En musikalsk reise i perfekte omgivelser

Årets Måkeskrik er historie. Det ble en suksess med mer enn utsolgt på fredagen, veldig nærme utsolgt på lørdagen, masse flotte musikkopplevelser og et fantastisk vær!

Lüt cruiser MåkeskrikFoto: Svein Frydnes

Festivalsjef Cathrine Sørensen kunne ikke drømt om bedre rammer da hun fredag klokken fem kunne sparke i gang Måkeskrik 2025 med Marekvist på scenen. Strålende vær, sol fra skyfri himmel og mer enn utsolgt fredag. Helt fra første band var det godt med folk på sletta, eller i bakken.

Som vanlig var det en variert meny som ble presentert. Ikke bare i matbodene, men ikke minst på scenen. Og først ut var det lokale bandet Marekvist.

Fredag - Pangstart

Marekvist er som nevnt lokalt, med musikere fra Kristiansandsområdet, men med «importert» vokalist fra Sandnes. Musikken er inspirert av norsk folkemusikk, 70-tallets progrock og litt jazz. I likhet med flere andre band i årets lineup, hadde jeg aldri fått høre Marekvist live før. Det jeg hadde hørt på Spotify la forventningene mine relativt lavt; relativt rolig folkemusikk-aktig rocka musikk. Men jeg ble fullstendig blåst av banen.

For en energi!
For en intensitet!
For en magi!

Marekvist var enormt!Foto: Svein Frydnes

Dette var enormt bra. En intens og veldig tilstedeværende vokalist i Live-Andrea Gjessen Rasch, som imponerte med en herlig stemmeprakt. Mathias Degnepoll Øren rocka livskiten ut av publikum når han dro på tokt inn i folkemengden. Bakerst TO heftige trommiser som piska skinn så heftig som en bare kan drømme om. Det er ikke ofte band stiller med 2 trommeslagere, men det har altså Marekvist, og så utrolig bra samstemte som de var. Så har jeg absolutt ikke glemt bass og keys, henholdsvis Magnus Andersen og Harsha Jerome, som så absolutt bidro til det råe lydbildet.

Marekvist har gitt ut to album; Solrenning (2021) og Varde (2023). De fleste låtene var fra det siste albumet. I følge gitarist Mathias, er bandet nå klar til å gå i studio igjen. Det er bare å glede seg. Men først og fremst – får du muligheten til å oppleve Marekvist live, så grip muligheten. Du vil ikke angre.

Mens Marekvist gav festivalen en pangstart, sørget trønderne i The Impossible Green for at publikum fikk igjen pusten. Rolig 70-tallsrock i en fascinerende smeltedigel av indie, folk, elektronika og psykedelisk pop. Det er tydelig at en del har sett fram til dette bandets opptreden, for det fylles godt opp foran scenen. Og bandet spiller bra. En unik gitarsound, får litt Creedence Clearwater Revival/Lynyrd Skynyrd-vibber. Det er nydelig solskinnsmusikk som serveres. Herlig vokal fra Mathias Angelhus. The Impossible Green leverte en flott konsert.

Bandet har gitt ut to full-lengdere, In Technicolor og Quicksilver Daydream, og begge skivene var godt representert på setlista. Takk for et vakkert øyeblikk i solsteken.

Rosa faenskap og null og niks

Så var vi tilbake i «faenskapet»… Nærmere bestemt Rosa Faenskap, som var neste band ut. Enda et band jeg aldri har sett, og knapt hørt om. Men det oste ikke akkurat visesang av bandnavnet. Og jeg tok ikke feil… Dette var brutalt og heftig. Jeg måtte lese meg litt opp på hva bandet stod for. Tekstene var det ikke mulig å høre, der de ble skreket ut av vokalist/gitarist Emil Vestre og bassist Håvard Solli.

Ifølge dem selv, så er «Rosa Faenskap en kjærlighetserklæring til – så vel som en krigserklæring mot – black metal. I en sjanger marinert i usunne mengder testosteron og misantropi, står Rosa Faenskap som en motvekt og hyller skeivhet, likestilling og alt som glitrer.»

Musikken er en blanding av black metal, post-rock, shoegaze og hardcore punk. Det låter tøft, og bandet gir alt på scenen. Innimellom alt det brutale, så glimter de til med melodiøse partier. Sletta foran scenen er fylt, og moshpit’en går. Herlig stemning!

Årets lineup består av overraskende mye heftig rock. Det er ikke mange hvileskjær. På fredagen var det vel strengt tatt bare The Impossible Green som trakk ned tempoet litt. Ellers går det i et forrykende tempo. Men det er ikke noe problem. Bendiksbukta er fin sånn – en MÅ ikke stå helt oppi scenen og musikken. En kan trekke seg bakover i bakken, og fremdeles se og høre perfekt, uten å måtte stå i det verste kaoset. Lyden er strålende over stort sett hele området, og lyssettingen er under store deler av fredagen naturlig – intenst sollys.

Bergenserne i Nix and The Nothings leverer dansbar, høyenergisk rock n’ roll, med elementer av garasjerock og psykedelia. Nydelig musikk når sola er ei ferd med å dale. Energisk, herlig, sprettent. Får folk foran scenen til å danse. Danse med musikerne, for de står ikke stille. Det er første gang bandet spiller i Kristiansand, men de bør nok snart ta turen tilbake, for publikum likte det de så og hørte. Herlig musikalsk overgang til det tyngre stoffet som ventet.

Rå avslutning på dag 1

The Good The Bad And The ZuglyFoto: Svein Frydnes

Og det som ventet, var kjente ansikt og toner. Nest siste band for kvelden var The Good The Bad And The Zugly med høyenergiske Ivar Nikolaisen i spissen. Bandet besøkte Måkeskrik også for to år siden, og da var jeg litt lunken i min anmeldelse av dem. Det er det ingen grunn til denne gang. Vokalist Ivar er en imponerende frontfigur, og når han legger vekk de verste platte kommentarene mellom låtene, er han suveren. Det var han denne kvelden! Resten av bandet er også utrolig bra! Det er så tight og kompromissløst når de serverer den ene godbiten etter den andre. Setlista bestod av låter fra hele karrieren til BGZ, en skikkelig «best of». Masse energi, og de får publikum til å gå bananas. Det crowsurfes, både fra publikum og fra scenen. Ivar er like mye ute hos publikum, med sine blinkende sko, som han er på scenen. GBZ er et posørband, men de poserer så til de grader overbevisende at det er en sann fryd å se på. Du skal lete lenge for å finne noen med bredere beinstilling enn Ivar når han drar mikrofonstativet ned. Det er så herlig. The Good The Bad and The Zugly ble, sammen med Marekvist, fredagens høydepunkt for meg.

Fremdeles var det et band igjen. Kveldens headliner, Honningbarna. På en eller annen måte har våre veier aldri krysset hverandre, så dette skulle bli første gang jeg skulle få oppleve dem live. Jeg husker da de kom, eller rettere sagt, da debutalbumet – La alarmane gå – kom i 2011. Det var forfriskende, det var tøft. «Fri Palestina» var magisk, og like aktuell i dag. Likevel skulle det altså gå 15 år fra de startet til jeg skulle få se dem. Forventningene var naturligvis store.

Honningbarna headlinet fredagenFoto: Svein Frydnes

Honningbarna fylte plassen foran scenen, dunket løs med «MP5» fra det siste albumet, Soft Spot, som kom i år. Tungt, med heftig lyssetting og en energisk Edvard Valberg vandrende rundt på scenen. Valberg er en markant personlighet på scenen. Han er sjef. Bak seg har han et dyktig ensemble. Låtene de spiller, er stort sett hentet fra de to siste skivene, nevnte Soft Spot og Animorphs (2022). To greie album, men det er ikke det bandet jeg fikk sansen for i 2011. Visst høres de aggressive ut, visst høres de sinna ut. Eller i hvert fall irriterte. Men for meg havner de nå i mengden av rock og rølpeband. Heldigvis drar vokalist Valberg fram celloen, ei jente blir dratt opp fra publikum og ikledd det Palestinske flagget, og vi får en flott fremføring av «Fri Palestina». Joda, det funker fremdeles.

Publikum er i ekstase, og for de aller fleste var de nok den perfekte headliner. Dessverre innfridde de ikke mine forventninger. Hverken lydmessig (litt grøtete lyd) eller i forhold til låtvalg.

En stort sett fin musikalsk dag var over, og det var bare å komme seg hjem. Lørdagen står for tur, en lørdag jeg var spent på, da det heller ikke da var så mange band jeg kjente godt til. Nettopp da er det mulighet for å la seg imponere og bli overrasket. Eller skuffet…

Takk til Måkeskrik for en flott første dag!

Lørdag

Lørdagen opprant med strålende sol og (litt vel) høy temperatur. Heldigvis stod det en frisk austan inn bukta, ellers hadde det nok blitt uutholdelig varmt. Arrangørene var flinke til å oppfordre publikum til å ta til seg væske, og hadde opprettet vannstasjon så ikke folk skulle bli dehydrert. I tillegg var Kreftforeningen på plass med Solpatruljen.

Første band ut var Jejune fra Kristiansand. Det vil si, ingen av medlemmene er fra Kristiansand, men de holder til der. Heller ikke disse har jeg klart å få med meg live tidligere. Det er ikke helt den musikkstilen som representerer meg. Når det er sagt, så lot jeg meg imponere av bandet, og ikke minst dyktigheten til musikerne. Bandet kom med sitt debutalbum, Japanese Sports Cars, i fjor. De fleste låtene denne lørdags ettermiddagen var naturlig nok hentet derfra, men også et par nye låter (som jeg dessverre ikke hørte titlene på). Bandet er så heldige å ha kommet under vingene til Mikhael Paskalev og Braveheart Records.

Konserten til Jejune ble en nydelig start på andre dag av Måkeskrik 2025. Dansbar boblemusikk med islett av elektronika, flott framført av et engasjert band med en eminent frontfigur i Terence Dougherty. Det var rett og slett nydelig å sitte i gressbakken og la musikken sige inn. Takk for en flott opplevelse!

Fornøyd festivalsjef

Festivalsjef Cathrine Sørensen var godt fornøyd med utsolgt festivalFoto: Svein Frydnes

Før neste band var klar på scenen, fikk jeg innvilget audiens hos festivalsjef Cathrine Sørensen. Og det var en avslappet festivalsjef som satt sammen med meg på en stein ytterkant av festivalområdet. En avslappet og fornøyd festivalsjef, som kunne fortelle om gode salgstall:

- Festivalpassene ble utsolgt. Endelig. I tillegg la vi ut ekstra billetter til fredagen, som også ble utsolgt. Og så solgte vi litt til. Så vi er dobbelt, eller trippelt utsolgt, sier en smilende Cathrine.

- Det går egentlig over all forventning. Og så dette været, da!

Dagen før, på fredagen, var hun ikke like rolig. Da var det mye som måtte ordnes i siste øyeblikk når det ble solgt såpass med billetter; dimensjonering av varer, ekstra toaletter, flere telefoner og så videre. Men det ordnet seg. Hun har mange medhjelpere å spille på, den godeste festivalsjefen. Det være seg booking, ting og tang som skal ordnes, artister som skal kjøres, rydding og påfyll. Nærmere 100 frivillige er i sving. Det er mye som må fungere for at en festival skal gå så knirkefritt som mulig. Og det virker som Sørensen har de rette folkene til det.

Måkeskrik er ikke en stor festival, men stor nok. For det virker ikke som de ønsker å vokse mer:

- Nei, vi føler vi har den rette størrelsen. Det er viktig at publikum trives, og ikke må stå eller gå i kø. Det at det er mulig å ha oversikt over hvor vennene er, uten å fly rundt å lete. Det betyr en del.

Festivalen har en variert lineup fra år til år. I år var det ikke de store navnene, det ble brukt ca 200.000 kroner mindre på booking, likevel selger de mer billetter enn de har gjort tidligere. Dette har nok en sammenheng med at folk kjenner festivalen som en rolig oase i en hektisk festivalsommer.

Årets headliner var amerikanske Fidlar. Et band som spiller som fjerde opptreden på lørdagen, med to band etter seg. Hadde det ikke vært naturlig at de hadde spilt sist?

- Det hadde nok vært naturlig, men det er litt spesielt med bandet. De spilte i England på fredagen, og skal videre nedover i Europa etter konserten på Odderøya. Så det er reiseplanene som bestemmer når de kunne settes opp på plakaten. For øvrig er det eneste booking i Norge denne gangen.

Hva med neste år, begynner planene å bli klare?

- Jeg har noen tanker, og noen ønsker, men ingenting er klart ennå, svarer Cathrine Sørensen.

Neste band som skal på scenen har begynt å gjøre seg klare med lydsjekk, og da er det ikke lett å prate lenger. Jeg takker for praten, og vet med meg selv at neste års festival er i trygge hender.

Rølp og pønk

Så er det tid for Chemtrails Oslo. Et band jeg hverken har hørt, eller hørt om, før. De kom inn i siste liten, da Sklitakling måtte melde avbud. Sporty gjort. Beskriver seg selv som «rock fra Sørlandet med åpenbare konsentrasjonsproblemer, store lærevansker og spesialtilpasset behov». Låtene handler om sex og øl, og alt mellom der. Praten til vokalisten mellom låtene er av det puberale slaget. I det hele tatt en konsert som gav meg lite. Men en liten menighet foran scenen elsket opptredenen, og gav bandet skikkelig support. Og det skal sies at det instrumentale var rimelig bra. Glemte kanskje å nevne at alle medlemmene bar maske av ymse slag. Og det var kanskje like greit…

Så var det klart for en gjeng fra det kalde nord. LÜT fra Tromsø hadde tatt turen til det varme sør for å servere et sett med punkrock med norske tekster. Bandet har gitt ut to album, og ble Spellemannsnominert i 2017. Nylig har de gitt ut tre singler, så ny skive er nok snart klar.

Det var godt med folk som ville høre bandet, og de ble neppe skuffet. Dette var et bra sett. Gode melodier. Masse energi som smitter over på publikum. Det er mange som svinger seg foran scenen. Veldig bra lyd. I det hele tatt en flott opptreden. Jeg hører dem gjerne igjen.

Headliner fra USA

Neste ut var festivalens headliner – Fidlar fra USA. Det er nevnt før hvorfor de spiller så tidlig. Synd var det, uansett, for jeg fikk ikke helt den store «headlinerfølelsen» som jeg gjerne skulle hatt. Men at det var en bra konsert er det ingen tvil om. Mye humor; bassist Brandon Schwartzel får alle til å le når han med pipestemme roper «tusen takk» på gebrokkent norsk etter hver sang.

Fidlar headlinet lørdagenFoto: Svein Frydnes

Veldig samspilt band, flotte låter. Rytmisk. Heftig, energisk og en rå vokal (som dessverre til tider drukner litt i lydbildet). Musikken ligger i sjiktet punk/garasje, låtene er korte og energiske og fremføres nesten uten opphold. Det er mange i publikum som har sett fram til denne konserten. Og det er ikke rart. Fidlar (som for øvrig står for «Fuck It Dawg, Life’s A Risk») besøker i Norge ofte, og de har en musikk som går hjem hos publikum. Og som sagt mye humor. Som når vokalist Zak Carper finner ut at han vil krype inn under plattformen til slagverket og fremføre en låt, mens bare føttene stikker ut. Snodig idé, men artig.

Bandet har gitt ut fire album (og et akustisk), det siste kom i fjor. Men det var flest låter fra det selvtitulerte debutalbumet, som kom i 2013. Låtene handler mye om dop og alkohol («Cheap Beer», «On Drugs», «Cocaine»), men også om surfing og strandliv («Sand on the Beach», «West Coast», «Max Can’t Surf»). De gjør en utrolig rå versjon av låta «Nudge» fra sistealbumet, Surviving The Dream. Oppfordrer til moshpit, men med to regler – Kun jenter, og kommer det en gutt inn, så «kick him the hell out»! Og jentene griper muligheten og stormer inn i pit.

Etter hvert mistet Fidlar litt grepet på publikum, det virket som de lullet seg inn i sin egen verden på scenen. Kanskje var det for tidlig, kanskje var det for lyst. Jeg skulle veldig gjerne sett dem senere, med full effekt på lyssetting og med et enda mer hemningsløst publikum. Men det var en bra konsert, veldig glad jeg fikk oppleve bandet.

Death By Unga Bunga er nest siste band ut i årets festival. Et band som har holdt på siden 2007, med litt forskjellig sammensetning. Masse humor (jfr. bekledning). Entrer scenen med en artig vri, der vi over høyttalerne hører forvirrede musikere som ikke finner hverandre, og heller ikke sceneinngangen. Men til slutt er de på plass. Musikken er heftig, bra trøkk. Og låtene er catchy. Det fylles fort opp foran scenen og publikum koser seg. Bandet er samspilte og vokalist Sebastian Ulstad Olsen en dyktig frontmann. Resten av bandet står heller ikke tilbake hverken med opptreden eller ferdigheter. Spiller låter hovedsakelig fra de tre siste albumene (av syv), og spesielt fra årets utgivelse – Raw Muscular Power. Ikke minst deres (etter eget utsagn) beste låt – «Dogs of Hell».

Death By Unga BungaFoto: Svein Frydnes

Veldig flott konsert av Death By Unga Bunga.

Mørket har senket seg, og det er klart for siste band på Måkeskrik 2025. Det er bandet Aktiv Dødshjelp fra Oslo som har fått æren av å stenge ned scenen. Det er fremdeles punkrock som gjelder, og gjerne med litt humor. Jeg innrømmer gjerne at jeg begynner å bli sliten etter en lang dag med fotografering og konsentrasjon om konserter. Da blir det vanskelig å la seg begeistre av nok et «rølpeband» av middels klasse. Energisk band, med masse trøkk. Ikke spesielt nyskapende, men de holder liv i de som fremdeles holder stand foran scenen. For det er blitt merkbart færre folk på sletta. Men noen er fremdeles klar for nachspielmusikk, moshpit og crowdsurfing. Bandet gjør en grei konsert, i hvert fall det jeg hørte. Aktiv Dødshjelp omtaler (eller omtalte) seg selv som Norges farligste band, men det var lite som minnet om det (bortsett fra låta «Norges Farligste Band). Og med den låta i ryggen pakket jeg sakene, takket for meg og dro hjem.

Takk

Måkeskrik har igjen levert en flott festival i de nydeligste omgivelser. Jeg håper trenden med å selge ut fortsetter, det fortjener festivalsjef Cathrine og hennes crew. Og det fortjener publikum, og ikke minst bandene som tar turen til Bendiksbukta.

Takk for i år, vi ses igjen 10. og 11.juli 2026.