Nazareth beviste at rocken lever – selv uten Dan McCafferty. Første konsert i Stavanger siden 2004 på den nye Fiskepiren ble en triumf for bandets nye vokalist Gianni Pontillo, som med rå energi og innlevelse tok over stafettpinnen fra legendariske forgjengeren. Selv om noen gitarsoloer manglet gnisten fra tidligere dager, leverte basslegenden Pete Agnew en minneverdig opptreden i et intimt setting som lot publikum kjenne på historien. En kveld som viste at selv med nytt blod, holder Nazareth fast på sin klassiske hardrock-ånd.

Bandets nye vokalist Gianni Pontillo og legenden Pete AgnewFoto: Oddvar Johnsen

Først av alt vil jeg si noe om konsertlokalene. Fiskepiren i Stavanger er et av de nyeste konsertlokalene i byen, men for et flott tilskudd til byen det er blitt. Fine forhold med både toaletter og barer i bakkant, og her blir vi alltid tatt godt imot av hyggelige verter.

Kveldens konsert med Nazareth er første konserten i Stavanger siden 2004, og publikum møtte opp for å se årets utgave av bandet. Men før de slapp til på scenen, var det oppvarming av Kristoffer Sørensen Trio. Kristoffer er nok kanskje mest kjent for sin opptreden i The Voice i 2023, hvor han nådde semifinalen. Nå reiser han rundt med bandet sitt og har en solid følgerskare. De leverte en fantastisk opptreden, og da de avsluttet med «The Sound of Silence», var stemningen allerede satt.

Kristoffer Sørensen Trio varmet ærefullt opp for NazarethFoto: Oddvar Johnsen

Etter en liten omriggingspause gikk alt lys av, og en stemningsfull instrumental fylte lokalene. Etter en liten stund kom bandet på scenen til god lyd fra publikum. Bandet består nå av en ganske fersk vokalist, Gianni Pontillo, mens den eneste fra originalbesetningen er Pete Agnew på bass, som har med seg sin sønn Lee Agnew på slagverk. Jimmy Murrison på gitar har vært med bandet siden 1994.

Scenen på Fiskepiren er ganske intim, og i forhold til publikum er de ikke lenger borte enn at hvis man strekker seg mot scenen, kan man faktisk håndhilse på de på første rad. Dette fikk mangeårig fan Gunther Theiss oppleve. Da vi fikk snakket litt med Gunther etter konserten, var det ikke tvil om at dette var en av de største fansene i lokalet denne kvelden. Vi ba ham om å sette ord på kveldens forestilling, så her er hans referat fra konserten som vi har fått lov å videreformidle:

Nazareth var et av de store bandene for meg i vinylspilleren i oppveksten, og jeg hører fortsatt mye på 70-tallsplatene deres. Men konsert med dagens lineup? Uten McCafferty? Jeg telte lenge på knappene før jeg kjøpte billett. Og da de gjorde en litt lunken versjon av «Shanghai'd in Shanghai» tidlig i settet, tenkte jeg: «Hmm, dette er ikke Nazareth». Men dess lenger konserten skred frem, dess mer ble jeg med på at jo, dette er dagens Nazareth, og dette er veldig gøy!

Et avgjørende spørsmål er jo om den nye vokalisten Gianni Pontillo klarer å overbevise. Og det gjorde han! Med både den raspede intensiteten og innlevelsen, og en finfin scenepersonlighet, skapte han det trøkket og den energien som låter som «Telegram», «Hair of the Dog», «Miss Misery», «Turn On Your Receiver», «This Flight Tonight» og mange andre klassikere behøver. Det var stor stas å oppleve. At han ikke klarer å levere helt den sjelen i uttrykket som forgjengeren hadde i «Love Hurts», blir tilgitt, for hvem kan leve opp til Den Store Dan på den låten?

Den største nedturen var dessverre gitarist Jimmy Murrison. Det er klart, han er så ulik Manny Charlton at det blir uvant og rart uansett. Men han virket uinspirert og sliten, og rett og slett litt slomsete på noen av soloene. Unntaket var det lange instrumentalpartiet på «Changing Times»; det han gjorde sammen med Pete Agnew der, var storveis. Det tok liksom aldri slutt, og det gjorde ingenting, fordi det var så tøft.

Men da kommer vi til Pete. Å få se og høre denne legenden i levende live bare noen meter fra meg, var verd hele billetten alene. Jeg mener, han og originalbesetningen startet opp The Shadettes (forgjengerbandet til Nazareth) tidlig på 60-tallet! Og fortsatt står han der med en sånn vitalitet og spilleglede, og bassarbeidet hans er en fryd å høre på hele konserten igjennom.

Så alt i alt, dette var en strålende aften.

Janet Rage Johnsen og Gunther Theiss.