20 år i metalmusikkens tjeneste

Da var dagen kommet for avslutningsdagen for årets Karmøygeddon. Litt sliten, men absolutt klar for fjorten nye konserter, og i dag hadde jeg intensjon om å få med meg mest mulig fra alle konsertene. Som Warren Zevon sa: «I’ll sleep when I’m dead»…

Audrey HorneFoto: Svein Frydnes

Først ute på Rts Stage var lokale Sleggekunst, med Andreas Tjøsvoll i spissen. Dette er en trio med masse energi og punch, og en skikkelig wake up-konsert. Litt Skambankt/Kvelertak over musikken. Andreas har et utrolig driv over gitarspill og vokaljobb. Bak seg har han to energibunter i Håkon Skaseide på bass og Brage Nygaard på trommer. Låtene handler om dagligdagse, jordnære ting, som «Slagen Mann», «Øl» og så videre. Men litt alvor innimellom, som å hedre de som ikke lenger er blant oss med en egen sang; «Syng Meg Ein Sang». En sang Andreas opprinnelig skrev til sin bestefar da han gikk bort, en sang han nå ogå dedikerer til de som skulle vært på Geddon, men ikke lenger kan være med. Sangen satte seg rett i hjerterota til publikum, og mange stod med en klump i magen, da den ble fremført. Karmøygeddon-publikummet er jo tross alt som en stor familie.

Konserten avsluttes med en annen hyllest - «Karmøygeddon». Flott konsert en tidlig lørdag, god lyd og fantastisk stemning.

Så var det tid for svensk melodisk progressiv musikk, Darkwater, og jeg gir ordet til min medskribent, Hans Magne:

Line-upen på KG sin siste dag var fenomenal. Denne dagen hadde jeg valgt meg ut flere band jeg kjente godt til fra før og sett flere ganger live. I tillegg valgte jeg å se et nytt band i live sammenheng, men som jeg har hørt på og liker veldig godt. De spilte også på KG 2023, men av en eller annet grunn innfant jeg meg ikke på rett sted til rett tid da og mistet konserten.

Darkwater startet ettermiddagen for min del oppe på RTS stage. Jeg hadde ønsket meg bandet nede på Gascco stage, men de fleste rookie band starter jo oppe. Jeg er usikke på om bandet har spilt på denne festivalen tidligere. Jeg så svenskene på ProgPower Europe for 2 år siden, og den opplevelsen ga virkelig grunn til optimisme. Jeg var spent på lyd og hadde store forventninger. Det svenske progressive metalbandet fra Borås med vokalist Henrik Båth i spissen har vært aktive siden 2003, men har kun tre fullengdere i katalogen. Båth har en god og solid stemme, noe han heldigvis fikk vist denne kvelden. Det startet med litt tekniske problemer som hindret god flyt, og det ble til og med et stopp i settet. Til gjengjeld var vokalen klar og fin. Dette er prog med stor variasjon og dynamikk. Låtvalget denne kvelden var sterkt og fengende. Lyden var klar og fin, bortsett fra sologitaren som forsvant litt i perioder. I sum var jeg veldig fornøyd til tross for litt teknisk rusk. Siste låt, Alive, var en perfekt avslutning. Tiden var kommet for å bevege seg nedover til Gascco stage for å ta inn mer svensk musikk. Svenskene skulle komme til å dominere musikkbildet for meg denne kvelden. (Hans Magne)

Nå var tiden kommet for det som har vært en tradisjon, nemlig konserten med Backstreet Girls. En konsert som har samlet ufattelig mye mennesker hvert år. Men etter Bjørn Müllers triste bortgang i fjor høst, så blir det naturlig nok ikke noe BSG-konsert.

I stedet har Karmøygeddon-gjengen hyret inn danske Junkyard Drive. Også de et band med masse herlig og heftig rock n’ roll. Et band med masse energi og driv. Litt dårlig lyd er det, dessverre. Og det er bare å innrømme at savnet etter Petter, Bjørn og resten av fantastiske Backstreet Girls er veldig sterkt. Noe annet hadde vel vært underlig. I hvert fall for oss som har vært på Karmøygeddon en del ganger, og er vant til at rundt halv tre på lørdagen, da skal BSG stå på scenen. Men tommel opp for en bra konsert med Junkyard Drive.

MånegarmFoto: Svein Frydnes

Det er tid for litt svensk vikingmetal. Månegarm har endelig fått innpass på hovedscenen. Et band jeg har sett noen ganger tidligere, og liker veldig godt. Setlista er satt sammen fra hele katalogen deres, og Månegarm leverer en flott konsert. Den ene gitaristen trakterer også fiolin på flere av låtene, noe som gir en ekstra dimensjon til lydbildet. Stilig. På «En Snara Av Guld» fra sisteplata deres, Ynglingaättens Öde fra 2022, får de med seg Tom Enge fra Einherjer på vokal. Vakkert.

Svenske Evergrey ble min neste live opplevelse denne kvelden. Bandet spiller i likhet med Darkwater, progressiv metal. Musikken er melodiøs og fengende som Darkwater, men bandet har likevel en helt annen progprofil , og lydbildet skiller bandene en del. Evergrey fremstår med et litt «mørkere» uttrykk. Bandet har holdt det gående siden 1993 og har en rekke utgivelser. Frontfigur Tom S Englund er stemmen i bandet, men trakterer også gitar på en solid måte. Stemmen er lett gjenkjennelig, og hans vokalprestasjoner er anerkjent i musikkmiljøet verden over. Til tross for en del playback som binder låtene sammen og kanskje vel så det, så fremstår bandet profesjonelt og alle utstråler god tilstedeværelse og spilleglede, som naturlig nok smitter over på publikum – og publikummere var det mange av. Lyd og lys var fantastisk fra Gascco stage, noe bandene og publikum skulle nyte godt av gjennom hele festivalen. Låtvalget var sterkt og min opplevelse likeså. Jeg så bandet på Parkteateret i fjor høst. Da leverte de meget bra. Denne gang leverte de til toppkarakter. Simen Sandnes på trommer hadde slagverket sitt oppsatt på tvers av scenen i 90 graders vinkel mot resten av bandet, noe som er litt uvanlig, men det var interessant og kult. Sjeldent man ser trommiser fra denne vinkelen. Mannen er et fyrverkeri. Morsomt å se på. Må også nevne gitarist Henrik Danhage, som var bunnsolid musikalsk og leverte flotte og melodiøse gitarsoloer. Hans spilleglede og karisma kledde scenen og bandet på en majestetisk måte. Dette var en herlig opplevelse. (Hans Magne)

Hellripper på Rts Stage blir en oppvisning i trash/speed-metal. Publikum er i kjempeslag, og bidrar godt til at konserten blir så bra. Herlig screamvokal. Enormt tempo, morsomt og forfriskende. Masse crowdsurfing, til tross for lav takhøyde. Bra lyd, og en lyssetting med heftig bruk av strobo. Så blir en ikke stresset av musikken, så blir en det av lyssettingen. Fet konsert!

Det norske progmetall bandet Pagan’s Mind var neste band ut på Gascco stage. Sist jeg så bandet var i Trondheim i februar i år. Da hadde jeg ikke sett de opptre på lang tid. I Trondheim var Jørn Lande gjest, og det var en flott kombo. Både Jørn Lande og Nils K Rue i Pagan’s Mind er dyktige vokalister med sine store og særegne stemmer. Jeg hadde nok forventet meg at Jørn kom til å dukke opp på scenen denne gangen også, men det gjorde han ikke. Det gjorde ingenting. JORN hadde levert sterkt allerede. Det gjorde definitivt Pagan’s Mind også. Som de andre progmetall bandene denne kvelden, har også Pagan’s Mind et sterkt, variert og fengende låtmateriale. De serverte musikalsk godbiter på rekke og rad til stor fornøyelse for meg og de fleste andre som hadde møtt opp i hopetall. Nok en gang var lyd og lys perfekt, noe som bidro til en herlig musikkopplevelse – og sikkert til velsignelse for fotografene. (Hans Magne)

Wormwood Foto: Svein Frydnes

Neste konsert kunne fort blitt et valgets dilemma, da to aktuelle band overlappet i spilletidene sine. For meg var svenske Wormwood mest interessant, selv om de spilte oppe på den minst foretrukne scenen. Bandet fenger meg veldig på plate, og nå hadde jeg endelig sjansen til å oppleve det live. Fotografen hadde ingenting imot å fotografere nede, der rammevilkårene er gode og bedre tilrettelagt. Dessuten visste vi begge nokså sikkert at konserten ville skape mye liv og røre. Stemningsbilder fra publikumsiden er også viktig å formidle. Tilbake til Wormwood. Musikksjangeren beskrives som melodisk black metal med atmosfæriske undertoner. Bandet har vært aktivt i litt over 10 år og har 4 fullengdere i diskografien sin. At jeg jeg gjorde et riktig konsertvalg her, hersker det ingen tvil om. Dette var en reise i ulike stemningsleier og følelser, alt fra skjør og vakker cleanvokal til brutal scream/growl. Det var bra med publikummere til stede, og stemningen var upåklagelig. Lyden var også bra. Bandet framførte musikken sin med innlevelse, og det var komplett umulig å ikke la seg fange. Dette bandet skal jeg definitivt se igjen. (Hans Magne)

En live-favoritt er så absolutt bergensbandet Audrey Horne. Jeg har aldri opplevd en kjedelig konsert med Torkjell "Toschie" Rød & co. Her er det fullt øs fra første riff fra gitaristen Arve Isdal og Thomas Tofthagen. Setlista er bra, her er det flere hits og publikum er med fra første stund; det starter med «This Is War», er innom «Youngblood», «Out Of The City», «Blaze Of Ashes» og avslutter med «Waiting For The Night» og «Redemttion Blues». I tillegg får vi tittellåta fra sisteskiva, Devil’s Bell. Underveis tar medlemmene i bandet en tur ut blant publikum, én etter en, med unntak av trommis Kjetil Greve. Bassist Espen Lien leder naturligvis an på låta «Waiting For The Night», det er bare nydelig. Bandet spiller så ufattelig tight, med masse spilleglede og lager et himla liv. Med Audrey Horne vet man hva man får, og det man får, får man til fulle!

Takk for en utrolig bra konsert, nok en gang.

Soen Foto: Svein Frydnes

Over til min medskribent, Hans Magne:

Mitt siste band for kvelden ble svenske Soen. Opprinnelseslandet kan smykke seg med mange god progressive metal band, i tillegg til mange band i andre sjangre. Bandet som har vært aktivt i cirka 15 år, har en del utgivelser bak seg. Alle oser av kvalitet. Jeg har sett bandet noen ganger live før, og jeg kan ikke si jeg har gått skuffet hjem noen av gangene. Det ble på mange måter Sverige sin kveld for min del. Joel Ekelöf fronter bandet sitt stødig og sikkert og leverer en solid og god vokal som forventet. Resten av bandet følger opp. Martin Lopez på trommer er svært solid, og med sin presisjon og sitt trøkk løfter han låter, som i utgangspunktet er relativt anonyme og nedtonte, til nye høyder. Overgangene i låtene er vakre og utført med presisjon. At bandet er et samspilte og velfungerende kollektiv, hersker det ingen tvil om. Kvelden min er komplett og til ende. Det passer fint å avslutte her. KG 2025 er fullbrakt. Karmøygeddon 2025 har vært tidenes KG for meg. Mange fantastiske musikkopplevelser har gitt inntrykk, og vil sitte lenge i hjerte og sinn.

Takk for opplevelsene! (Hans Magne)

Soen var jo langt fra siste band, ennå gjenstod fire band, blant annet kveldens headliner – Satyricon. Men først litt tung black metal fra Hellas.

Varathron har holdt på lenge, ble stiftet i 1988 og har gitt ut syv full-lengdere, det siste i 2023; The Crimson Temple. Bandet klarer ikke å fylle Rts Stage, men de som kom fikk skikkelig valuta for pengene. Bandets låter er monotone, suggerende, men med melodiøse elementer. Haris Kokkinos bak trommene imponerer med et utrolig bra driv. Vokalist Stefan Necroabyssious skriker ut teksten, mens han hopper rundt; hyper, spastisk. Fett og virkningsfullt. Det er nydelig å se på publikum fra siden av scenen; noen blir helt maniske, andre mer apatiske, men ingen totalt likegyldige.

Veldig bra konsert!

På hovedscenen var det nå klart for Peter Tägtgren og Hypocrisy fra Sverige. Melodisk death metal med litt doom i seg. Monotont, på en god måte. Bandet har holdt på under navnet Hypocrisy siden 1991 og produsert 14 full-lengdere. De leverer bra kvalitet så lenge teknikken fungerer. Dessverre ryker «hjernen» en periode, og konserten ble kraftig redusert. Men det er et band som har vært på Karmøygeddon tidligere, og garantert kommer igjen. Det gleder jeg meg til.

Lørdagens headliner var ingen ringere enn Satyricon. Salen var proppfull til langt ut i merch-området, selv etter en lang festival holdt publikum ut. Satyricon var en av mine favoritter på årets lineup, og de skuffet ikke. Dessverre blir det, hvis jeg oppfattet det riktig, en pause for Wongraven & co, for å foreta visse justeringer. Men jeg regner med de kommer sterkt tilbake.

Bandet er utrolig tight og bra, driver fram den maniske musikken. Wongraven er høyt og lavt, selv om han tydeligvis sliter med et kne. Starter med hvit vest, men skifter etter hvert til svart vest og holder en flammende tale mot kristendommen og det kristne fokuset på Vestlandet, før de drar i gang med «Hvite Krists Død».

Satyricon Foto: Svein Frydnes

Det er noe magisk ved musikken til Satyricon. Bandet spiller som sagt veldig bra, Wongraven en perfekt frontperson og bak hamrer Frost (Kjetil-Vidar Haraldstad) løs på trommesettet sitt. Fascinerende utholdenhet. Suggerende lydbilde. Stilig. Satyricon har ikke kommet med noe særlig nytt siden 2017 (Deep Calleth upon Deep), og setlista spenner over hele karrieren til bandet. Konserten avsluttes naturligvis med «Mother North» og «K.I.N.G.». Enkelt og greit en fantastisk bra gjennomført konsert, som får topp karakter fra meg:

Med Satyricon var på mange måter hovedprogrammet ferdig, og mange begynte å sige hjemover. Men enhver god fest med respekt for seg selv, har et skikkelig nachspiel. Og Karmøygeddon Metal Festival har tradisjonen tro hyret inn AC/DC-tribute bandet Bon Scotch til å avslutte hele festivalen. Og for en avslutning det blir! Bon Scotch vet å lage liv. De fremfører låten fra Bon Scott-æraen på en fabelaktig måte, og får med seg publikum. Alf «Alfgus» Holme flyr rundt som en forvokst Angus Young og spiller som en gud. «Bon Voyage» ser ut som, og høres ut som, Bon Scott. Og resten av bandet; Christian Indregard (trommer), Anders Rossebø (gitar) og Magnus Røyrvik på bass, leverer også til topp karakter. Når så skotten Gregor Campbell entrer scenen med sin sekkepipe og drar i gang «(It’s a Long Way To The Top) If You Wanna Rock n’ Roll», ja da er kvelden og festivalen fullkommen. Underveis blir Bjørn Müller som seg hør og bør hedret, da med Backstreet Girls-låta «Boogie My Life Away».

Takk til Bon Scotch for en topp avslutning, takk til alle bandene for tre dager med musikalsk glede. Ikke minst, takk til Johnny Angelund og hans fantastiske medhjelpere for en perfekt gjennomført jubileumsfestival. Vi ses igjen 30.april-2.mai 2026!

… men vi fikk aldri vite om Gregor hadde noe under kilten…

Bon Scotch Foto: Svein Frydnes