Karmøygeddon Metal Festival 2026, vårens vakreste musikalske eventyr, er historie. Tre fine dager i vakre Kopervik, med flotte mennesker, gode opplevelser og MYE bra musikk er tilbakelagt. Nå gjenstår etterarbeid av tusenvis av bilder og bearbeiding av minner.

Vi, det vil si De 3 Musketerer, dro fra Sørlandet klokka 7 torsdag morgen. Grytidlig, med tanke på at det ville bli en lang dag. Konsertene startet tidlig, så det var best å komme seg avgårde. Vi ville jo se mest mulig. Turen gikk fint, og vi fant greit fram til huset vi hadde leid, hvor vi møtte fjerdemann i kollektivet.

Dessverre rakk vi ikke første band, Rioter. Jeg vet de er bra, jeg så dem relativt nylig på Vaktbua i Kristiansand, men denne gangen måtte jeg la dem gå. Jeg er sikker på at de som var på Stena Stage (Ovenpaa) fikk en god opplevelse.

Band nummer 2, derimot, skulle jeg ha med meg. Det var norske Mayfire, progressiv metal med et skjær av mystikk over seg. De holder nemlig identiteten (noenlunde) skjult og opptrer alltid godt tildekket. Men utseende er ikke alt, her er det absolutt musikken som skal stå fremst. Dessverre åpner de med tekniske problemer, og blir 15 min forsinket. Men derfra og ut leverer de knallbra. Lyden er bra, i hvert fall der jeg stod. Jeg har kommet fram til at den beste lyden på den lille scenen får jeg når jeg står på venstre side av scenen. Alle instrumenetene og vokalen kommer bra fram der.

MayfireFoto: Svein Frydnes

Fremdeles har bandet bare gitt ut et album, Cloudscapes & Silhouettes fra 2023, og dette albumet spilles i sin helhet. Det blir en flott konsert, som åpner med «The Fall». Tittelsporet er helt nydelig, for ikke å snakke om «Thicker Than Water». Å trekke fram spesielle låter er egentlig nytteløst, for alle låtene leveres med imponerende presisjon. Så har de da også god erfaring i å fremføre låtene. Nå håper jeg snart det er tid for nye låter, nytt album. Trommisen hadde forøvrig bursdag denne dagen, så han fikk ei fin feiring. (SF)

Mye folk hadde funnet veien til Stena Stage til konserten med Mayfire. Imponerende nok så tidlig på dagen på en vanlig arbeidsdag. Men det er noe av det som er kjennemerket til Karmøygeddon Metal Festival; folk stiller opp på konsertene. Det er aldri glissent, selv om konsertene begynner så tidlig som rett etter klokken 12. Metalfolk på sitt beste.

Også i år var jeg så heldig å ha med en medskribent, Frode Steinsland (FS), som dekket halvparten av konsertene. Det letter utrolig på min arbeidsmengde.

Første band ut for meg dette året er tyske Disillusion, et band jeg har fulgt, etter jeg fikk høre deres tredje utgivelse, The liberation.

Bandet startet egentlig opp som et thrash band , men gikk over til mer progressivt /melodiøs death metal i senere tid. De kom først i gang etter 25 min, etter at Mayfire hadde slitt med tekniske problemer.

Når det gjelder lyd så var det greit for så vidt, men personlig hadde jeg foretrukket å sett dem nede på hovedscenen isteden.

Jeg tror bandet hadde gjort en mye bedre figur der, men for all del bandet leverte både i pose og sekk.

Vi fikk servert både nytt og eldre materiale, frontfigur Andy Schmidt gjør sakene sine bra og har fin kontakt med publikum.

Og har man ikke hørt bandet så anbefaler jeg å sjekke de to siste albumene, de er meget bra.

Mye kjappe taktskifter og flotte akustiske mellompartier, enormt bra driv og en stødig vokal vil jeg si at oppsummerer konserten. (FS)

Da var det tid for litt finsk melodiøs death metal, mannen bak Wolfheart er Tuomas Soukkonen og er representert i to leirer denne dagen.

WolfheartFoto: Svein Frydnes

Soukkonen er også mannen bak Before the dawn som jeg kommer innom senere i anmeldelsene..

Wolfheart har holdt det gående siden 2013, og har syv studioalbum bak seg, så man kan vel si at Soukkonen er en produktiv kar når man også operer i flere band..

Han har for øvrig spilt både bass, trommer og gitar i bandet, for anledningen så trakterer han gitar og synger.

Bandet har for øvrig to bra vokalister i gitarist Karzis og bassist Silvonen i tillegg til Soukkonen.

Bra lyd, som første band ut på hovedscenen så må jeg si meg fornøyd med bandet totalt sett. Må trekke frem lyden på trommene som var meget flott.

Det begynner å strømme til folk , å selv om det ikke var stinn brakke på konserten så må jeg si at stemningen var upåklagelig så pass tidlig på dagen. (FS)

Djerv

DjervFoto: Svein Frydnes

Den neste konserten å gjøre seg noen tanker om, er Djerv på Main Stage. Bandet har holdt på i mange år, og vokalist Agnethe Kjølsrud er en eminent frontperson. Ellers består bandet av fast medlem Erlend Gjerde på trommer, samt 3 gitarister og bassist. Mye folk i salen, og god stemning. Konsertene på Main Stage gir et helt annet inntrykk enn på Stena Stage, både med tanke på lyd og lys. Og ikke minst størrelsen på scenen.

På første låta, «Abmuse», stiller Agnethe i tyll. Intensiteten er tilstede, bandet spiller veldig bra. Som alltid, vil jeg si. Medmusikerne har vært med i flere år; Eirik og Jon Vegard Næss siden 2019 og bassist Martin Stenstad Selen siden 2021 (med forbehold om feil navn). Masse spilleglede, mens Agnethe vandrer rundt på scenen med sin sigar og kaster sine forskende blikk ut over publikum.

Setlista består av litt spillmusikk («Get Jinxed» fra League of Legends) i tillegg til låter fra karrieren. Lyden er tålig bra, men jeg opplever at Agnethes vokal drukner litt i veggen av gitarlyd.

Agnethe skryter av det fantastiske metal/hardrock-miljøet på Karmøy, noe alle som besøker Karmøygeddon kan skrive under på. Mot slutten av konserten får vi herlige «Bundy», «Madman» (Vi er alle gale… (sitat Agnethe Kjølsrud)) før det hele avsluttes med «Headstone», begge de to siste fra albumet Djerv (2012). Veldig bra konsert! (SF)

Sigtyr og Adept forsvant i en middag/hvilepause, dessverre. Jeg burde fått dem med meg, men kroppen trengte litt avlstning (skulle nesten tro jeg begynte å bli gammel. Men det stemmer da ikke…?)

Dermed ble min neste, og siste, konsert jeg skulle dekke for dagen Beyond The Black.

Men først over til Frode:

Infected RainFoto: Svein Frydnes

Infected Rain fra Moldova var neste ut, stilmessig så befinner vi oss i Nu–metal/core landskapet.

Bandet ble dannet i 2008,

Det vi var vitne til her var vel blant det mest eksplosive og energiske under årets festival.

Hadde ikke noe forhold til dem i fra tidligere og heller ikke sett dem før, men jeg må si meg mektig imponert.

Frontfigur Elena Cataraga hadde en fin tilstedeværelse på scenen og en voldsom energi, hele bandet viste imponerende energi.

Vokalen til Elena var også meget kraftfull og imponerende, det ble en veldig god stemning blant publikum og jeg vil tro at de fleste som var til stede koste seg.

Bra lyd og siden bandet fikk spille på hovedscenen, så fikk de litt mer plass til å slippe ut all energien sin også.

Absolutt et hyggelig bekjentskap. (FS)

Da var det tid for litt norsk Black metal, Old Mans Child ble dannet i 1993 av Thomas Rune Anderson. Eller bedre kjent som Galder for de fleste.

Bandet ble litt mindre prioritert etter at Galder joinet Dimmu Borgir i 2001, men sluttet der for snart to år siden.

Nå er fokuset tilbake på Old Mans Child, og det fungerer bra synes jeg.

God lyd, men nå liker jeg best at man har noen som spiller synth istedenfor all playbacken..

Ellers ikke mye å utsette på konserten, flott visuelt også når man ser på sminken og showet totalt sett. (FS)

Before the dawn.

Det er tid for litt finsk melodiøs death metal igjen, bandet er Tuomas Soukkonen’s andre prosjekt som han også grunnla tilbake i 1989.

Og som i Wolfheart så har han spilt det meste selv her også opp igjennom bandets historie.

BTD spilte for øvrig på den lille scenen, bandet hadde nok gjort seg bedre nede på hovedscenen..

Lyden blir litt grøtete av og til, når det kommer til vokal og Paavo Lapotti så syns jeg at hans growl fungerer bra, men clean vokalen blir litt tynn til tider..

Syns at stemmen hans fungerer bra i studio vel å merke, han ble med i bandet i 2022 etter bandet ble oppmerksom på han i The Voice i Finland, hvor han for øvrig sang en Before The Dawn-låt.

Alt i alt en ok performance , men savnet litt av energien til Wolfheart. (FS)

Tysk symfonisk metal og svensk dødmetal

Beyond The BlackFoto: Svein Frydnes

Beyond The Black fra Tyskland mener jeg å ha hørt og sett før, jeg husker bare ikke hvor. På Karmøygeddon spiller de på den store scenen, noe som passer bandet bra. De holder seg innenfor sjangeren symfonisk metal og gjør en flott konsert. Vokalist Jennifer Haben har en bra stemme, og driver konserten fram. Lyd og lys er strålende. Fremføringen til bandet likeså. Men likevel er det litt tamt blant publikum, bortsett fra de lengst framme. Setlista består av låter fra hele katalogen deres på seks full-lengdere, fra debuten i 2015 med Songs Of Love And Death til siste-albumet deres som kom i februar i år, Break The Silence. En bra konsert, bra trøkk og herlig framføring. (SF)

Så er det tid for litt svensk melodisk death metal – Dark Tranquillity!

Klart for kveldens siste, og headliner Dark Tranquility fra Gøteborg.

Dark TranquilityFoto: Svein Frydnes

Bandet er ansett som en av pionerene innen Gøteborg-metalen sammen med At The Gates og In Flames. Dannet i 1989, vokalist Mikael Stanne har for øvrig flere band han syssler med som f.eks Cemetery Skyline, Grand Cadaver og The Halo Effect.

Jeg så The Halo Effect for 2 år siden her og var godt fornøyd med Stanne, han har en fin energi og får publikum med seg .

Mitt første møte med Dark Tranquility live. Bra energi og stemningen var det ikke noe å si på.

Vi fikk levert litt nytt materiale også som slo godt an blant publikum, det var bra fullt i salen også. Stanne og resten av gutta var i storform og jeg må si at dette satte et verdig punktum for første dagen på Geddon.

Da var det bare og komme seg hjem og lade opp til dag to på Karmøygeddon. (FS)

Første dag av årets Karmøygeddon Metal Festival er slutt. En fin dag, både værmessig, sosialt og ikke minst musikalsk. Deilig å være tilbake hos Geddon-familien!