Green Carnation satte seg som mål å ha en akustisk konsert på Posebyhaven Scene som tradisjon. I år spilte de der for tredje gang, og dermed er målet nådd. Og de må bare fortsette, for en akustisk konsert med Green Carnation i vakre Posebyhaven er en sann nytelse.

Green Carnation med Michael Krumins på Posebyhaven Scene.Foto: Svein Frydnes

Posebyhaven er en vakker oase i Posebyen i Kristiansand. Rustikt og flott, omkranset av eldre trehus og med en nydelig avslappende atmosfære. Her senkes skuldrene med det samme en går inn porten. På et slikt sted passer musikken til Green Carnation i akustisk innpakning perfekt. Og vel så bra passer oppvarmingsartisten.

Michael Krumins har sin fortid blant annet i Green Carnation, men også som en musikalsk nomade. Han er mye på reise, og trekker inntrykkene inn i musikken. På scenen skaper Krumins magi med sitt eminente gitarspill, og etter hvert også vakre sang.

I 2023 kom albumet Infinity, et vakkert, atmosfærisk album. Herfra fikk vi et par sanger. Først «Diamorphosis». Nydelig. Så leverer han klassikeren «Streets of London» av Ralph McTell. Uvant å høre Michael Krumins synge, men det behersker han veldig bra samtidig som han tryller fram vakker musikk på gitaren. «Everybody Feels Alone» er en ny sang som ennå ikke er innspilt.

- Jeg ønsker av og til å teste ut nye sanger på publikum, for å se om de slår an, før jeg eventuelt spiller dem inn.

Krumins kan trygt gå i studio med sangen, for den slo godt an hos publikum. Et publikum som under konserten med Krumins ble overøst av ei skikkelig regnbyge. Men regnet dempet ikke gleden over musikken.

Michael Krumins bruker sangpedagog for å bedre vokalen, og er blitt utfordret på å synge rap for å bedre uttalen. En musikkform som er ganske langt fra det Krumins til vanlig driver med. Men på «The Maze» (litt usikker på tittel) blander han inn elementer av rap, noe han behersker tålig bra. Likevel tror jeg ikke Michael Krumins skal konvertere til rap riktig ennå.

Det hele avsluttes med nydelige «Stardust» fra Infinity. Et utrolig flott instrumentalt musikkstykke, der Krumins veksler mellom det sarte og rolige, og det heftige eksplosive. En herlig avslutning på en flott oppvarmingsrunde før Green Carnation entrer scenen.

Konserten med Green Carnation starter med pianointro; «Child’s Play, Pt. 3», med Øystein Tønnessen alene på piano. Deretter entrer bandet scenen, og åpner med «Sweet Leaf» fra The Acoustic Verses, plata fra 2006 som de akustiske konsertene er basert på. I utgangspunktet er Green Carnation et progressivt metalband, og da forventes det at en gjør ting litt utenom det vanlige. Som for eksempel låta «9-29-045», som er på hele seksten og et halvt minutt.

- Vi er egentlig et progressivt metalband, og vanligvis pleier publikum å være ganske så mørkt kledd. Litt uvanlig da å se så mange i hvitt, sier vokalist Kjetil Nordhus, med tanke på at over halvparten av publikum har iført seg hvite regnponchoer som arrangøren delte ut mot regnet.

«9-29-045» er en nydelig sang, med masse flotte vekslinger, variasjoner og nydelige instrumentalprestasjoner. Veldig fin låt, og nydelig fremført!

Denne kveldens utgave av Green Carnation er en «with friends»-utgave. Øystein Tønnessen på keys er nevnt. Normalt ville Endre Kirkesola håndtert det. Michael Krumins sørget ikke bare for oppvarming av publikum. Han spilte også hele konserten med bandet. Men så var han også med på innspillingen av albumet Acoustic Verses. Også Trond Breen var med på scenen og trakterte diverse strengeinstrumenter. En annen gjesteartist var Ingrid Ose på fløyte på tre av sangene. Resten av bandet bestod av de faste medlemmene Kjetil Nordhus på vokal, Stein Roger Sordal på bass, gitar og vokal og Jonathan Pèrez på trommer. Et glimrende ensemble som heldigvis ble tilgodesett med veldig bra lyd.

Green Carnation har ikke noe imot å tolke andres låter. «Alone» er Green Carnation sin låt, men basert på et dikt av Edgar Allan Poe. Og her får vi høre Michael Krumins på gresk bouzouki. Veldig fint.

Green Carnation med Ingrid Ose på Posebyhaven Scene.Foto: Svein Frydnes

Så er det tid for Ingrid Ose og hennes vakre fløytespill. Første sangen vi får høre henne spille på, er «Nights In White Satin», denn kjente Moody Blues-låta fra 1967. Utrolig fint fremført. Det samme med Jon English-låta «Six Ribbons». Fløytespillet til Ose tilfører en ny dimensjon til bandet. Hun spiller for øvrig også på «In Your Paradise»-videoen, låta fra det nye albumet The Shores of Melancholia, som slippes fredag 5.september.

Stein Roger fremfører «The Burden Is Mine… Alone» alene på scenen. Vakkert. En utrolig fin sang.

Så er det klart for siste sang, den nesten 8 minutter lange «Lullaby In Winter» fra albumet A Blessing In Disguise (2003). Her fikk vi en herlig sekvens med Michael Krumins og Stein Roger Sordal i et gåsehudfremkallende samspill. Krumins på gresk bouzouki og Sordal på bass. Vakkert spilt, og ikke minst flott å se på hvordan de kommuniserte uten ord – bare med blikk. Et høydepunkt! Trond Breens steelgitar-spill var også veldig fint.

Heldigvis får vi et ekstranummer. Publikum rikker seg ikke før bandet tar en låt til, og heller ikke bandet har noen intensjon om å gå av scenen ennå. For det gjenstår en sang – «Maybe?». En flott sang, og her får vi høre Michael Krumins på det spesielle instrumentet theremin. Nydelig!

Så er det slutt for denne gang. Green Carnation har levert en langt på vei perfekt akustisk konsert, og publikum har storkost seg. Det må nevnes at enkelte av publikum har litt vanskelig for å være stille, og Kjetil Nordhus avbrøt da også en sang med beskjed til en publikummer om at «du sitter på første rad, og da får du være stille, så i hvert fall vi kan høre hva vi selv spiller». Helt på sin plass.

Takk til Michael Krumins og Green Carnation for et vakkert musikalsk øyeblikk! Takk til Posebyhaven Scene for alle de flotte konsertene de arrangerer.