Med tre band i toppform, nye albumutgivelser og et publikum med stor kjærlighet for metal, forvandlet Battle Beast, Majestica og Dominum Rockefeller til et glitrende inferno av lys, lyd og energi søndag 9. november. Kvelden bød på alt fra symfonisk eleganse til zombietematiske sceneshow og finsk råkraft - en konsertopplevelse som satt lenge i kroppen.

MajesticaFoto: Terje Ottesen

Majestica

Etter at Tommy Johansson (vokalist og gitar) forlot Sabaton i 2024, har han virkelig fått jobbet opp Majestica igjen – et band som allerede har eksistert i over 20 år. Resultatet er det nye albumet Power Train, som ble sluppet tidligere i år og setter sitt preg på konserten.

De åpner med tittelsporet – en kraftpakke av symfonisk powermetal med raske trommer og sterke melodier – før de fortsetter i høyt tempo med låtene Night Call Girl og Raising the Dead. Publikum er med fra første sekund.

Det er litt trangt på scenen, og settlisten er relativt kort – bare seks låter – men de gjør mye ut av både plassen og tiden. Lysene farger scenen rosa og blått, og med en hel del fontenefyrverkeri, smittende energi og evne til å inkludere publikum, blir de en ganske så perfekt start på kvelden.

De avslutter med låta Metal United – ekstra tempo, publikum tar refrenget umiddelbart, synger med, klapper og kaster nevene i været. Fontenene spruter, og bassisten – med solbriller og skinnvest – drukner bassen sin i en av fontenene under outroen. En nydelig avslutning som satte god stemning.

Dominum

Det tok ikke lang tid før neste oppvarmingsband steg ut på scenen. Det tyske, relativt nyoppstartede power/heavy metal-bandet Dominum (2022) overrasket virkelig med absolutt alt.

De entrer scenen – godt røyklagt – én etter én. Backdroppen er en stor, mørk fullmåne, og mikrofonstativene er pyntet med hodeskaller og kors. Tre zombier finner plassene sine bak trommer, bass og gitar før vokalist Felix Heldt, også kjent som dr. Dead trer inn – kledd i helsvart, med en energi som oser sjef.

Bandet åpner med låta Danger Danger og får med seg publikum umiddelbart – både til synging og klapping. Energien bygger seg videre gjennom låtene Killed by Life, hvor alle veiver med armene, og The Dead Don’t Die, der hele salen nynner med.

Dr. Dead’s scenetilstedeværelse er slående og evnen til å dra med publikum er noe helt for seg selv. Etter hver låt står han rak med hendene bak ryggen og nyter applausen. Under låta Forlorn dytter han frem gitarzombien sin og lar ham ta en solo. Dette skjer gjentatte ganger gjennom konserten, at han styrer frem zombiene sine som en stolt dirigent så de får vist seg frem. Man får liksom følelsen gjennom konserten av at Dr. Dead er en puppet master og både zombier og publikum er hans puppets som etterhvert blir mer og mer kontrollert av han og danses lengre inn i hans mørke univers.

DominumFoto: Terje Ottesen

Mellom låtene tar Dr. Dead seg tid til å prate med publikum – små taler og kommentarer med en perfekt blanding av horror, humor og sjarm. Midtveis i settet overrasker de med Scorpions’ klassiker Rock You Like a Hurricane. Personlig er jeg ikke fan av tilfeldige coverlåter, men det fungerte for å dra med publikum enda mer.

Mot slutten skrus energien enda et hakk opp. De avslutter med låta Immortalis Dominum, der Dr. Dead får publikum i front til å sette seg ned før alle hopper i takt, mens store svarte ballonger fyker ut i salen. Det er et kontrollert kaos – publikum er ville, og man glemmer helt at dette bare er et oppvarmingsband.

Alt er så perfekt sammensatt – scenografi, lys, røyk, antrekk og lyd. Dominum leverer ikke bare en konsert, men et fullverdig horrorshow. Det er teatralsk, fengende og rått. Hver eneste detalj er nøye koreografert, og bandet leverer med en profesjonalitet og innlevelse som overgår forventningene.

Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer om Dominum, men jeg får holde meg til dette: Det var dødsrått, og de både spiller og opptrer som om de skulle vært headliner. Når dette bare starten på karrieren deres, er det spennende å se hvor langt det kan gå.

Battle Beast

Med et nysluppet album tre uker før turnéstart – og kjent for sine enorme liveshow – var jeg spent på om finske Battle Beast klarte å holde tempoet oppe etter Dominums eksplosive avslutning.

Og jeg må si, de skuffet ikke.

Scenen er mørk og fylt av røyk. Bandmedlemmene entrer scenen - først trommisen, så resten – mens scenen lyser opp i takt med intromusikken og publikum klapper. Til slutt stiger vokalist Noora Louhimo frem, iført en glitrende lakktopp/kjole med store horn og vinger. En power-intro som skriker queen!

De smeller i gang med låtene Straight to the Heart og Master of Illusion. Publikum har fylt salen og er helt med – klapper, veiver med og synger. Battle Beast leverer et spektakulært lysshow, og under flere låter kjører de også på med fontenefyrverkeri.

Battle Beast!Foto: Terje Ottesen

Selv om scenen nå er større etter at ekstra trommesett er fjernet, virker det fortsatt litt trangt. Bandet står mye på stedet og virker kanskje litt slitne, men det er ikke så rart, siden dette er siste konsert før en liten pause midt i en intens Europaturné.

Noora forsvinner et øyeblikk fra scenen, og bassisten Eero Sipilä drar opp en lapp. Han forteller om forrige gang de var på Rockefeller i 2024 og takker supportbandene før han prøver seg på norsk – med en uttale som både han og publikum ler av. Han trekker det i land med humor og får publikum til å løfte telefonene med lys mens de synger Elton Johns Can You Feel the Love Tonight – selvfølgelig i den norske Disney-versjonen Fyll ditt sinn med kjærlighet. Et søtt øyeblikk.

Noora vender tilbake med full kraft og leverer Where Angels Fear to Fly og Watch the Sky Fall. Stemningen er på topp, og publikum er helt med. Hun forteller at hun har startet en «Mother Beast-danseskole» i løpet av turneen og viser oss noen moves under den salsa-inspirerte låta Twilight Cabaret fra det nye albumet Steelbound.

Bassisten spør: «Er det noen vikinger her?» De fleste løfter djevelhornet, og han følger opp med «Er det noen norske vikinger her?» og vi går kjapt litt tilbake i tid da de skrur opp tempoet igjen med Bastard Son of Odin.

Så får vi en liten power-tale fra Noora om å feire oss selv, alt vi har vært gjennom og hvor langt vi har kommet – før de dundrer løs med tittelsporet Steelbound. En mer Eurovision-preget låt og med et helt intenst lysshow.

Deretter forteller Noora om hennes favorittdel av konserten, hvor hun kan synge litt med publikum. Stemmen hennes er utrolig, publikum skal prøve å følge tonene, men de er så lange å feilfrie at det er umulig for de fleste. Det hele vris inn i låta Eden og konserten fortsetter igjen med full kraft.

Til slutt forsvinner bandet fra scenen. Publikum klapper taktfast og roper «Battle Beast!» ut igjen. I lyskasterne midt på scenen får vi en flott gitar- og keyboardsolo før de runder av med King for a Day. Noora dytter gutta sine frem til midten av scenen så de får vist seg skikkelig frem, og det hele avsluttes med et fargerikt disco-preget lysshow.

Gjennom kvelden fikk vi tre metalband – alle med sin unike stil og energi.
Majestica åpnet sterkt med symfonisk powermetal og masse fontenefyrverkeri.
Dominum fulgte opp med teatralsk heavy/power metal og et fullverdig zombietema-show, mens Battle Beast avsluttet med glitter, glam og melodisk powermetal – akkurat passe mye av alt.

Alt i alt – en meget minneverdig konsertopplevelse!