Den første utgaven av Kristiansand Fuzzfest er historie. To dager med sol, glade mennesker og festmusikk på/utenfor vakre Vaktbua på Odderøya. Det ble en suksess!

Eivind Anseth i festivalledelsen fløy høyt under Häxers opptredenFoto: Svein Frydnes

Mange av bandene på lineup’en var for meg ukjente. Men etter å ha hørt meg opp på musikken, hadde jeg store forventninger. Og ingen av bandene skuffet. Spesielt ikke åpningsbandene begge dagene; Bong Temple og Wax-Lizrd. Jeg fant ikke noe av dem på nettet, og var derfor ekstra spent på dem. Begge leverte topp start på dagene. Men mer om det senere.

Dag 1

Fredagen badet Vaktbua i sol, temperaturen var god og forventningene til det nye tilskuddet til Kristiansands festivalfamilie var stor. Ryktene gikk om så å si utsolgt, men da jeg kom var det heller glissent med folk. Sikkert ikke annet å forvente, første konsert startet allerede halv fem på en vanlig arbeidsdag. Vel innforbi traff jeg etter hvert på trioen bak arrangementet. Lars-Christian Klingstrøm (festivalsjef), Eivind Anseth (produksjonsansvarlig og potet) og Jonas Hansen som hadde ansvaret for alt det digitale, SoMe og var festivalens konferansier. De kunne fortelle om en så å si utsolgt fredag, kun to billetter igjen (og de forsvant i løpet av ettermiddagen), med andre ord i overkant av 110 solgte pass. God start!

Første band ut var et for meg ukjent band, Bong Temple. Gruppa er fra Arendal, og hadde knapt spilt utenfor gamle Aust-Agders grenser tidligere. Imponerende, med tanke på at de har holdt på i 15 år (dog med noen års pause inni der). Derfor synes de det var stas å komme så langt sør… De åpnet med en passende låt for bibelbeltet – «Jesus (was a Dopesmoker)». Ei tung doomish stoner-låt, stemningsfull og tøff, med aner tilbake til tidlig Black Sabbath. Herlig! Og det fortsetter i samme leia med fete gitar-riffs, tung bassing og en rå trommis. Og fremst står vokalist Daniel og smilende styrer det hele i solsteiken. Været er nesten for bra til denne type musikk. Lydmann Even har full kontroll på knottene og spakene, og sørger for at vi kan glede oss over vellyd gjennom hele konserten.

Siden jeg ikke har hørt Bong Temple før, og det er heller sparsomt med musikk fra dem på nettet, så kjenner jeg ikke låtene, bortsett fra åpningslåta og «Witchcraft of the Forest» (som begge ligger ute på jutjuben). Men det er ikke nødvendig å kjenne låtene for å glede seg over musikken. Bong Temple leverte en perfekt åpning på Kristiansand Fuzzfest 2026!

Neste band ut kom lenger vest fra, nærmere bestemt fra Farsunds-området, nemlig Mörkekraft. En trio som leverte rå og flott heavy, med mye fuzzgitar, tung og deilig bass og tromming samt en veldig bra vokal. Heller ikke dette bandet kjenner jeg fra før, men jeg har hørt en del på EP’en de har gitt ut; Follow The Spiders, som kom ut i mars i år. Setlista bestod av låtene fra EP’en i tillegg til 4 nye låter. Bandet ble presentert som en litt trist utgave av Thin Lizzy, en beskrivelse jeg ikke helt kjente meg igjen i. Her var det mye smil og spilleglede, og musikken ligger etter min mening nærmere opp mot Slomosa. Hva man kaller band eller musikk spiller liten rolle, det viktigste er at det låter bra. Og det gjorde det virkelig. Nå var det også kommet en del flere folk foran scenen, som skapte bra liv.

Akrobatikk under Forgotten Kings konsertFoto: Svein Frydnes

Så var det klart for noen av pionerne innen Kristiansands heavyrock, som i de senere årene har kommet sammen under navnet Tatt Av Dage. Gjennomsnittsalderen i bandet var sannsynligvis den høyeste av de bandene som spilte på festivalen, men det er ikke noe å utsette på ferdighetene. Tatt Av Dage leverte et bra set, med låter som omhandler livet, døden og det meste innimellom. Følelser, tanker. Alt tonesatt av herlig hardrock. Vokalist Per drukner dessverre litt i et tungt lydbilde. Ellers kommer instrumentene bra fram. Herlig gitarspill av Erik, Åsmund fulgte på med nydelig keyboard, mens Sigve (bass) og Hans på trommer sørget for solid rytme. Låta «Puls», som handler om hva kvinnfolk kan gi deg, trekker jeg gjerne fram; progressiv låt med drivende hammondorgel, rått gitarspill og hamrende bass. Nydelig!

Dessverre fikk ikke bandet fullført setlista, de ble avbrutt da det var en låt igjen. Og det til og med en ny låt. Muligens var neste band utålmodige etter å komme på scenen, muligens hadde Tatt Av Dage feilberegnet tiden litt. Uansett, som eneste band ble de avbrutt. Synd det, men bandet kan oppleves igjen på Kafé Krank 9.november, og da får en også høre «Din Til Døden».

Nest siste band ut er Forgotten King. De starter med å annonsere ny skive til neste år, Echoes of The Fallen, og at kveldens låter er hentet fra den skiva, med unntak av ei låt. Det blir med andre ord en lyttekveld for det som kommer. Og det vi fikk høre lovet bra for den kommende skiva. Stoner, som stadig bikker litt over i doom (det er ikke langt mellom de to sjangrene), mørkt, lett deprimerende. Deilig! Vokalen til Josh er bra og kommer greit fram i lydbildet. Fet bass og gitar, og med seig tromming, gir denne konserten meg et høydepunkt. For å få høre skikkelig stiller jeg meg bakerst, for foran må en være forberedt på å bli overfalt av en overivrig horde av moshere. Litt uptempo, så er de i gang. Greit det.

Som nestsiste låt får vi herlige «The Sun» fra albumet The Seeker (2024), før Forgotten King avslutter konserten med ei lang, deprimerende låt – «Serpent» fra det kommende albumet. Josh og bassist Andreas deler her på vokalen. Ei rå låt! Det er bare å glede seg til nytt album i 2027.

Første dag avsluttes med Bergens-bandet Søstre, som hardt og brutalt overøste publikum med sin Black ‘n Roll. Åpner med litt svart magi ved at vokalisten bærer inn et skateboard med to brennende lys på. Så smeller de i gang med «Mørk Masse». Bandet gav i 2023 ut sitt kritikerroste selvtitulerte debutalbum, og vi får flere låter fra det albumet, i tillegg til nye låter. Låtene går litt over i hverandre, det er mye energi, mye scream-vokal, og heftig moshing foran scenen. Gitararbeidet er suverent, likeså bass og trommer. De danner et tett bakteppe for en vokalist som skriker ut sin desperasjon. Bandet har mye Kvelertak i seg, låtene er bygd opp på en måte som gjør at en bare venter på eksplosjonen før det hele flater ut når ruinene legger seg. En utrolig flott, drivende energisk og rå konsert som sørger for en heftig avslutning på en god første dag av Kristiansand Fuzzfest.

Olav Tjensvoll, karismatisk vokalist i SøstreFoto: Svein Frydnes

Dag 2

Været lørdag var like fint som fredagen, men temperaturen langt kaldere. Men det gjør ikke så mye, bare musikken varmer. Og alt tydet på at den ville gjøre det. Heller ikke i dag var det mange band jeg kjente nevneverdig til, men det jeg hadde hørt av dem gjorde at forventningene også til dag 2 var stor.

Først ut var en kameratgjeng som kalte seg Wax-Lizrd. Etter hva jeg forstod, så hadde de møttes under musikkstudier, og bestemt seg for å danne band. Og de hadde tydeligvis studert godt, for dette var bra saker. De musikalske forbildene til medlemmene finner vi i band som Yes, King Crimson og Motorpsycho, noe som ikke var vanskelig å høre. Både musikken, og utseendet, var som hentet ut fra et 60-talls syreprosjekt. Her var det mye improvisasjon, herlig vokal, skrikende gitarer, heftig tromming og dundrende bass. Skikkelig rå vintage-prog som traff meg midt i hjerterota. Jeg kjenner lite til bandet, men trommis Marcus har jeg sett tidligere i Vanvidd. Både han og resten av bandet viste at de kunne håndtere instrumentene sine. Etter sigende kommer det en singel i mai, det må gjerne komme mer. Dette var skikkelig gøy, og en rå start på dag 2.

Neste ut var ikke så mye mindre progressiv. Kløster leverer psykedelisk stoner/doom, hovedsakelig instrumentalt. De leverte en rå opptreden, med et vanvittig trøkk. Settet deres var etter min mening alt for kort. Dette kunne vi hatt mer av. Å beskrive musikken er vanskelig, her var det mye «støy» (i positiv betydning). Lytterne ble dratt inn i ei gryte av lyd, partert, kokt og most utover. Da det var slutt, ble det tomt. Og stille. Ventetida til neste band ble usigelig lang.

Ifølge arrangørene var det litt god tid mellom enkelte band, for at folk kunne mingle. Greit nok det, men jeg foretrekker musikk på en festival. Apropos mingling; til tider virket det som en venners venners fest. Her kjente de fleste hverandre, Vaktbua-miljøet er lite og godt. Mange av de som var på festivalen ser jeg også på konserter på Vaktbua resten av året. Muligens var det en overvekt av folk fra Vennesla, eller så hørtes det bare sånn ut. Det ble i hvert fall skreket på Vennesla hver gang konferansier Jonas entret scenen…

Vokalist Ravn fløt godt på publikums hender under Häxers opptredenFoto: Svein Frydnes

Etter hvert var det klart for dagens tredje band – Häxer. Et band jeg har sett før på Vaktbua, et fascinerende band, et liveband av dimensjoner. Fra Telemark, og det sies at kvartetten er de siste overlevende heksene fra hekseprosessene på 15-1600 tallet…

Häxer dundrer i vei fra første riff med «Kardinalen» fra EP’en Til Skræk og Exempel fra 2024. Ellers består setlista for det meste av låtene fra debutalbumet Abra Fakkadabra som kom i fjor, samt singler og ei ny låt (1886). Musikken har mye Kvelertak i seg, og kan gjerne sammenlignes med fredagens headliner, Søstre. Felles for alle tre bandene er energiske musikere og en vokalist som er høyt og lavt mens han skriker ut teksten. I Häxer er det Benjamin Ravn Eidtang Gustavsen som har den rollen. En rolle som kler ham godt. Han er den fødte frontmann. Høy, tynn med ravnsvart hår (kunne vært tvillingbroren til salige Bjørn Müller) og en vokal som holder bra. Det er så energisk og deilig. Mosh-gjengen får det travelt, for alle låtene gir energi. Jo da, det finnes rolige partier innimellom, men det føles mest som et pustehull. Om lufttemperaturen er noe kjølig, så gir Häxer oss varmen. Dette er en energibombe av dimensjoner. Oppi «støyen» får vi også fine gitarpartier, godt akkompagnert av en solid rytmeduo. Takk for showet, Häxer! Om hekseprosessen tok knekken på de fleste heksene, lever heldigvis etterkommerne i beste velgående. Gleder meg til fortsettelsen.

Når Suncraft entrer scenen, kan en lure på om det er Kløster som kommer for å spille del 2 av konserten sin. Men nei, det er riktignok samme besetning, men en (litt) annen musikk. Suncraft har også med seg vokalist i bassist Rasmus Skage Jensen. Suncraft har gitt ut to album; Flat Earth Rider, som kom i 2021, og Welcome To The Coven som kom i vinter. Med tre gitarer på scenen blir det skikkelig trøkk. Rå og heftig psychostoner. Mye folk har kommet til nå, og stemninga er veldig bra. Bandet stortrives på scenen. Noe som for øvrig også kan sies om de øvrige bandene, masse spilleglede. Suncrafts spilleliste består i hovedsak av låter fra siste-albumet, noen fra debutalbumet og så fikk vi herlige, seige «Saigon» på vel 10 minutter. Nydelig!

Så var det klart for «rosinen i pølsa» - Dubarrow, som skulle avslutte denne første Kristiansand Fuzzfest. Dunbarrow er et band jeg har veldig sans for. 70-talls stoner doom, herlige melodier, flotte tekster og et nydelig sound. Skikkelig fuzz! Jeg hørte Dubarrow første gang for noen år siden på nettopp Vaktbua, og ble bergtatt da. Og jeg ble det igjen denne lørdagskvelden. Herlig å stå og lytte til låter som «Lucifer’s Child», «Try & Fail», «Guillotine», «The Wanderer» og alle de andre herlige låtene til Dunbarrow. Akkurat da kan jeg klare meg godt uten moshpit, men nei – moshes skal det. Litt usikker på om de som lekte seg foran scenen helt forstod hva slags musikk som vanligvis drar i gang mosh, for det er ikke spesielt aggressiv musikk Dunbarrow serverer. Så akkurat det ødela litt av opplevelsen. Det var som vokalist Espen sa:

- Det er ikke ofte vi ser crowdsurfing til de roligste låtene…

Dunbarrow leverte varene perfekt. Lyden var bra, som den stort sett var på alle konsertene. Kudos til lydtekniker Even. Dette var en perfekt avslutning på en perfekt festival av dette formatet. Når jeg så får «Death Thar Never Dies» som avslutning, er jeg mer enn happy. Takk for en strålende konsert!

DunbarrowFoto: Svein Frydnes

(Idet jeg så skynder meg opp til bilen, registrerer jeg at de setter i gang med ekstranummer. Det var jeg ikke forberedt på – heller ikke bandet, tror jeg – så den låta gikk jeg glipp av. Men jeg var godt fornøyd!)

Takk til Lars-Christian, Eivind, Jonas og Vaktbua som dro i gang Kristiansand Fuzzfest. At det har gått rundt økonomisk regner jeg med, da det vel var så godt som utsolgt begge dagene. At det blir en ny festival til neste år, var det ikke tvil om ifølge Lars-Christian. Så da er det bare å glede seg. Takk for at jeg fikk komme. Gratulerer med vel gjennomført festival!