Ravnedalen Live går over tre dager, hver dag med sitt tema, og jeg skulle få overvære den siste dagen – Rockedagen. Det ble en ettermiddag/kveld med heftig musikk, masse energi – og magi.

Hedvig Mollestad Trio Foto: Svein Frydnes

Dagen åpnet tidlig, allerede klokka tre på ettermiddagen var Punchbag fra England klar i solsteken på scenen. Dessverre var det få andre som var klar da; kun noen få titalls mennesker hadde kommet seg innenfor portene så tidlig. Finværet får ta noe av skylda, i tillegg var det ikke solgt overvettes mye billetter til denne dagen. Det er synd for artistene, som må opptre for ei glissen slette, og det er selvfølgelig synd for arrangørene. Men Punchbag lot seg ikke merke nevneverdig av dårlig fremmøte.

Punchbag Foto: Svein Frydnes

Jeg rakk akkurat starten på konserten, med låta «I’m Not Your Punchbag». På de første par låtene hadde dessverre vokalisten mye problemer med det tekniske, mikrofonen hennes kuttet lyden stadig vekk. Men bandet spilte bra. Frisk poprock. Jeg kjenner lite, eller ingenting, til bandet. Men bookingsjef Jan Kenneth Transeth skrøt veldig av dem, og han er en mann å stole på. Bandet består, etter hva jeg har forstått, av to søsken; vokalist (søster) og gitarist (bror) og de er fra London. Det ligger ikke ute mye musikk på Spotify, men det kom en EP i mai i år, og de fire låtene spilte de. I tillegg fylte de settet sitt med syv andre låter. Fin åpning på fredagen, passende poprock for en tidlig fredags ettermiddag.

Civic Foto: Svein Frydnes

Fredagen er den mest internasjonale av festivalens tre dager. Kun et norsk band denne dagen, ellers er England, USA og Australia representert. Fra «down under» kom neste band på scenen, Civic. Bandet ble startet i 2017, har gitt ut tre-fire album og leverer tung gitarrock med tydelige punktendenser. Og nå er vi inne på sporet av resten av kvelden – heftig hardrock, med mye gitarlyd. I så måte representerer Civic en fin intro til resten av kvelden. Mye gitar, mye fuzz, heftig rytmegruppe og en energisk vokalist. Herlig punkrock. Spiller låter fra alle utgivelsene, og litt til. Mest fra det siste albumet, naturligvis. Chrome Dipped kom ut 30.mai, og anbefales å ta en lytt til.

Veldig bra konsert.

Gjensyn med

Forventningene dempes ikke akkurat før neste band, The Last Internationale. Bandet opptrådte på Ravnedalen Live også i 2022, og imponerte stort den gang. Bandet består i utgangspunktet av gitarist Edgey Pires og vokalist Delila Paz, mens bass og trommer byttes jevnlig. De som var med denne gangen gjorde en utrolig bra jobb, både musikalsk og visuelt. Det skal litt til å følge fyrverkeriet fra Pires og Paz, men rytmegruppa stod ikke tilbake i så måte. Gitarist Edgey Pires raser fram og tilbake, drar riff etter riff opp og får publikum til å juble. Vokalist Delila Paz synger nydelig og har publikum i sin hule hånd. Flørter, får publikum med på allsang. En fantastisk frontperson! Politisk bevisst; har malt «Free Gaza» på overarmen, og får publikum med på et rungende «Free Palestina». For øvrig en appell de ikke kunne oppfordre til da de var i Tyskland, tydeligvis for kontroversielt. Derfor takket hun også for at Norge var så fritt at en kunne stå for meninger og ytringer.

The Last Internationale Foto: Svein Frydnes

Nydelig blir det når hun så setter seg ved pianoet og spiller (etter litt hjelp av tekniker Vegard) «Soul On Fire», en sang som handler om artisten Nina Simone.

Delila Paz klatrer naturligvis ut til publikum, får dem med på allsang, og drar så de som vil med opp på scenen for å danse med bandet. Akkurat slik hun gjorde i 2022. Da var det helst den kvinnelige delen av publikum som tok imot invitasjonen, nå var det vel så mange menn som stormet scenen.

En herlig og rå konsert, som fortjener en sekser på terningen (selv om jeg ikke triller terning). Takk til The Last Internationale!

Norsk magi

Jeg innrømmer at jeg hadde like store forventninger til neste band, eneste norske innslag denne kvelden, Hedvig Mollestad Trio (HM3). Jeg har sett dem et par ganger før, og blir blåst av scenen av det trøkket, den intensiteten og den musikaliteten de utøver. Noe jeg håpet jeg også skulle få oppleve på Ravnedalen Live.

En kan imidlertid lure på hva slags forventninger publikum har til bandet, for når Hedvig Mollestad Thomassen, bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad er det så å si tomt foran scenen.

- Er dere på camping eller festival? spør Mollestad Thomassen før hun drar i gang første låt.

Hedvig Mollestad Trio Foto: Svein Frydnes

Og publikum skjønner fort at her må de vite sin besøkstid, for de drar seg mot scenen. Og lurt er det. Både Mollestad Thomassen og Brekken stiller i paljettkjoler, og ser langt i fra ut som noen hardbarka rockere. Men det vi får høre, er så rått som det går an å bli. Det er stort gitarspill, det Hedvig driver med. Hun tryller med gitaren, det ser så enkelt ut – uten masse grimaser og fakter – men gudbedre som det låter. Og så har hun jo DEN rytmegruppa i ryggen (eller på siden), i Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Det er så tight, så rått og så samspilt. Jeg fikk gåsehud under konserten, og jeg får gåsehud når jeg sitter og skriver og tenker tilbake på konserten.

HM3 åpner heftig, før det roes ned med litt mer jazzprega låter. Nydelig, det også. Men det fortjener et lyttende publikum, ikke et skravlende publikum. Og så smeller det til igjen. Manisk, heftig og intenst. Publikum som har samlet seg foran scenen smiler og danser, det er så vakkert å se på.

DJ Razzle Dazzle Foto: Svein Frydnes

- Om dere ikke husker så mye fra denne konserten, så vil jeg at dere skal være en ting: Bewitched, Dwarfed and Defeathered, annonserer Mollestad og røsker til med låta fra 2018-albumet Smells Funny, hvor vi også får en liten bass-solo. Herlig!

HM3 har mye progressivt over seg, og en blir lett forhekset av musikken. Det er ikke bare Mollestad Thomassen og Brekken som får skinne med sine soloer, også trommis Bjørnstad får sin mulighet, en mulighet han griper begjærlig.

Så er det tid for litt nærkontakt med publikum. Hedvig griper et glass øl, drikker halvparten, heller resten over hodet før hun klatrer over gjerdet og ut til publikum. Hun får følge av bassist Ellen, og både artister og publikum storkoser seg når de rocker ute i mengden. For en stemning! Til slutt kommer de seg tilbake på scenen (Mollestad Thomassen og Brekken, altså), og de avslutter konserten med en heftig versjon av Led Zeppelins «Rock n’ Roll». Jeg må innrømme at Hedvig Mollestad Thomassen er en bedre gitarist enn vokalist, men hun koser seg og publikum jubler, så da er det jo ok.

Takk for en fortreffelig opplevelse, dette var en SOLEKLAR 6’er!

Siste innspurt

Så er det klart for kveldens headliner, britiske The Darkness. Før det, og forsåvidt i alle pausene og før første band, så har en annen britisk artist – DJ Razzle Dazzle - holdt liv i publikum med god gammel rock gjennom høyttalerne. Nå var det imidlertid klart for glamrock fra scenen. The Darkness har holdt det gående siden 2000 og har gitt ut 8 album. Det siste, Dreams On Toast, kom i år.

Det er et selvsikkert band som entrer scenen. Bassist Frankie Poullain i blå dress, vokalist Justin Hawkins i frakk over bar overkropp (den frakken forsvant for øvrig fort). Justin Hawkins har mye på hjertet, ikke bare sanger. Han prater mye, og det blir vel mye intern humor. Samtidig smeller de ut låt etter låt. Konserten åpner med «Rock n’ Roll Party» fra det siste albumet. Ei låt fylt av klisjeer, men som slår godt an blant publikum. Det er masse energi i bandet, som smitter over på publikum. Låtene, som er tatt fra alle albumene i katalogen deres, sitter veldig bra. En skulle trodd at de fleste låtene ville kommet fra det nye albumet deres, men faktum er at det er debutalbumet Permission To Land…Again (2003) som leverer flest låter, hele seks stykker. The Darkness er som nevnt ikke redd for klisjeer, og heller ikke for å rappe fra andre. Det er mye AC/DC, Motorhead og andre storheter fra 80-tallet i låtene til The Darkness. Justin Hawkins er en energisk frontfigur, og unndrar seg ikke for å stå på hodet og slå takta med benene. Takta holdes ellers veldig bra av Rufus Tiger Taylor, som imponerer bak trommene. Dan Hawkins, bror til Justin, tar seg av det seriøse gitararbeidet på en glimrende måte.

The Darkness Foto: Svein Frydnes

Enten liker man falsettstemmen til Justin Hawkins, eller så synes en den blir litt slitsom i lengden. Jeg hører absolutt til de siste… Utover i settet til The Darkness kjenner jeg at det begynner å røyne på. Og det gjelder ikke bare meg, det er flere som tenker at dagen har vært lang nok. Så når The Darkness har levert deres store (og eneste?) hit, «I Believe In A Thing Called Love» (selv om de faktisk har hatt seks Top ten-hits) finner jeg tiden inne for å pakke sammen sakene.

The Darkness får en firer for sin konsert. Bra konsert, med tålig grei lyd, men litt for langdryg med alt utenompratet mellom låtene. De som fremdeles holdt ut, så ut til å ha en bra opplevelse foran scenen.

I år, som i fjor, var det kun fredagen jeg var tilstede på. Men inntrykk av festivalen får en kjapt, og det inntrykket er bra. Ravnedalen Live har funnet sin stil. I år kuttet de VIP-området. Fornuftig; vi er på festival, og alle bør være like. I tillegg er festivalområdet såpass lite at alle får se og høre hvor de enn står. Denne fredagen kunne jeg ikke se at det var noen kø foran noen av bodene (nå var det heller ikke mer enn godt og vel 1700 innenfor portene), og også toalettforholdene fungerte bra. En stor takk til Dirty Old Town både for at jeg får komme, og for et veldig bra arrangement. Mira, Janki, Stella og hele crewet gjør en strålende innsats. Terningkast 5!