man så seg litt rundt om i salen så la man merke til at majoriteten var forholdsvis unge damer som hadde møt fram for anledningen.

Frontfigur og vokalist Johannes Braun hadde draget på damene, trodde først dette var en dame, men det var det altså ikke :)

En ok fremføring dette og stemningen var meget god. Høy allsang faktor var det også mye av til tider.

Dette var nok en høydare for mange, for meg så ble det en helt ok konsert, men når det er sagt så er det vel slik en sleaze/glam oppvisning skal være..

Flinke folk og helt klart entertainere som visste hvordan man skulle få publikum med seg. (FS)

Roy Kahn

Frontmannen i Conception er ute for å promotere solo prosjektet sitt, setlisten består hovedsakelig av Kamelot-låter i fra hans tid i bandet. Også denne konserten var på hovedscenen.

Mye av låtene er hentet fra The Black Halo. Ingen tvil om at Khan leverer og stemmen er som vanlig upåklagelig.

Bandet han har med seg på turneen er Seven Spires, den vakre damen Adrienne Cowan bidro med mye bra vokal. Hele seansen er jo på en måte et rollespill mellom Khan og Cowan, men det fungerer for meg, absolutt.

God lyd, bra med folk i salen og stemningen var bra, og et band som gjør tingene sine bra. Man kan vel ikke ønske seg så mye mer?

Ser fram til solo albumet som skal være rett rundt hjørnet, produsent er ingen ringere enn Sascha Paeth. (FS)

Av alle bandnavn en har vært borti, må vel finske Havukruunu være noe av det vanskeligste å huske, å uttale og å skrive. Oversatt betyr det visstnok «vintermåne». Bandet holder seg i svartmetal-skiktet, tekstene er på finsk og det er beintøff musikk de leverer. Samtidig har de bra melodiøse elementer i noen av låtene, som for eksempel i «Yönsynty». Bra gitararbeid. Salen er full, publikum liker det de hører og responderer bra. Intenst og rått. Det er få hvileskjær, og i lengden blir det noe ensformig. Men bra konsert. (SF)

Energibomber

Hardcore SuperstarFoto: Svein Frydnes

Så var det tid for en av kveldens største energibomber – Hardcore Superstar. Bandet har holdt på siden 1997, og har gitt ut 11 album, så det er ikke problem å sette sammen ei setliste. Bandet leverer fet glamrock til å bli glad av. Det dannes selvfølgelig moshpit, og vokalist Jocke vil gjerne være med. Men får ikke lov av lydmannen…

- Det bestemmer jeg! F**k you!

Men Jocke holder seg på scenen og i pit’en. Snill gutt.

Bandet leverer en utrolig bra konsert, og det blir allsang på flere låter, blant annet på «Above The Law». Vokalisten har en bra stemme, imponerende etter så mange år med scream-vokal. Gitararbeidet sitter perfekt, og det samme gjør bass/trommer. Dette var virkelig en god-konsert! (SF)

SetyørsailsFoto: Svein Frydnes

Og det er ikke slutt med energibomber selv om Hardcore Superstar trakk seg tilbake fra scenen. For på Stena Stage ventet et for meg ukjent band – tyske Setyøursails (neida, ikke skrivefeil…). Kvartetten har ryddet scenen for alle løse gjenstander. Ingen monitorer eller annet skal komme i veien, her skal det jobbes! Bandet leverer solid metalcore som får fart på publikum. Som fotograf på denne lille scenen har en nok med å ikke bli løpt ned av vokalist Jules Mitch eller bassist Nicolai Hoch. Det er en energibombe av dimensjoner vi får oppleve, akkurat slik metalcore skal være. Og det smitter over på publikum. Etter hvert begynner publikum å crowdsurfe, noe ikke vaktene var helt forberedt på. Men de fikk i hvert fall fanget opp nærmere 50 surfere i løpet av konserten. Heftig! (SF)

Neste ut på hovedscenen er greske Septicflesh, siste band ut fra meg siden Hr. Frydnes tar seg av headlinerene Accept.

Septicflesh har faktisk vært i ‘’gamet’’ siden 1990, gitt ut elleve fullengdere. Stilmessig så er vi i den symfoniske delen av black metalen. Sett dem noen ganger tidligere og vet at fanskaren er stor, salen var stappet og stemningen var i taket.

Dette er jo en musikk som produserer mye energi, og vaktene fikk det rimelig travelt med å fange opp elleville crowdsurfere. Her var det ikke mye rom for å flytte seg rundt, men stå i ro og nyte denne energibomen av en konsert. Høydepunktet var vel når låten Anubis ble spilt, da tok stemningen av, helt klart dagens mest energiske konsert der både crowdsurfere og vakter fikk brent noen kalorier.

Etter denne utladningen så var det Accept som avsluttet kvelden, det ble en av høydepunktene for meg under årets festival. (FS)

AcceptFoto: Svein Frydnes

Kveldens headliner er veteranene i Accept. Det er nesten bare i navnet de er Accept, for eneste originalmedlem er evigunge Wolf Hoffmann (gitar). Men musikken er i umiskjennelig Accept-stil. Og det er ingen tvil om at det er de gamle slagerne som pirrer publikum mest. Bandet har 50-årsjubileum, og det feires med å spille låter fra hele karrieren; noen de spiller ofte, noen det er lenge siden de har spilt og noen de aldri har spilt… Har man sett en Accept- konsert, så vet man hva man får. Mark Tornillos gjenkjennbare hese stemme, posering for publikum og synkron gitarføring. Vi har sett og hørt det før, men det går likevel rett i hjerterota. Det er trivelig å være på Accept-konsert i Kopervik. Låtene fremføres nesten uten stopp, så vi får skikkelig valuta. Og når Wolf drar i gang introen til «Princess of The Dawn» steg jubelen i taket. Konsertens første allsang var i gang. Og mer ble det. Herfra og ut kom det låter som «Fast As A Shark», «Balls To The Wall» før det hele ble avsluttet med «Rebel». Setlista var ikke en typisk hit-parade, men bra nok til at publikum storkoste seg og fikk en god avslutning på en fin 1.mai. Gratulerer med de første 50 årene, Accept. Vel blåst! (SF)

Da var det tid for å finne veien hjem tilbake til vårt leide hus, en prat og litt oppsummering av dagen og ei god natts søvn. Lørdagens program lover mange godbiter.