Festivalen fyrer opp den allerede pågående hetebølgen med et storslagent program. Tre dager, tre typer publikum og stort spenn i den musikalske horisonten. Årets headlinere var Band of Horses, Astrid S, The Last Internationale og The Darkness. Ispedd allverdens andre godbiter var det duket for en festival av de sjeldne.

Maria MenaFoto: Jan Harald Helmersen

Onsdag – musikk for mine ører

Første dagen av Ravnedalen Live 2025 åpnet med en fuktig, følelsesladet og kjempefin åpningskonsert med Maria Mena. Riktignok var det både speed-dating og frihekling i pøs regnvær øverst på programmet, men av taktiske årsaker sikret jeg heller ly for regnet.

Det var et flott første møte med Maria Mena. Sangene og stemmen hennes kjenner de fleste godt fra både radio og TV, men dette var mitt første møte live. Ravnedalen var en veldig fin plass å bli bedre kjent med dama. Konserten dro godt med folk. Skikkelig respektabelt oppmøte, trass både været og at det var åpningsnummeret. Hun kunne kose seg med et engasjert og responsivt publikum som lett lot seg rive med.

«Lullaby» avsluttet til jubel og allsang!

En snau halvtime senere var det Veronica Akselsen som overtok rampelyset. Et ukjent navn for meg, men nesten ferdig forhåndsanmeldt av bookingsjefen, som ikke kan skryte nok av henne. «En tradisjonsbærer og professor innen sin kunst.» skriver han om henne i programmet. Romanifolkets musikkskatter representeres med den ærefrykt og respekt de fortjener. Det er ikke det man oftest får servert i de ordinære musikkanaler, så dette var både spennende og lærerikt.

Veronica AkselsenFoto: Jan Harald Helmersen

Det tok ikke lang tid før hun gjorde seg fortjent til alt skrytet. Krystallklar vokal med alle tenkelige variasjoner. Den kunne både knuse glass og gi gåsehud. Kort fortalt, aldeles nydelig! Folkemusikk, tradisjonsmusikk, halleluja og svenske viser av ypperste klasse.

Dessverre var det bare de nærmest scenen som fikk fullt utbytte av konfekten. Så fort man vandret litt ut i periferien og fikk noen folk mellom seg og scenen, så forsvant hele konserten i en kakofoni uten like. Store deler av publikum var der definitivt ikke for musikken, og ja, de ødela opplevelsen for resten.

Personlig synes jeg Veronica Akselsen og bandet gjorde en helt fantastisk konsert, og jeg tror de som var nærme nok til å nyte den mente det samme.

DeLillos har jeg brukt mange år på å bli fortrolig med. I regi av min egen kulturelle om-indoktrinering har de for noen år siden omsider modnet i mine ører, og jeg kan glede meg over enda mer av vår nasjons rikholdige smykkeskrin.

deLillosFoto: Jan Harald Helmersen

Selv om kaklingen i hønsegården ikke har avtatt, var det likevel mulig å høre både sang og musikk. Løsningen så langt var å skru opp volumet til rett under smertegrensen. deLillos er jo egentlig litt mer festmusikk, så da kan man gradvis tåle litt mer støy i forsamlingen.

De klarte å fremføre ganske mange låter jeg ikke hadde lagt merke til tidligere, og sammen med deres udødelige schlagere ble det et forfriskende gjenhør med musikken. Jeg må innrømme at forrige gang var på Caledonien i for 13 år siden, men hverken jeg eller bandet har jo blitt noe eldre siden, og da ble ble overgangen nesten sømløs. Ravnedalen + «Hjernen er alene» på full pupp var i overkant heftig. «Tøff i pyjamas» satte mimremuskelen i høygir, og jeg synes synd på de som ikke har vett nok til å bruke ørepropper. Det ble vel høyt og en smule slitsomt etter hvert.

«Når du engang kommer neste sommer...», hårete gitarsolo og sangen om «Kokken Tor», ja en endeløs rekke med humor, minner og sikkert noen traumer. Det er det man skal forvente på deLillos konsert, og det var nettopp det vi som hadde tatt en tur i parken denne sommerkvelden fikk. I det hele tatt en anbefalt affære.

Kari BremnesFoto: Jan Harald Helmersen

Kari Bremnes har jeg møtt før, faktisk på samme scene som nå. En praktfull artist som ikke kan løftes høyt nok. Hun skuffet heller ikke. Til og med den støyende stormen som bruset tidligere på kvelden roet seg plutselig og spisset ørene for å ta innover seg bølgene av harmoni og gjennomgående kvalitet. Store deler av spillelista ble fremført på scenen.

Dette var en av hovedmotivasjonene til å tilbringe en kveld i Ravnedalen. Resten av dagens program var også veldig bra, og absolutt verdt å få med seg når anledningen byr seg.

Kari Bremnes takket for seg med «mitt hjerte hamrer og hamrer» fra Fantastisk Allerede, til et oppmerksomt og fornøyd publikum.

Så er det tid for kveldens finale, og for meg en helt ny gruppe. Band of Horses fra USA, the main event. Dette var nok det mest spennende for meg i forkant av denne kvelden. Dessverre falt de litt utenfor favorittlista mi. Bare litt. Det er et respektabelt band, med lang fartstid og en stor fanskare. Flere av dem var åpenbart tilstede i kveld, og de fikk det de kom for - Favorittmusikk fra sitt favorittband. Det var uansett et godt stykke booking, og sammen med flere av de andre, spesielt de utenlandske navnene, så er det en saftig og respektabel plakat for årets festival.

Band of HorsesFoto: Jan Harald Helmersen

Torsdagen - 

Det er ikke ofte man gruer seg til festival, men jeg så ikke lyst på 9 timer i denne varmen. Heldigvis var presseteltet på skyggesiden, så det gjorde klimaet litt mer håndterlig.

Kode.59Foto: Jan Harald Helmersen

Kode.59 fikk gleden av å koke opp publikum. Det var en relativt liten gjeng som våget seg ut foran scenen, akkurat mange nok til å fylle den lille flekken med skygge helt nærmest scenen. Kode.59 var utvilsomt langt utenfor min type musikk, og følgelig ikke noe jeg skal utdype ytterligere.

Det er som med osten: Gouda er godt hvis du liker det.

And the winner is...

SkaarFoto: Jan Harald Helmersen

Skaar fristet mer, og representerte straks noe mer lettfordøyelig. Eller? Fytti bikkja! Her måtte jeg ta noen skritt tilbake og revurdere virkeligheten. Allerede før musikken startet var det tydelig at nå var det noe enormt på gang. Karismatisk, nydelig og overstadig sprudlende - ja, hele bandet var bare fullt av liv og spilleglede. Og musikken? Jo, den var deretter. Og som vanlig ble jeg overrasket over hvor mange sanger jeg allerede kjente, og likte. 

Siste sang, "Higher Ground" fra The Other Side of Waiting, satte et vemodig punktum for en storslagen virvelvind av et musikalsk stormkast. Dette var raffe saker!

Paul FjellFoto: Jan Harald Helmersen

Paul Fjell var et overraskende innslag, og et navn jeg ikke har hørt om før. Sammen med Fabian Tveraa-Figenschau luftet han sitt siste verk, "Å ædde med oss to" for et lydhør og responsivt publikum.  Etter reaksjonen å dømme trenger han ikke være så veldig bekymret for mottakelsen når låten slippes i det fri. Han ble også annonsert som det første navnet på neste års festivalplakat.

Annika

AnnikaFoto: Jan Harald Helmersen

Singelen "Så lenge jeg er sexy" fra 2024 avsluttet seansen. Oppsummert var det en frisk konsert, med mye fengende materiale. I lengden ble det en smule slitsomt, uten at det skal sie noe negativt om hverken Annika, bandet eller musikken deres. Dette var godt innafor og jeg har ingen problem med gi det både tommel opp og gode terningkast. Sjekk ut Annika, og gjør deg opp din egen mening. Det fortjener hun.

Lars Vaular og Girson Diaz styrte oss takfast mot innspurten før kveldens store stjerne skulle lede oss inn i sommernatta. Den rappkjeftede duoen var også et godkjent bidrag. Publikum var aktivert gjennom hele konserten, og det ble ikke mye pusterom. Hiphop er ikke det jeg har orket mest av, men levert med slik kvalitet og pondus så må man bare anerkjenne ham som det han er. En bauta i sin sjanger!

Lars Vaular og Girson DiazFoto: Jan Harald Helmersen

Det ble en heseblesende innspurt, Lars Vaular takket for seg og overlot den svette bermen til en time med mygg og knott før kveldens finale.

Omtrent 12 år har Astrid S hatt en særdeles solid karriere uten at jeg har truffet på henne, så dette var også på listen over artister som det var på høy tid få med seg. Så vidt jeg kunne komme på var det bare den siste landeplagen på radioen jeg kunne komme på. Heldigvis hadde hun mye mer å by på. Når den ene hiten etter den andre ble servert, så var det sannelig flere jeg kjente likevel.

Bandet, scene-utsmykningen og en ellers upåklagelig produksjon, både av hennes folk og gjengen i Ravnedalen, gjorde den dagen som fristet meg minst, til en minst like fin opplevelse som den første. 

Astrid SFoto: Jan Harald Helmersen

Hun avsluttet et muntert og godt gjennomført sett med "Hurts So Good". Om det ikke revolusjonerte mine kulturelle fundament, så var det et positivt og kvalitetsmessig første møte. Absolutt en artist å følge med videre i karrieren.

Siste dag av Ravnedalen Live 2025, Rockedagen, er allerede anmeldt av Svein, og den finner dere ved å klikke her.

Jeg er helt enig med hans betraktninger, og veldig glad for at jeg fikk med meg den dagen også. Spesielt The Last Internationale og Hedvig Mollestad Trio. Sammen med Skaar får de min personlige stemme for festivalens høydepunkt. Det ble krysset av en god del fra ønskelisten i løpet av disse nydelige festivaldagene, så jeg er mer enn fornøyd.

Helhetlig opsummering av festivalen

Ravnedalen Live 2025 ble en suksess, med en variert lineup og en atmosfære som appellerte til alle. Festivalen har funnet sin stil, og med fjerning av VIP-området har de skapt en mer inkluderende opplevelse for alle besøkende. Arrangementet var godt organisert, med minimale køer og tilfredsstillende fasiliteter

Janki, Mira, Stella og resten av den eksepsjonelt flotte og dyktige gjengen som år etter år steller i stand for tusenvis av heldiggriser, har virkelig gjort seg fortjent til all slags ros og takk (igjen!). Lyd, lys, booking, logistikk, praktisk utforming og tilrettelegging - 100% 

StemningFoto: Jan Harald Helmersen