Sentrum Scene, onsdag 18. februar
Onsdag 18. februar inntok fire band Sentrum Scene i løpet av én og samme kveld. Konserten ble utsolgt allerede første døgnet etter billettslipp, og forventningene hadde bygget seg opp i flere måneder. Dette måtte jo bli bra.
Humanity's Last Breath
Humanity's Last BreathFoto: Terje Ottesen
Kvelden startet knallhardt med det svenske deathcore-bandet Humanity’s Last Breath. Et band jeg bare hadde hørt litt på i forkant og likt ganske greit – men live var de helt rå. De åpnet med en nådeløs tyngde som traff publikum som en murvegg. Hele scenen badet i blodrødt lys, og bandet beveget seg lavt og intenst gjennom hele det sju låter lange settet. Bassen dirret i brystkassa, og hele salen headbanget som i kollektiv transe.
Selv om det virket som om ikke alle kjente låtene like godt, tok det ikke lang tid før de seige, knusende riffene dro folk inn i universet deres. Publikum var med hver gang bandet søkte kontakt, og devilhornsa var oppe fra start til slutt.
Shadow of Intent
Shadow of IntentFoto: Terje Ottesen
Etter en rask pause var det klart for amerikanske Shadow of Intent. De åpnet med "The Mourned Sleep" under et intenst rødt lysshow – devilhornsene skjøt til værs igjen. Videre fulgte "The Flying Black Flag", denne gangen badet i blått lys og med et enda mer massivt uttrykk. Publikum ropte med, og energien økte for hver låt. Overgangen til "Infinity of Horrors" var sømløs, og growlingen var hundre prosent – konstant aggressiv og presis. Avslutningen med låta "The Heretic Prevails" sendte crowdsurfere mot scenen, mens bølger av headbanging rullet gjennom salen.
Whitechapel
WhitechapelFoto: Terje Ottesen
Salen fyltes enda mer opp før Whitechapel gikk på, og det var tydelig at mange hadde kommet for dem. De startet brutalt med "Prisoner 666". Backdroppen lyste rødt, prydet med deerskulls-figurer. Publikum sang med fra første stund, moshpiten åpnet seg raskt, og crowdsurfingen tok fullstendig av. "The Hate Cult Ritual" bygget videre på kaoset – rødt lys, tunge riff og folk som fløt over mengden. Energien slapp aldri taket, verken på scenen eller blant publikum. Det var en perfekt oppbygging til hovedbandet.
Lorna Shore
Lorna ShoreFoto: Terje Ottesen
Så var det klart for kveldens mest etterlengtede navn: Lorna Shore. De åpnet med "Oblivion". Sceneteppet falt, og hele publikum var med fra første sekund. Pyro, røyk og massive visuelle effekter fylte rommet. Salen var tettpakket, men likevel merket jeg ingen knuffing da jeg forsøkte å komme meg litt lenger frem. "War Machine" satte hele salen i bevegelse. Lyden var perfekt, og stemmen til vokalist Will Ramos var helt vanvittig – brutal, men samtidig kontrollert og klar. Under "Sun//Eater" startet enda flere moshpits. Backdroppen skiftet til en flammende sol, og pyro sprutet mot taket. Publikum sang med, og energien var intens. Da de spilte "in the darkness", ble jeg plutselig dratt opp og sendt over menneskehavet sammen med flere andre crowdsurfere – og klarte så vidt å finne meg en god plass igjen før de satte i gang med "Glenwood", som personlig er en av mine favoritter.
Her ble intensiteten i salen erstattet av følelser. Folk danset for seg selv og sammen med andre – noen med lukkede øyne, noen med armene hevet. Lyden var klar, tung og samtidig vakker. Midt i all brutaliteten oppstod et øyeblikk av ren stemning. Helt nydelig.
Men det skiftet brått igjen. Det visuelle ble blodrødt, pyroen sprutet og "prison of flesh" dro i gang nye moshpits og fullt kaos. Så kom "Pain Remains"-trilogien som et emosjonelt og sonisk klimaks. Regn og torden rullet over backdroppen, salen var fullstappet, alle sang med, og flammer og røyk skjøt opp mot taket. Det var storslått og dramatisk. Brutalt – men samtidig vakkert.
Bandet forlot scenen. Det ble mørkt, og publikum ropte de ut igjen. En vegg av flammer reiste seg over scenen, og de kom tilbake med låta "To the Hellfire". Da eksploderte det igjen. Moshpiten var ekstrem, publikum fullstendig med, og adrenalinet på maks.
Denne kvelden på Sentrum Scene var en fullverdig kraftdemonstrasjon innen moderne deathcore. Fra den knusende åpningen med Humanity’s Last Breath, via den tekniske presisjonen til Shadow of Intent og den brutale energien til Whitechapel, til Lorna Shores storslåtte og emosjonelle hovedsett – alt leverte.
Det var brutalt, intenst og kaotisk, men også vakkert, samlende og gjennomført på et imponerende høyt nivå – både musikalsk og visuelt. En utsolgt kveld som ikke bare innfridde forventningene, men overgikk dem.
