Nylig var det tid for gjenhør med gitarvirtuosen Michael Krumins på Vaktbua i Kristiansand. Denne gangen var det ikke bare strengeinstrumenter som stod i sentrum, men like mye Krumins flotte vokal.

Det ble en varm og fin kveld.

Michael Krumins er en kunstner med strengene!Foto: Svein Frydnes

Michael Krumins har spilt i en årrekke i forskjellige band-konstellasjoner, men de senere årene har han gått solo. Reist rundt i verden og hentet inspirasjon til sine musikalske verdensmusikk-verker. Og hva er så «verdensmusikk»? I følge Krumins er det musikk fra hele verden som er puttet i ei gryte, rørt rundt i og servert som et sammensatt produkt. Dette produktet leverer Michael Krumins på den best tenkelige måte – alene på scenen med sine strengeinstrumenter og alle slags «duppeditter» som han trykker og skrur på, og som til slutt blir servert som den fineste rett.

Konserten på Vaktbua åpnet med låta «Lost No Longer». Her bruker Michael Krumins både gitaren og mikrofonen til vokalarbeidet, før det kjøres i loop ut i høyttalerne. Det låter tøft, det låter vakkert, og allerede på første låt kjenner en gåsehuden krype oppover armene. Midt i låta blander Krumins inn «Trollmors Vuggesang». Nydelig. En flott start, som bærer bud om at vi vil få oppleve en helt spesiell konsert.

Michael Krumins lager mye musikk. Foreløpig har han bare utgitt et album, Infinity fra 2023. Det koster penger å gi ut musikk, og å leve som artist er ikke alltid like fett. Så min oppfordring til arrangører og publikum – slipp fram Michael Krumins! Forhåpentligvis vil vi om ikke alt for lenge få ny musikk fra Krumins på plate. Enn så lenge får vi «nøye oss» med å høre musikken der den oppleves best – fremført live på scenen foran et lydhørt publikum.

Som nevnt har Michael Krumins gitt ut et album, Infinity, og herfra fikk vi denne kvelden høre to låter. Den første var «Loneliness», en vakker og sart låt. Instrumental, men det trenges ikke ord for å beskrive den ensomheten som det vakre gitarspillet formidler. Og heldigvis var det et dedikert, om enn fåtallig, publikum som var til stede på Vaktbua denne kvelden. Ikke et ord ble sagt, ingenting forstyrret musikken. Da er det deilig å være på konsert.

Krumins har etter hvert begynt å tilføre mer vokalarbeid til låtene sine. Heldigvis, for Michael har en utrolig flott stemme. Det fikk vi ikke minst høre da han fremførte «Streets Of London», denne nydelige sangen av Ralph McTell. En får en egen ro av en slik sang, fremført på en så fremragende måte. Så får det heller være at Krumins glemmer teksten et par ganger, det blir bare sjarmerende.

Michael Krumins er en dyktig historieforteller. Men, som han selv sier:

- Har dere vært på konsert med meg før, så har dere hørt de samme historiene.

Derfor blir det ikke så mange historier denne kvelden. Men historien om hvordan han oppdaget Django Reinhardt og hans musikk hører vi gjerne igjen. Og hvordan han lærte seg å spille sigøynermusikk av Fapy Lafertin, ved å spille vals laget for trekkspill. Ikke enkelt, men en lærer seg fingerspill på en helt ny måte. Heftig og vakkert. Deretter skifter Krumins over til fransk vals, «Indifference». Stilig.

Livet til Michael Krumins har de senere årene bestått av mye reising verden rundt, for å hente inspirasjon til musikken sin. En blir aldri lei av å høre disse historiene.

Men før Krumins dro «ut i verden» for å finne verdensmusikken, så spilte han mye heavy metal. Og før denne konserten hadde han fått ønske om å spille en låt med heavy-elementer. Dessverre ble vedkommende som ønsket låta forhindret fra å komme, etter en noe uheldig stage-diving kvelden før… Men vi andre fikk høre «Silence of the mind», en ny låt. Herlig fremført.

Et av strengeinstrumentene Michael Krumins ofte tar i bruk, er gresk bouzouki. Et instrument han, i likhet med alle andre instrumenter, behersker veldig bra. Sammen med historien om da han nesten omkom etter bitt av en veldig giftig skorpion da han bodde på en øy utenfor Hellas, fikk vi noen flotte eksempler på hvordan en gresk, langhalset lutt låter.

Michael Krumins har utrolig mye vakker musikk på repertoaret sitt. Etter at han nå også synger mer (under denne konserten var det vokal på nesten alle låtene), så har han også mange vakre, til dels sentimentale, låter på lager. Blant annet den gamle irske folkesangen «Danny Boy». En sang han spilte for sin farmor da hun lå for døden, og som gjorde at hun – gjennom musikken – så sin mann. En nydelig historie, og ikke minst en nydelig sang. Skikkelig gåsehud-låt, og det var nok mange blant publikum som hadde en tåre i øyekroken.

For å hvile stemmen sin, Krumins er ikke vant til synge så mye under en konsert, så fikk vi høre litt mere dansemusikk, nemlig finske «Säkkijärven Pollka», som han tilegnet «Norges Django Reinhardt» - Robert Normann.

Deretter fremførte han den flotte sangen «Everybody Feels Alone», dynamisk og vakker.

I et Facebook-innlegg ble Michael Krumins utfordret til å levere litt rap (av undertegnede…), etter at han hadde innslag av det under en konsert i Posebyhaven tidligere i år. Krumins svarte med at kanskje han også skulle tilføre litt beatboxing. Og begge delene fikk vi i den nye låta «The Maze». I tillegg fikk vi flott vokal med et snev av Green Carnation over seg. Igjen viste Krumins hvor stilig det er når han bruker loop-effekt for å legge lag på lag av vokal og gitar. Herlig!

Men alt har en ende. Og en kan ikke be om en bedre avslutning enn nydelige «Stardust» fra Infinity. Sangen fyller en med en ro og varme, som kan trenges nå i hustrige høstkvelder, med masse uro i verden, og kanskje litt uro i sinn og sjel. Sett på «Stardust» og la deg forføre.

Stor takk til Michael Krumins for en magisk konsert. Takk til publikum, som lyttet og bidro til at kvelden ble god. Og ikke minst takk til Vaktbua for at de setter opp konserter dag etter dag. Møt fram, støtt lokale arrangører og artister.