Så var man vel hjemme etter to fine dager på Spetakkelfestivalen i Larvik. To fine dager både værmessig og ikke minst med flotte musikalske opplevelser.
DefectoFoto: Svein Frydnes
Dag 1
Vi busset til Larvik. Veldig greit når bussen stopper bare noen få hundre meter fra der vi hadde booket oss inn. Fikk oss et par rolige timer på gjestegården, før vi dro på oss boots’ene og ruslet de vel 3 kilometerne ned til Jotron Arena og Spetakkelfestivalen. Der ventet det oss en overraskelse i form av sceneoppsettet. Mens det i fjor var to scener vendt mot hverandre, med en scene med bra lyd og lys og én scene med mindre bra oppsett, var det nå to sidestilte scener med lik kvalitet. Veldig bra!
Første band ut denne fredagen var Diavola fra Oslo. De har bare holdt på to år, men har rukket å gi ut en EP, samt debutalbumet, Without Judgement, som kom i år. Herfra fikk vi fire låter, i tillegg til en låt, «Embers», fra fjorårets EP Dawn. Diavola imponerte med masse energi og groovy metalcore. Veldig bra vokal av Lokesh Patil, og også bassist Bjørnar Hyldbakk imponerte på vokal. Gitaristene Emil og Magnus gjorde en solid jobb, og skinnpisker Fredrik Kjennsberg la også ned et solid stykke arbeid. Dessverre, men ikke overraskende, var det nokså tynt med folk på første band. Likevel klarer vokalist Lokesh å få dratt i gang en moshpit på siste låt, «Gift Of Hate». En frisk og veldig bra åpning på årets Spetakkelfestivalen.
Så var det klart for litt «fjosmetal». På scenen hadde Ulvhedner rigget seg med lusekofte og ryggsekk. Dette er et band jeg har sett en gang før, på Karmøygeddon. De imponerte da, og som god sørlending hadde jeg troa nå også. Og jeg ble ikke skuffet! Bandet fra Sauda har holdt på helt siden 1993, har gitt ut tre album, samt et par EP’er og noen singler. De spiller herlig black metal i bygdeinnpakning. Vokalisten har en rå stemme, men er så langt fra metal en kan komme i utseende. Det er jo imidlertid det innvendige som teller, og det er metal så det holder. Bak seg har vokalist Bjørnar Austerheim et solid lag av musikere, som lager en herlig lydvegg bak vokalen. Musikkmessig er det mange melodiøse partier, og også folketoner. Publikum, som nå har økt betraktelig i antall, responderer villig vekk og er helt med når «Heimatt» smeller ut i høyttalerne. Konserten avsluttes med «Svartavatn» fra debut-EPen Ferdasyn (2006). Veldig bra konsert av Ulvhedner. Kommer de til en scene nær deg, så er det bare å stille opp!
Wyrus fra Hamar byr på tung thrash, og de leverer bra. Trommis Kenneth Skårholmen imponerer, det samme gjør vokalist og gitarist Vegar Larsen. Bandet har holdt på siden 2002, og vi fikk høre den første låta de fremførte live, «Sleep When You’re Dead». Ellers hadde de plukket med seg låter fra det meste av utgivelsene, flest fra andrealbumet Judge and Jury (2003) samt «Raining Blood» av Slayer. Det er en solid lydvegg Wyrus leverer, såpass mye at det blir litt ensformig i lengden for min del. Men de gjør en veldig bra konsert med masse driv. Moro å høre band en ikke har hørt før, ekstra moro når de overbeviser. Bandet avslutter med «Carved In Stone», og får velfortjent honnør fra publikum.
Så var det klart for In Vain fra Kristiansand. Et band med fartstid fra 2003, men med medlemmer som har drevet med musikk i lang tid. Bandet har levert noen solide utgivelser, senest i fjor, da de gav ut Solemn, et album som dessverre skulle bli det siste vokalist Sindre Nedland fikk delta på. Sindre døde i mars i år, og i låta «Season of Unrest» har han skrevet om kampen mot kreften. En kamp han i første omgang vant, men måtte gi tapt i år. I tillegg til Sindres triste sorti, har også vokalist Andreas Frigstad gitt seg. Inn har Kjetil Alver Lund kommet, Han synger både clean og growler, og gjør det bra. Bassist Alexander Bøe har også gitt gitt seg i bandet, og denne kvelden ble bassen traktert av Sander Batuhan Tesdal fra Kjetils andre band, Våde. Han gjorde en solid jobb, og sammen med trommis Tobias Solbakk sørget han for at rytmen satt. Dette var en ny bra konsert med et band som så å si alltid leverer topp prestasjoner. Likevel synes jeg ikke det satt helt denne gangen. Det manglet litt på intensiteten og engasjementet. Men det kan selvfølgelig være meg som ikke var helt mottagelig. Låtene de spilte var plukket fra de fleste utgivelsene. Høydepunkt for meg ble «Season Of Unrest» fra siste albumet, samt avslutningslåta «Against The Grain» fra Ænigma (2013).
Da var vi over halvveis denne første dagen av Spetakkelfestivalen. Det er tid for en matbit før neste band står klar på scenen. Heldigvis er det lagt opp til noen minutter mellom hvert band, i hvert fall dersom bandene kommer i gang og avslutter når de skal. I år var det laget et avslapningsområde bak i salen, hvor det også gikk an å kjøpe noe mat. Det er satt inn ei vogn hvor en har to valg; burgertallerken eller kebabtallerken. Jeg gikk for smashburger, og den smakte godt. Blir ofte litt smått med mat på festivaler, da en gjerne skal få med seg mest mulig av det som skjer på scenene. Så med et godt burger/pommes frites-måltid under beltet var jeg klar for mer musikk.
SusperiaFoto: Svein Frydnes
Nå var det thrash/black-veteranene i Susperia som stod klar på Scene 1. Susperia har holdt på i 20 år og gitt ut seks album. Sammensetningen av dagens band er den samme som startet det hele i 2000; Tjodalv (trommer), Elvorn og Cyrus (gitar) og Athera på vokal. I tillegg har de med Tristhan på bass. Alle har, i tillegg til Susperia, bred erfaring fra andre band, blant annet Dimmu Borgir, Old Mans Child og Satyricon. Dette burde borge for kvalitet. Og Susperia leverte. Men de leverte på langt mer så bra som jeg hadde håpet på. Det manglet en del på entusiasme, spilleglede og kommunikasjon. Lyden kan ta litt av skylda, den virket veldig komprimert. Vokalen var anonym og monoton. I tillegg var det utstrakt bruk av strobo-lys ut fra scenen, noe som blir veldig slitsomt å se på (i tillegg til å være grusomt å ta bilder i). Kort oppsummert – Susperia leverte ikke som jeg hadde håpet på. Men selvfølgelig moro å oppleve dem.
Danske Defecto var nest siste band ut. Dem gledet jeg meg til å se. De har levert veldig bra tidligere, og jeg håpet på en skikkelig opptur etter Susperia. Heldigvis ble jeg ikke skuffet.
De åpnet med «The Unraveling» og «Eternal Descent» fra Echoes of Isolation, som kom ut siste dag i oktober. Resten av setlista bestod av låter fra hele karrieren deres, helt fra debutalbumet Excluded (2016) og fram til nå. Bra spredning. Defecto leverte en veldig bra konsert; melodiøst, progressivt med et herlig driv. Vokalist Nicklas Sonne sang bra, kombinerte growling og clean på en flott måte. Dessverre var det lite respons hos publikum, et publikum som hadde blitt betydelig færre enn tidligere. Mange var nok ute og luftet seg, eller spiste eller kjøpte merch, for å komme sterkere tilbake til sistebandet. Men Defecto hadde fortjent et større, og ikke minst et mer engasjert, publikum. Likevel jobbet Defecto godt og leverte bra trøkk og noe av det aller beste denne kvelden. Dessverre mått de kutte siste låta, fordi Susperia ikke holdt tida og avsluttet i tide. Synd. Men takk for en flott konsert, Defecto!
Magisk avslutning av første dag
Da var det tid for kveldens headliner, selveste Seigmen.
SeigmenFoto: Svein Frydnes
Seigmen fra Tønsberg startet opp i 1989, og har holdt det gående, med enkelte avbrudd, siden da. Musikkstilen er alternativ/industriell rock. I så måte overrasket det meg at bookingsjef Per Joar Spydevold hadde trukket inn dette bandet. Men det bidro til en mer variert lineup av årets festival. Topp booking! Tydeligvis har det også trukket mye publikum, for det har vært solgt veldig bra med billetter i år. Og når Alex Møklebust og resten av Seigmen entrer scenen og dundrer løs med sin maniske musikk, så er det veldig bra med folk foran scenen. Seigmen leverer en maktdemonstrasjon av en konsert. Vokalist Alex eier scene, eier salen og hele publikum. Og publikum responderer. Synger med når Møklebust maner dem til det. Bassist Kim Ljung hamrer løs på bassen og poserer på monitorene. Trommis Noralf Ronthi leverer suggerende rytmer, mens gitaristene Sverre Økshoff og Marius Roth Christensen sørger for at det svinger rått. Jeg så Seigmen sist i Kristiansand (Ravnedalen Live) i fjor. Da var de veldig bra. Denne kvelden har de lagt seg til en litt mer røff sound, og det funker like bra. Kanskje har de gjort det for å tilpasse seg en rocka festival, uansett passer det dem veldig bra. Det også. De leverer en, etter min mening, perfekt forestilling; lys, lyd, performance. Alt fungerer! Det kjøres video på backdroppet. Stilig. Det er stemningsfullt og utrykksfullt. Setlista inneholder selvfølgelig låter fra Dissonans, som kom i oktober, men ellers masse låter fra hele karrieren deres. Til og med «Fra X til Døden» fra debut-EPen Pluto hadde fått plass på setlista. Og vi fikk naturligvis «Döderlein» med allsang fra publikum. Det var en skikkelig «best off»-kveld med Seigmen, og kanskje den beste konserten jeg har sett med dem.
Konserten ble avsluttet med «Slaver Av Solen» fra monsteralbumet Metropolis (1995). Men publikum ville selvfølgelig ha mer. Og de fikk mer. Først «Dyret» fra årets Dissonans og til slutt «Hjernen er alene». Takk for en fantastisk konsert, Seigmen!
Så var det tid for den lange spaserturen hjem og la inntrykkene synke. For så å gjøre seg klar for en ny dag lørdag.
Dag 2
Lørdagen opprant med samme fine været som dagen før. Friskt og kaldt, men med strålende sol. Vi benyttet formiddagen til en tur i den berømte bøkeskogen, hvor vi så mye…. trær. Noen hadde falt i stormen, mens de fleste stod stolte og høyreiste. Omtrent som i våre egne liv; de fleste klarer seg, mens noen bukker under. Dagens filosofiske betraktning… Vi hadde også en tur rundt i bakkegatene, på leting blant annet etter en åpen pub. Det fant vi ikke, så da gikk turen tilbake til gjestegården for å høre seg opp på bandene som skulle spille denne dagen.
De første som entret scenen var Bastarized fra Råholt. Thrash rock n’ roll-band som har holdt det gående siden 2006. Gitt ut to album tidligere, før de i år endelig kom ut med nytt album – Mental Town. Dessverre opplevde de at det var tilnærmet null interesse for bandet, jeg tipper det var 10-12 personer som hadde innfunnet seg foran scenen da Bastarized entret scenen. Synd for de som ikke kom, for de gikk glipp av en veldig god konsert. Men enda mer synd for bandet, som sikkert hadde sett fram til å spille for en del tilskuere. Men dessverre er det norske festivalpublikummet ofte et utrolig tregt folkeslag, så kanskje var halv fire for tidlig for dem en lørdags ettermiddag. Kanskje de først måtte spise middag… Bastarized lot seg likevel ikke stoppe av manglende interesse, men leverte en veldig bra konsert for oss som hadde møtt fram. Og som vokalisten sa:
- Det er kult å ha øvelse i Larvik…
Bastarized hadde syv av de ti låtene på sistealbumet på setlista. Syv bra låter. Lyden var god. Gitaristene Karl Engstrøm og Lars Fredriksen leverte sammen og hver for seg et solid stykke håndverk, trommis Frode Aarstad sørget for heftig rytme sammen med bassist Kai Andre Moe, som også hadde vokalen. Gitarist Fredriksen så vi for øvrig også dagen før i Susperia. Dette var veldig bra old school melodiøs hard rock. Avsluttet med «Nothing Left To Say», bandets mest spilte låt på radioen (eller var det Spotify…?.
Bra gjennomført konsert!
På den andre scenen var det så klart for Shog. Metalcore-band fra Bergen med vokalist fra Stavanger. Bandet har en EP ute på Spotify. Herfra spilte de to låter. Resten av setlista bestod av (antageligvis) nye låter. Noen låter med litt dypere innhold tekstmessig enn andre. Som for eksempel «Unspoken Heroes», som handler om å ta vare på og holde godt på de du har rundt deg, du vet aldri når de blir borte. Bandet spiller bra. Vokalmessig er det litt å hente, det blir litt stakkato og mangler noe flyt. Men vokalisten står på, og holder god publikumskontakt. «Unspoken Heroes» og «Nueva Etica» blir konsertens høydepunkt for meg. Også resten av låtene holder god standard. Flere artige overganger og variasjoner, hør bare på «One Sinking Ship» når den blir tilgjengelig. Shog avslutter med ei utfordring for vokalisten, en skikkelig «blaste-sang», «Chaos Must Bow».
Bra gjennomført konsert, og et artig nytt bekjentskap.
Medlemmene i bandet GrowN fra Arendal har lang fartstid, men hadde en 30 års pause (!) før de kom sammen igjen i 2020. Bandet som Bård Torstensen og Harald Dose spilte sammen i for lenge siden, het Theo. Da de kom sammen igjen etter seperasjonen, ble bandnavnet GrowN. Musikken er klassisk rock. Lydmessig var det ikke så bra; vokalen var noe skrikende og det var lite dynamikk i instrumentene. Det virket som vokalist Dose måtte lese tekstene til nærmest alle sangene, han stod i hvert fall og stirret på en skjerm stort sett under hele konserten. Det var lite engasjement i bandet. Men kanskje ikke så rart, fremdeles var det bare et fåtall publikummere foran scenen. Låta «Syria» var det imidlertid voldsomt driv over, veldig tøff låt. Passende nok avsluttes konserten med låta «Closing Time».
Jubileum og iskaldt høydepunkt
Befouled har sin base i Østfold, bringer death-metal til folket og har 10 års-jubileum i år. Hvordan feire det bedre enn å spille på Spetakkelfestivalen? Endelig har også publikum funnet veien til Jotron Arena.
BefouledFoto: Svein Frydnes
Befouled leverer massivt og tungt. Ole Olsen (bass) og Henning Haugen på trommer setter opp en massiv rytmevegg, som deres medmusikanter kan lene seg trygt på. Fredrik Aas brøler ut sine tekster og Berserk og Robin Larsen følger opp med herlig gitarspill. Lyden er bra, lyssettingen like irriterende som det har vært stort sett gjennom hele festivalen (for fotografene), men virkningsfullt for publikum (tror jeg). Jeg skjønner bare ikke at intens bruk av strobo er så fascinerende… Dette er siste konserten for Olsen med Befouled, men ingen sentimentale takter for det. Eller kanskje… Set-lista består i hvert fall av låter fra hele perioden til Befouled; de starter med «Repulsive Morphology» fra debut-EPen Old Broken Bones, og avslutter med «Bringer of Plague» fra samme EP. Mellom disse to serverer de smakebiter fra begge albumene de har gitt ut, i tillegg til låta «Doomed for Eternity» som kom ut i år. Og sannelig tror jeg vi fikk ei ny låt også, «Symphony of Torture». Veldig bra jubileumskonsert!
Beyond The Barricade var et nytt bekjentskap for meg. Metalcore med kvinnelig growler og mannlig clean vokal. Ganske så lys clean-vokal, faktisk. Medlemmene hadde kledd seg ut som barnetv-figurer, uten at jeg skjønte sammenhengen. Bandet har holdt på siden 2014 og gitt ut en EP og et par album, så vidt jeg har forstått. Jeg klarer ikke helt å få tak i musikken deres, det blir litt masete. Vokalisten, Kasja Sivertsen, synger ok. De spiller greit. Men jeg får ikke tak i uttrykket. For meg fremstår de som ganske så introverte, at de opptrer mer for hverandre enn for publikum. Låtene er i og for seg greie, men de bør jobbe litt mer med scenepersonligheten; servere musikken personlig til publikum. I tillegg kan de jobbe litt mer med vokalprestasjonene. Som sagt – bra låter, bare servér dem til publikum. Og så var det dette med barnetv-utkledningen….
IstappFoto: Svein Frydnes
Fra Beyond The Barricades lekegrind beveget vi oss nå over til svensk kulde, servert av bandet Istapp. Melodisk black metal blir musikken beskrevet som, og det kan stemme bra. Det er massiv, bra gjennomført black metal vi får servert. Scenen er dekorert som en iskald svensk vinterskog (heldigvis gikk ikke bandet seg vill…), og bandet er kled i hvite drakter med hette. Det er ganske mye playback, ikke minst på vokal, men det fungerer. Vokalist Gjallar uttrykker sitt hat mot solen, noe også låtene bærer preg av – de handler om is og kulde. Det blir lite tid til å puste mellom slagene, låtene går i ett nesten uten pause. Men det gjør ingenting, dette er så bra gjennomført! Kombinasjonen mellom Gjallars scream-vokal og Fjalars clean-vokal er utrolig bra. Setlista består av låter fra hele katalogen, men den siste utgivelsen, «Ödemarkens Son», som kom i juni har de utelatt. Ellers var alle utgivelsene deres representert. Blandingen av folketoner inn i svart-metalen er fornøyelig (om ikke nyskapende). Det hele kulminerer med låta «I Väntan På Den Absoluta Nollpunkten», og jeg har opplevd et av høydepunktene på denne festivalen.
Sterk avslutning
Også neste band ut holder seg i den tyngste enden av skalaen metal. Deception fra Rogaland har holdt på siden 2012 og spiller melodisk dødmetal. I fjor kom deres fjerde full-lengder, Daenacteh, og det er fra dette og deres forrige album, The Mire (2021), de har hentet låtene til kveldens konsert. Jeg har sett Deception flere ganger, og ikke alltid vært fornøyd med intensiteten og engasjementet. Derfor var jeg spent foran kveldens konsert. Bandet har så utrolig mye bra musikk, og det er ekstremt dyktige musikere. Denne lørdagen viste de seg fra sin beste side. Smilet var tilbake, spillegleden var der i fullt monn. Sindre sang utrolig bra, Hans Jakob briljerte på gitar, Marius lekte seg med bassen og rocket som en gud mens Einar gliste bak trommesettet. Det var massivt og presist. Deception viste så absolutt muskler denne kvelden. At publikum var noe lunkne til å kjøre i gang moshpit, til tross for utallige oppfordringer fra Sindre, beror kanskje mer på (forhåpentligvis) at folk heller ville lytte til musikken. Men noe bevegelse ble det etter hvert. Bandet startet med «Iblis’ Mistress» fra sisteplata. En perfekt åpning med rolig pianospill i starten. Deretter bygger det seg melodiøst opp før Sindre fyrer i gang vokalen. Deretter får vi «Sulphur Clouds» og «King of Salvation» fra samme skive. Trommer og bass ligger som en sterk ryggrad for gitarene og vokalen. Lyden er bra, noe som er alfa og omega for opplevelsen av musikken til Deception. Det fortsatte med «Institution Ablaze» og to låter til fra The Mire, før «Monophobic» fra Daenacteh. Den timelange konserten avsluttes så med «Asphyxia» og en av mine favoritter – «Grasp of Lillith». Dette var Deception sånn vi vil høre dem, og jeg triller glatt en 6’er på terningen.
Det nærmer seg slutten på Spetakkelfestivalen, men fremdeles er det tre band igjen. Først ut er veteranene i Pagans Mind, som også fyller 25 år i år. Pagans Mind har utrolig mye bra låter, en gjeng veldig dyktige musikere og en eminent vokalist i Nils K. Rue. De fyrer opp med «Osiris’ Triumphant Return» fra God’s Equation (2007) og fortsetter med «United Alliance» og tittellåta fra samme skive. Bra låter. Men det skurrer litt. Lydmessig er det ikke så bra, instrumentene blir ei suppe og Rue mangler kraft. Dette fortsetter dessverre utover i konserten før det etter hvert heldigvis tar seg opp. Låtene har de hentet fra de fire siste albumene. Og nå begynner det vel å bli tiden for noe nytt? Med unntak av live-albumet Full Circle fra 2015, har det ikke kommet noen utgivelser siden 2011-albumet Heavenly Ecstacy. Tilbake til konserten, så tok den seg altså opp mot slutten, og jeg var glad jeg hadde fått en bra avslutning da «Alien Kamikaze» tonet ut.
MayfireFoto: Svein Frydnes
Mayfire er nest siste band ut. Et relativt nytt bekjentskap for min del, så dem første gang på Brynerocken i år. Men jeg har hørt mye om dem, og hørt en del på dem. Bandet, som kommer fra Fredrikstad, har holdt på siden 2019, men har kun én utgivelse – Cloudscapes & Silhouttes. Det er mektig, progressiv musikk på plate. Når de får det til å stemme på scenen blir det fantastisk. Men det krever god lyd. Denne kvelden var de ikke helt heldig med lyden. Vokalen ble litt skingrende. Men de leverer likevel et bra sett. Alle låtene er fra albumet deres, dessverre ikke noe nytt. Det er nydelige låter, stemningsfullt. Hvem musikerne er, er en godt bevart hemmelighet. På scenen er ansiktene dekket av enten skjerf eller maske, og på nett nevnes de kun med alias; MJX (vokal), REX (gitar), Locke (gitar), Aiden (bass) og Eros på trommer. Utover i konserten slipper de ut et par selvlysende badeballer. En morsom gimmick, men det tar også vekk litt av oppmerksomheten til det som skjer på scenen. Uansett hadde jeg en bra opplevelse. Med litt bedre lyd hadde det vært topp!
For en gangs skyld har jeg skrevet lite om lysforholdene under festivalen. Som fotograf ønsker en jo best mulig lysforhold for å kunne levere gode bilder. Vel, jeg må innrømme at lystekniker(ne) ikke la opp til at vi skulle få de beste arbeidsforholdene. Noen hederlige unntak var det selvfølgelig, Seigmen hadde ekstremt bra lyssetting. Men på veldig mange av de andre konsertene ble det brukt veldig mye strobo, noe som er fryktelig vanskelig å ta bilde i. I tillegg til at effekten kan være skadelig for øynene og føre til hodepine og visuelle problemer. Strobo brukt fornuftig kan gi stilige effekter, men da brukt i begrenset omfang. Ikke når det kjøres konstant over lengre tid. Så, det var mitt fotografiske hjertesukk.
TaakeFoto: Svein Frydnes
Da var det tid for festivalens headliner – Taake. Jeg har faktisk aldri sett bandet, kun hørt mye om og på dem. Forventningene var derfor store. Taake er fra Bergen, og bandet til vokalist Hoest (Ørjan Stedjeberg). På plate spiller han alle instrumentene selv, live har han med seg et knippe dyktige musikere, og kan konsentrere seg om vokalen. Det blandes noen artige elementer inn i musikken, som banjoen på «Myr». «Myr» presenteres for øvrig som en trudelutt til minne om Thor Heyerdahl… Musikken til Taake er tung og massiv, men lettes opp med variasjoner i låtene. Herlig å høre på, tøft å se på. Albumet Doedskvad har 20-årsjubileum i disse dager, og herfra fikk vi to låter; «Hordalands Doedskvad 3» og «Hordalands Doedskvad 1». På de første tre albumene til Taake hadde nemlig ikke låtene tittel, bare nummer… Setlista bestod av låter fra hele katalogen, fra debutalbumet Nattestid ser porten vid (1999) til siste utgivelse Et hav av avstand (2023). Dessverre fikk jeg ikke med meg de siste par låtene, pluss eventuelle ekstranummer. Men jeg hørte nok til at jeg ble imponert. Taake fremstod like tøft, tungt og tight som på plate. De holdt publikum i ånde og leverte en solid avslutning på Spetakkelfestivalen 2025.
Takk for i år
Så var det slutt, Spetakkefestivalen 2025 er historie, og allerede er de første bandene for 2026-utgaven klare. Earlybird-billettene er lagt ut (og allerede utsolgt). Dette er en flott festival med en fin profil. Årets lineup viste en variasjon og bredde som virkelig dekket sjangeren «rock & metal». Bookingsjef Per Joar Spydevold og festivalsjef Pål Borgersen har virkelig lagt seg i selen for å gjøre Spetakkelfestivalen til en festival å regne med. Neste år håper jeg at publikum viser at de setter pris på både det arbeidet som festivalledelsen og crewet deres legger ned, samt bandene som stiller på scenen for å gi alt. Så oppfordringen min er: Still opp på konsertene, fra første band!
Takk for festen, takk for at jeg fikk komme. Jeg har allerede huket av 13. og 14.november 2026 i kalenderen.
