Nylig dro jeg på jazz-konsert på Vaktbua. En musikkstil som er relativt upløyd mark for min del, men det ble en varm, fin og ganske så rocka opplevelse med Unmothered.

Unmothered på Vaktuba, 09.11.2025Foto: Svein Frydnes

Min erfaring med jazz begrenser seg til et par konserter under Mandal Jazzfestival i 2018, i tillegg til noen heftige konserter med Hedvig Mollestad Trio. Ingen av konsertene har skuffet meg. Men siden det er noe jeg sjelden hører på, er jeg like spent hver gang jeg går på jazzkonsert.

Unmothered er et relativt nytt band, med trompetist Tuva Olsson i spissen. Etter hva jeg forstår, så har Tuva, tross sin unge alder, vært med i en del prosjekter tidligere. Men nå er hun klar med sitt eget – Unmothered. I omtalen av bandet står det at de har den ene foten i improvisasjonen og den andre i graven. Det siste forstår jeg ikke, så unge som medlemmene av bandet er, men det første viste de tydelig under konserten. Nylig gav Unmothered ut sin debut-EP, Everything Is Falling Apart. En EP full av følelser, nyanser og musikalske finurligheter. En EP å lytte til. Jeg var spent på hvordan de ville levere denne musikken live på Vaktbua, foran publikum.

Dessverre var det ikke mange som hadde våget seg ut i novemberregnet denne søndags-kvelden, kun 10-12 personer satt benket foran scenen. Men det var en dedikert gjeng som lyttet til hva Unmothered hadde å formidle. Ikke en lyd hørtes fra publikum (jeg var redd jeg forstyrret hver gang jeg knipset et bilde…), til gjengjeld fikk vi mye lyd fra bandet. Vellyd, vel å merke. Det er en gjeng dyktige musikere Tuva Olsson har fått med seg; Ida Malmedal Hauge på vokal og theremin, Odin Fiskvik (gitar) og Bendik Lundsvoll på bass og moog. I tillegg hadde hun med seg en velkjent trommis, Tomas Järmyr fra blant annet Motorpsycho. Järmyr vikarierte for bandets faste trommis, Øyvind Leite. Bandet var, ifølge Tuva, et eksamensprosjekt, og sammen utgjorde de en kvintett som gjorde en flott konsert. EP’en de nylig gav ut (du finner den på digitale plattformer), inneholder fem låter. Tre (muligens fire) av dem fikk vi høre denne søndagskvelden på Vaktbua, i tillegg til to nye låter.

Konserten åpnet like godt med en helt ny låt, «System Overload». Ei låt som åpner stemningsfullt med Ida på theremin, før det går over i et heftig og rått musikkstykke, for så å ende i en lang trompetsolo av Tuva. En trompetsolo som for meg minnet om «Pain Is Temporary, Trumpet Is Forever» fra debut-EP’en. Skikkelig tøff åpning, energisk og rått. Eneste lille trekket må være at det virket som Tuva var litt forkjølet. Litt snufsing i de sarteste partiene på sluttsoloen. Men hva vet jeg, det kan være at det var slik det skulle være. Uansett en flott komposisjon. Overgangen til «This Is How I Feel» er stilig, med Idas intense vokal og heftig tromming av Järmyr. Rått.

Nå følger enda to låter fra EP’en. Først «Knives», hvor Bendik Lundsvoll starter stemningsfullt på en liten moog. Herlig lyd, atmosfærisk og flott. Etter hvert fyller Tomas Järmyr på med herlig trommearbeid, Odin Fiskvik faller inn med vakkert gitararbeid, Ida Malmedal Hauge lar thereminen synge og til slutt fyller Tuva Olsson på med herlig trompetspill. En skikkelig gåsehudlåt. Instrumentalarbeid av høy klasse. Vakkert!

Innimellom låtene kommuniserte Tuva greit med publikum. Og med så få mennesker til stede, klarte hun seg fint uten mikrofon. Hun lurer på om publikum har det bra, noe hun får bekreftende svar på, og kontrer med at

- Da passer det kanskje at neste låt handler om ikke å ha det så bra…

«Everything» åpner med melankolsk trompetspill, før Ida faller inn med vakker, mørk vokal. Deretter faller resten av bandet inn og det hele utvikler seg til en herlig progressiv låt, før det hele avsluttes med en gråtende, klagende kontrabass.

Kveldens konsert avsluttes med en ny låt, oppkalt etter bandet – «Unmothered». Et heftig musikkstykke med energiske rytmer, utrolig bra gitarspill og et flott samspill mellom vokalist og trompetist. Nydelig avslutning!

Dessverre hadde ikke bandet mer på repertoaret denne kvelden, selv om publikum ropte på mer.

Det var et godt og varmt møte med en gjeng unge musikere som leverte en flott konsert foran et alt for fåtallig, men dedikert, publikum.

Takk til Unmothered for opplevelsen. Takk til arrangørene, Vaktbua og bandet, for at dere kjørte konserten til tross for lite publikumstilstrømning. Dette var vel anvendt tid på en sur søndagskveld i november.