Endelig var den tilbake, etter fem års fravær, Sørlandets tyngste musikkfestival – Southern Discomfort Metal Festival. Denne gangen var den lokalisert i fasjonable Caledonien Hotel. Bedre lokasjon skal en lete lenge etter. Og at festivalen var etterlengtet kan det ikke være tvil om, allerede på første konsert fredag var det godt med folk inne i Caledonien Hall.

Det å ha samlet så mye på én plass er helt topp; Telford’s Pub, festivalpuben, vegg i vegg med hotellet, greie priser på overnatting på hotellet og en bra konsertsal med tilhørende avslapningsområde. Fantastisk!

Dag 1 – Fredag

Nithe.Foto: Svein Frydnes

Men en hadde jo ikke tatt turen til Kristiansand for å slappe av, det var musikk en skulle høre. Og første band på fredagen sørget for å sette standarden. Lokale Nithe startet opp i 2020, og har gitt ut en demo og et par EP’er. Den siste kom i år, Funeral Death. Dette var tung black metal med innslag av progressive takter (kanskje ubevisst, men dog…). Selv karakteriserer de musikken sin som nekrodeath, men sjanger er ikke så viktig, så lenge det trøkker skikkelig på. Og det sørget Nithe for at det gjorde. En pønka bassist og en übervital vokalist sørget for å dra publikum med seg inn i musikken. Grei lyd hadde de også. Utrolig bra start på festivalen!

Bismarck.Foto: Svein Frydnes

Bismarck fra Bergen var neste band ut, Doom med innslag av stoner og prog. Masse energi. Fet lyd. Tunge, deilige gitar-riffs og sugende basslinjer. Sammen med flott vokal og trommer som bakket opp i bakkant gjorde dette at jeg koste meg skikkelig. Konserten var i korteste laget, jeg skulle gjerne hatt et par låter til. Faktisk tror jeg bare det ble fire låter, hvorav bare en fra det siste albumet, Vourukasha, som kom i fjor. Men det jeg opplevde gjorde at jeg ville ha mer. Håper de snart tar turen sørover igjen, da med fullt sett.

Beaten To Death.Foto: Svein Frydnes

Så var det klart for et litt snodig fenomen, Beaten To Death. Bandet er Spellemannsnominert to ganger, blir visst rost opp i skyene av enkelte. Men jeg klarte ikke helt å få tak i det jeg fikk servert. Masse energi var det i hvert fall, og spesielt hos vokalist Anders Bakke. Det ble vel hesblesende, selv om jeg hørte jo at de spilte bra på instrumentene sine. Denne type grindcore fenger likevel ikke meg, så dessverre må jeg si det var deilig å trekke seg tilbake til mingleområdet og få pusten igjen. All ære for det de leverte, og de fikk i hvert fall liv i publikum og dratt i gang en moshpit eller to, men for meg ble det vel heftig.

In The Woods...Foto: Svein Frydnes

Så var det tid for det som jeg hadde størst forventninger til på fredagen – In The Woods… fra Kristiansand. Bandet har for lengst forlatt den gamle tiden, det er mer melodiøst og «pent» nå, og det passer bandet. Kobro på trommer har vært med hele tiden, og er med på å dra opp trøkket, det samme med bassingen til Nils Olav Drivdal – fet og drivende. Lydmessig kommer ikke gitarene godt nok frem i bildet, men når de slipper til så hører en at her er det mye bra fra Bernt og Kåre. Nydelig. Nytt er at de har fått med seg Aksel Henriksen på tangenter, noe som bidrar til et enda fetere lydbilde. Og så er det Bernt Fjellestad på vokal. Mestrer bra både clean, scream og growling synes jeg. Skulle gjerne hatt bedre lyd på In The Woods…, det hadde de fortjent, men de leverer en solid konsert. Naturlig nok er det helst nyere materiale som spilles, tatt i betraktning at med unntak av Anders Kobro er all besetningen skiftet ut siden oppstartstiden. Musikken er snillere nå, enda mer melodiøs, men fy søren som det fungerer! «The Things You Shouldn’t Know» er magisk, med fett gitarspill av Kåre André Sletteberg. In Teh Woods… leverte akkurat som jeg hadde håpet og forventet, en skikkelig bra konsert.

Headliner på fredag var Belphegor, et death/blackmetal band fra Østerrike. Scenen rigges med stafasje av ymse metaleffekter, og bandet entrer scenen fett sminket. Normalt ville en konsert med Belphegor inneholdt masse pyro, men det sliter de med inne i Caledonien Hall. Til gjengjeld kjøres det kreativ lysføring. Bandet viser muskler, det er monumentalt og mektig. Setlista består av låter fra stort sett hele karrieren, med hovedvekt på sistalbumet The Devils (2022). Selvfølgelig fikk vi også høre den nyeste låta deres, «Sanctus Diaboli Confidinus». Det blir naturligvis mye symfonisk playback med Belphegor, men det funker bra. Instrumentene kommer greit fram i lydbildet, men vokalen forsvinner dessverre litt. Lyden virket veldig komprimert, og jeg så ingen ved miksepulten. Kun en utrolig ivrig lysmann, som danset med musikken. Til tider er det storslått og mektig, mens det totalt sett blir vel mye lyd. Så mye at en blir mettet, variasjonen blir liten. Det er moro å ha opplevd Belphegor. Skulle gjerne hatt dem ute, med fullt show og enda bedre lyd. Men en bra booking for Southern Discomfort var det.

Belphegor.Foto: Svein Frydnes

Da var første dag av denne nittende utgaven av Southern Discomfort Metal Festival ferdig. Det var moro å igjen få i gang en skikkelig metal festival på Sørlandet, trivelig å treffe mange kjente som hadde krøpet ut av hiene sine, og så skulle en nok ønske at det var smekkfullt. Det var plass til 500, ca 400 var tilstede ifølge arrangørene. Det gav oss som var der litt bedre plass, men litt mindre valuta til arrangørene. Lørdag er det så klart for en ny, flott dag, som starter tidlig med bokbad på Telford’s Pub.

Dag 2 – Lørdag

Bokbad; André Nautøy snakker om boken sin FØDT DØDT - Norsk Death Metal 1986-1999.Foto: Svein Frydnes

Lørdagen våknet jeg opp til strålende sol etter ei god natt på et av Caledonien Hotels flotte rom. Det er utrolig flott å kunne ta heisen opp til rommet når kveldens siste toner ebber ut, uten å måtte reke gatelangs midt på natta for å komme seg til et overnattingssted. Etter en deilig frokost ble det litt billedredigering etter fredagens konserter (det blir en del bilder å jobbe med etter en slik kveld), før jeg gjorde meg klar for å dra på Telford’s Pub. Ikke for å drikke, men for å høre en forfatter prate om boken sin, FØDT DØDT - Norsk Death Metal 1986-1999. André Nautøy har gjort en murstein av en bok, der han har samlet informasjon og historier om så å si alt som faller inn under kategorien «death metal» i Norge i perioden 1986-1999. En utrolig jobb. Dette samtalte han med Kjetil Nordhus foran et stort antall metalhuer. Veldig interessant. Nautøy hadde en fin måte å presentere arbeidet sitt på, lavmælt og humoristisk. I tillegg til Nautøy, deltok også Ronny Thorsen fra Trail Of Tears, som fortalte om tiden med Natt (som senere skiftet navn til Trail Of Tears), et av bandene som er omtalt i boka. Veldig fin seanse, og veldig bra av arrangørene.

IronFister.Foto: Svein Frydnes

Så var det endelig klart for mer musikk i Caledonien Hall. Først ute var IronFister. Old school thrash metal. Kompromissløst og rått. Bandet startet opp i 2020, og har gitt ut en EP, Thrash Som Faen, som de spilte to låter fra. Resten av setlista antar jeg var en forsmak på det kommende albumet deres. Gitaristen vartet opp med noen herlige solos. Vokalist Nic (Draugen) leverte et bra stykke arbeid. Trommisen var litt forsiktig i anslagene, men tatt i betraktning at han var blind så har jeg forståelse for det. Uansett var det en veldig bra åpningskonsert, med topp lyd. Eneste skår i gleden var at det var ganske glissent med folk.

Diskord.Foto: Svein Frydnes

Det var ikke kommet så veldig mange flere folk i salen når andre band for dagen, Diskord, entret scenen. Et band jeg ikke kjente til fra før, selv om de har holdt på i vel 25 år og gitt ut fem studioalbum. Musikken karakteriseres gjerne som «teknisk death metal», noe som vel egentlig betyr at her er det rom for alt. Og sånn opplevde jeg de to første låtene deres «Entrophic Death» og «An Architectonic Manifestation of Death» (jada, jeg har smugkikket på setlista…), da trodde jeg faktisk at de fremdeles holdt på med lydsjekk. Det ble bedre, mer organisert etter hvert. Men aldri for organisert. Dette er upolert, samtidig som de spiller bra. Det er mye lyd. Alle tre (Diskord er en trio) deler på vokalrollen, og de gjør det bra, alle tre. Gitarist Dmitry har noen herlige solos og trommis Hans Jørgen Ersvik leverer et bra komp. Med en mikrofon rett foran seg, blir han nok litt hindret, men det funker bra. Bassist Eyvind Axelsen trår til med elektrisk cello på to av låtene. Tøft. Siste låta, «Beyond The Grime» fra albumet Degenerations (2021) er tålig melodiøs, men med den brutale growl-vokalen som gjennomsyrer alle låtene. Diskord leverer en bra konsert. Ikke helt min greie, men de traff store deler av publikummet, og det er det viktigste.

Afsky.Foto: Svein Frydnes

Da er det endelig klart for en av mine favoritter. Danske Afsky så jeg første gang på lille Vaktbua i mars i fjor, og ble veldig imponert. De leverer en utrolig tøff form for black metal, med en gjennomdrivende screamvokal av vokalist Ole Luk, akkompagnert av en skjærende gitarlyd (beklager karakteristikken, men sånn opplever jeg det). Jeg lar meg fascinere, kjenner hårene reise seg, det er så massivt, så deilig. Afsky er i utgangspunktet et «enmanns-orkester» bestående av Ole Pedersen Luk, men på scenen har han med seg solide musikere. Nå er heldigvis salen fylt opp, og publikum får oppleve en demonstrasjon av brutal, men samtidig melodiøs, black metal. Ole Luk leverer noen herlige gitarpartier mellom noen av låtene, og det er noe av det jeg liker best med Afsky – vekslingen mellom det brutale og det vakre. Jeg hadde forventninger til Afsky, og de leverte en topp konsert med bra lyd.

Trail Of Tears.Foto: Svein Frydnes

Mellom konsertene er det et flott «mingle-område» rett utenfor konsertsalen, med bar, merch og det en måtte trenge. Etter Afsky-konserten summet det litt ekstra. En kunne merke at det var stor spenning foran gjensyns-konserten med Trail Of Tears. Det er mange år siden de har spilt i Kristiansand, og de fikk en solid mottakelse. Bandet åpnet med «Driven Through Ruins» fra den første platen, Profoundemonium, og fortsatte like godt med «Blood Red Halo» fra EP’en som kom ut i fjor. Et sprang på nærmere 25 år mellom de låtene. Denne senere utgaven av Trail Of Tears er nok litt annerledes enn starten av bandet. Litt hardere, men også litt mer polert. Med mange utskiftninger av medlemmer opp gjennom årene er det naturlig at lydbildet endrer seg, og dagen utgave fungerte veldig bra. Vokalist Ronny Thorsen tar mye av scenen, men medvokalist Aylin vet også å gjøre seg bemerket. Jeg følte at Aylin ble kjørt litt lavt i lydbildet i forhold til Ronny. Men sammen er de uansett dynamitt. Låta «When Silence Cries» viste et unikt samarbeid mellom vokalistene. Nydelig! Publikumskontakten var perfekt. Rytmeseksjonen med trommis Jonathan Perez i spissen var solid, og gitararbeidet til Runar og Jørni fungerte veldig bra. Dette ble en stor og god konsert, med mektig lyd. Kjetil Nordhus (tidligere vokalist i Trail Of Tears, nå i Green Carnation) kom inn på en gjestevisitt mot slutten av konserten, på låten «Cold Hand of Retribution», noe som gjorde at Ailyn kom litt i skyggen. Men dette var jo også en låt som Kjetil og Ronny sang sammen på Free Fall Into Fear i 2005.

Trail Of Tears leverte en bra konsert, fantastisk å se bandet på scenen igjen!

Thyrfing. Foto: Svein Frydnes

Så var det klart for «The grand finale». Thyrfing. Musikkstil viking/black og med 30 års-jubileum i år. Dette feirer svenskene med å servere en rikholdig setliste, med låter fra den første demoen i 1995 til den siste utgivelsen deres – Vanagandr fra 2021. Scenen var «pyntet» med svarte flagg, bandet passende sminket og kledd for anledningen. Her skulle det slås hardt, og Thyrfing innfridde. Bandet fikk bra lyd, og de var spillesugne og fulle av energi. Vokalist Jens Rydén har en rå vokal, og en herlig publikumskontakt. Musikken er mektig og til tider storslått. Sceneopptredenen er veldig bra. Trommis Dennis Ekdahl har bra kontroll på rytmen sammen med bassist Karl Envall. Bra gitarabeid av Fredrik Henborg og Patrik Lindgren (for øvrig eneste originalmedlem av Thyrfing). «Jordafärd fra sistealbumet var imponerende, gåsehudfremkallende. Mektig låt, og med vokalisten veivende med et sort, fillete flagg. Deretter gikk bandet av scenen, mens vi fikk se bilder fra karrieren til Thyfring. Deretter kom bandet tilbake for de seks siste låtene, deriblant den aller første låta bandet skrev til den aller første demokassetten – «…ty mörkret skall falla». Konserten avsluttes med «Från Stormens Öga» fra Hels Vite (2008). Dessverre har en del allerede forlatt salen da, men vi som stod igjen fikk i hvert fall oppleve festivalens kanskje (etter min mening) beste konsert.

Med det var årets Southern Discomfort Metal Festival over. En veldig bra gjennomført festival. Tusen takk til Lena, Caroline, Jesper og resten av arrangørkomitéen, som har stått på og fått tilbake den hardeste festivalen på Sørlandet. Jeg håper det bar seg såpass økonomisk at det også blir festival neste år og i årene fremover. Og gjerne på samme sted, for Caledonien Hotel var en perfekt ramme og venue for festivalen!