Fire band på én kveld kan fort bli en langdryg affære, men på Sentrum Scene denne onsdagen leverte gatecreeper, Eluveitie, Amorphis og Arch Enemy en helhetlig og energisk metallaften som aldri mistet momentet.

Eluveitie

Det sveitsiske bandet Eluveitie leverte en kraftfull og stemningsrik konsert på Sentrum Scene, som var innredet med et skoginspirert tema – en visuell ramme som passet bandets melodiske folkmetalunivers perfekt. Allerede etter første låt «Ategnatos» hadde publikum hevet djevelhornene, og stemningen steg raskt.

EluveitieFoto: Terje Ottesen

Selv om scenen virket noe trang for et åttemannsband, utnyttet de plassen godt. De kommuniserte med både energi og presisjon, og fikk tidlig med seg salen. Lyssettingen, dominert av røde og grønne toner og et backdrop med skogstema, forsterket uttrykket i musikken – en god blanding av keltisk folk og melodisk death metal.

Konserten bygget seg gradvis opp fra rolige, melodiske partier med både fløyte, sekkepipe og fiolin til fullt trykk med kraftige trommer og gitarer. Under låtene «A Rose for Epona» og «Premonition» nådde energinivået både på scenen og i salen et høydepunkt, og fiolinisten steg frem for en kort, men fin solo.

Deretter tok det hele av igjen, med publikum som hoppet, klappet og lot seg rive med av den tette stemningen. Under låta «The Call of the Mountains» oppsto det tekniske problemer da lyden kuttet helt ut. Publikum fulgte opp med rytmisk klapping og trommisen improviserte med trommene. Sammen forvandlet de et potensielt antiklimaks til et høydepunkt av samhold og ekte metal-ånd.

Mot slutten tok bandet tempoet opp igjen med «King», før de avsluttet med publikumsfavoritten «Inis Mona», der de også tok i bruk dreielire. Den ti låter lange settlisten gikk fort, bygde seg fint opp og avsluttet med skikkelig kraft – perfekt oppvarming for neste band.

Amorphis

Publikum tok imot bandet med klapping og hevede never idet de entret scenen. Mange i salen virket godt kjent med Amorphis’ låter, og stemningen var merkbart intens fra første tone. Bandet gikk rett på med solid energi med låta «Bones». Allerede under låt nummer to, «Silver Bride», var publikum enda mer med – hoppende, klappende og headbangende i takt med musikken.

AmorphisFoto: Terje Ottesen

Lyssettingen var gjennomført og effektfull, dominert av harde lilla og røde toner, mens scenen jevnlig fikk en god dose røyk. Vokalist Tomi Joutsen viste seg som en sterk frontfigur. Under «Wrong Direction» stilte han seg foran trommesettet, klappet i takt og fikk hele salen med. Deretter introduserte han «Moon» med en kraftfull avslutning, før han fortalte om bandets nye album «Borderland» og introduserte neste låt derfra.

Her tok konserten et nytt steg opp i intensitet – med fengende trommer og melodiøse riff som fikk publikum til å klappe spontant, uten oppfordring. Mot midten roet stemningen seg et øyeblikk før vokalisten gikk helt frem på scenekanten og dro med seg salen i taktfast applaus. Videre fulgte en låt fra «The Beginning of Times», før de avsluttet hoveddelen av settet med klassikeren «House of Sleep».

Her nådde både energi og tempo et klimaks – vokalisten løftet mikrofonstativet og fikk publikum til å rope “Hey!” i takt med full kraft. Til slutt annonserte han kveldens siste låt, «The Bee». Bandet leverte med maksimal energi, tunge riff og et lys- og røykshow som matchet intensiteten på scenen.

Arch Enemy – Pure Fucking Metal fra start til slutt

Det svenske bandet Arch Enemy åpnet konserten intenst: Et stort sceneteppe dekket scenen mens Ozzy Osbournes klassiker «Bark at the Moon» dundret ut av høyttalerne. På teppet sto teksten «Pure Fucking Metal», og forventningene i salen bygget seg raskt opp.

Arch EnemyFoto: Terje Ottesen

Da lysene dempet seg og scenen bak teppet badet i rødt, falt teppet – og konserten eksploderte i gang med låta «Deceiver, Deceiver». Fra første sekund var publikum helt med. Hendene var i været, og vokalist Alissa White-Gluz ropte ut: “Make some noise!” – et rop som fikk hele salen til å koke.

Røykkanoner sendte skyer opp bak bandet, og intensiteten var høy. På låt to skiftet lysshowet karakter – kraftige lysstråler skjøt ut i salen. Publikum responderte umiddelbart med hopping, headbanging og de første crowd-surferne fløyt mot scenen. Energien i rommet var vill. Mot slutten av sangen roet de tempoet litt, og publikum svarte med taktfast klapping.

Under tredje låt «Dream Stealer» trikset Alissa med mikrofonstativet – noe som igjen satte i gang enda mer kaos i publikum, før hun holdt en kort tale. Deretter steg gitaristen frem i et hav av lys, etterfulgt av en solid bass-solo som fikk salen til å juble. Da Alissa igjen inntok scenen, fikk hun hele lokalet til å løfte mobilene med lys på og hoppe. Her dro folk opp både kubbelys og lightere.

Midtveis i konserten skiftet backdropen til et nytt motiv – et skjelett med krone – og Alissa kom veivende med et piratinspirert flagg mens røyk steg opp fra scenegulvet. Arch Enemy leverte låter fra det nye albumet Blood Dynasty, og Alissa snakket til publikum mellom flere av sangene.

Så kom låten «Liars and Thieves», også fra det ferske albumet, der salen igjen gikk amok med moshing, klapping og allsang. Stemningen nådde et nytt nivå med «The Eagle Flies Alone» – en publikumsfavoritt som fikk alle til å klappe og synge med. Underveis oppsto det flere runder med crowd-surfing, og Alissa tok seg tid til å hilse på fansene som nådde scenekanten.

Etter en kort stillhet og et scenegulv fylt med røyk satte de i gang med «No Gods, No Masters». Publikum ropte taktfast “Hey!” mens de hoppet gjennom hele låta. Det er tydelig at Arch Enemy har en svært dedikert fanskare – og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Bandet leverer en fengende, men samtidig hard miks av melodisk death metal, og Alissas stemme er rå!

Publikum begynte å synge “oooh oooh” mens de klappet i takt med trommene, og Alissa dirigerte salen – først den ene siden, så den andre, deretter galleriet, før alle sang sammen. Dette gled sømløst over i låta «Avalanche».

Bandet forsvant deretter av scenen, og publikum startet umiddelbart å rope “We want more!” Bassisten steg så ut alene i spotlighten, omgitt av stigende røyk, og startet en solo. En etter en kom bandmedlemmene tilbake. Applausen fylte salen før scenen igjen badet i rødt lys.

Alissa var tilbake og satte i gang kveldens siste låt – den mektige «Nemesis». Salen ble dratt inn i en siste storm av klapping, moshpits og rå energi. Røde og svarte ballonger med pentagram ble kastet fra galleriet mens bandet rundet av med en dobbel gitarsolo – en perfekt avslutning på en konsert som virkelig levde opp til slagordet sitt:

Pure Fucking Metal

I over fem timer ble publikum tatt med igjennom en kveld som aldri mistet verken kraft eller intensitet. Alt løftet seg – Hvert band bygde videre på energien fra det forrige, og kvelden utviklet seg til en sjelden helhetlig opplevelse der både musikalsk tyngde og publikumskontakt sto i perfekt balanse. Fra Eluveities atmosfæriske folkmetal, via Amorphis’ melodiske storhet og Arch Enemys brutale intensitet, ble Sentrum Scene forvandlet til et rom der fellesskap, råskap og lidenskap for metal fikk stå i sentrum.

Når lyset til slutt kom på og siste riff hadde lagt seg, satt man igjen med en følelse av å ha delt noe større enn bare en serie konserter. En metal kveld med samhold og kraft.