20 år i metalmusikkens tjeneste

Da er man vel kommet hjem etter tre dager med vårens vakreste musikalske eventyr – Karmøygeddon Metal Festival. På toppen av det hele var det jubileum i år. Og for en fest det ble!

Cor Scorpii var første band på hovedscenen på Karmøygeddon Metal Festival 2025Foto: Svein Frydnes

Vi dro allerede onsdag fra Sørlandet, for skulle en rekke å installere seg før konsertstart torsdag 1.mai, måtte en virkelig være tidlig ute. Så vi fikk en avslappende kveld noen kilometer fra festivalområdet, med gjennomgang av musikken til bandene for dag 1, og ei god natts søvn.

Torsdag var det tidlig opp, en solid frokost og et forsiktig HURRA for arbeidernes frihetsdag, og så taxi til festivalen. Her ble vi som vanlig møtt med smil og velkomstklemmer. Akkrediteringen gikk som en drøm, også for kameraten min som skal ha sin debut som skribent for Festivalguiden. Det er alltid herlig å komme tilbake til Karmøygeddon.

Men det er ikke tid for alt for mye prat og kos, det er snart tid for første band på den lille scenen – Rts Stage.

Drakar var åpningsnummer på Karmøygeddon Metal Festival 2025Foto: Svein Frydnes

Årets åpningsnummer er det lokale Drakar som står for. Her får vi herlig svartmetal med innslag av folkmetal. Drakar er egentlig et enmannsprosjekt av Frode Sjo, men på scenen har han med seg dyktige folk. Ikke minst Stein Sund (Evig Natt, Vesen) på vokal, som er full av energi og med en herlig publikumskontakt. Får med seg publikum på moshpit, imponerende som første band ut på festivalen. Gitarspillet imponerer. Det er melodiøst. Flott og intens tromming. Energisk, tøft og tight, med flotte overganger. Kunne ikke bedt om en bedre start på denne festivalen.

De to neste bandene på Rts Stage - Sodomisery og Hippotraktor - er det min medskribent, Hans, som tar seg av. Hans vurderinger kommer mot slutten av artikkelen.

Så var det endelig klart for et band jeg hadde store forventninger til, nemlig Cor Scorpii første band ut på hovedscenen. Bandet ble dannet i 2004 av Gaute Refsnes (keyboard) etter at Windir ble oppløst (som følge av Valfars tragiske død). En hører tydelig arven etter Windir. Men det blandes også inn klassiske elementer. Det er monumentalt, rått og lyden er veldig bra. Flotte instrumentalpartier og -prestasjoner, i tillegg til Thomas Øvstedals kraftfulle vokal..

Bandet har, i tillegg til egen lineup, fått med Kirsten Jørgensen fra Evig Natt og Reism på kor. Nydelig vokal, og spesielt på avslutningslåta, «Siste Dans», kommer hun til sin rett.

Veldig bra konsert!

The Carburetors er et band jeg har sett mange ganger. Og det er et band som pleier å imponere, med sin energi, utstråling og råskap.

Det var masse energi i bandet, det er FFRR (Fast Forward Rock n’ Roll) fra første riff. Men jeg synes ikke det er full effekt på alle sylindrene. Jeg tok meg i at det manglet en viktig brikke på laget, nemlig Kai «Kidd» Kristiansen. Hans høyoktan gitarspill og sceneopptreden gjorde at The Carburetors alltid fyrte på alle sylindre. Erstatteren er dessverre ikke av samme kaliber showmessig. Men det skal også godt gjøres å klare å nå opp til «Kidd». Musikalsk er det ikke noe å utsette på det jeg hører.

Dessverre får jeg ikke med meg hele konserten, kroppen skriker etter litt fast forward rock n’ roll-føde.

I tillegg til at jeg ikke fikk med meg hele The Carburetors, forsvant også Mistur på gatekjøkkenet. Sorry.

Grand Magus og The Kovenant blir behørig omtalt av Hans.

Misthyrming

Heftig islandsk blackmetal, med en intens scream-vokal. Blodstenkede musikere. Massivt. Tøft.

Den lille scenen var stappfull av publikum, kjempestemning. Bandet leverer utrolig bra. Et lite minus for at de bruker så mye «ventemusikk» mellom låtene. Snakk til publikum, heller. Eller kjør låter non-stop. En mister litt av energien når det stadig kommer inn pausemusikk. I hvert fall gjør jeg det.

Men for all del, bandet leverte sakene sine veldig bra. Låtene deres var stort sett hentet fra de to siste albumene deres, Algleymi (2019) og Med Hamri (2022).

Fikk dessverre ikke sett konserten helt ferdig, da det ventet et polsk band på hovedscenen. Og som fotograf må en være til stede når konserten begynner, ellers glipper muligheten.

Decapitated

Decapitated fra Polen var nest siste konsert på Main Stage. Bandet, som holder seg i death-genren, har holdt på siden 1996. Da det ble startet, var medlemmene i alderen 12-16 år. Igjen fra den gang er kun gitarist Waclaw Kieltyka.

Decapitated leverer. Tight, hardt. Det er bra spilt. Litt dårlig lyd på vokalen. Lyssettingen er dunkel, blå og rød, med masse røyk på scenen. Det er monotont og brutalt, kanskje litt i overkant for undertegnede på denne tida av dag 1. Kjenner jeg begynner å se fram til neste band. Men en solid konsert av Decapitated!

Rotting Christ

Rotting Christ er en godt utprøvd ingediens på Karmøygeddon.Foto: Svein Frydnes

Neste band ut er et velkjent Karmøygeddon-band, nemlig greske Rotting Christ. De spilte første gang på festivalen (tror jeg) i 2016, samme år som jeg besøkte festivalen for første gang. Den gangen spilte de oppe på den lille scenen. Jeg var imponert da, og jeg blir det fremdeles.

Vi vet hva vi får når Rotting Christ går på scenen, og vi forventer at det blir bra. Og også i år leverer bandet en prikkfri konsert. Det er så gjennomført; tøft, massivt, kraftfullt, suggerende. Sakis Tolis står støtt som en gresk gud og messer fram sitt budskap, mens broren Themis maner fram tunge rytmer på trommene. Kostis Foukarakis ordner gitararbeidet, sammen med Sakis. Og ikke minst Kostas Heliotis, som foruten å dunke løs på bassen, fyrer opp publikum, poserer og står på. Det er så herlig å se – og ikke minst høre – på. Selv om en har hørt det mange ganger før, så lar en seg bergta av både musikk og gjennomføring. Publikum er i ekstase, og det er et stort antall som er på plass. Vaktene får nok å gjøre med ivrige crowdsurfere.

Herlig avslutning på første dag av den tyvende utgaven av Karmøygeddon Metal Festival!

Her kommer min medskribent, Hans Magne Pedersens vurderinger fra dag 1:

Kalenderen viser onsdag 30.april, og dagen vi har ventet lenge på er endelig her. Vi setter oss i bilen rett etter jobb og kjører mot Kopervik. Huset vi har leid for anledningen ser veldig greit ut, og anledninger er selvfølgelig Karmøygeddon Metal Festival – vårens vakreste eventyr. Vi rigger oss på plass på hvert vårt rom, og samler oss i stua med ei god kald ei i hånda. Vi er tre kamerater foreløpig, men to kommer til. Praten går lett, og forventningene er store. Oppladningen har gradvis bygget seg opp gjennom vinter og vår, men det er først nå at spenningen virkelig får sitt utløp. Vi går gjennom spillelistene dag for dag, og fordeler band som vi skal dekke. Ja, for i år må også jeg yte med pennen i hånd, holde fokus og nyte på en fornuftig og kontrollert måte. KG 2025 er endelig i gang.

Sodomisery er et melodisk death/black metal band fra Sverige. De spilte tidlig på RTS Stage. I utgangspunktet var dette et ukjent band for meg, men etter ha lyttet litt til bandets utgivelser, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å sjekke det ut «live». Bandet begynner beinhardt og med et voldsomt trøkk. Musikken er variert. Her veksles det mellom growl og clean vokal, selv om growlen dominerer. Clean vokalen kom litt dårlig fram i lydbildet fra der jeg stod. Bandet har helt klart symfoniske elementer i seg. Suggererende gitarene driver musikken framover i ulike partier og retninger, fra det beinharde til det skjøre og forsiktige. Dette gjør at jeg ikke går lei, og musikkbildet blir aldri kjedelig. Fantastisk at så mye folk har møtt opp på en tidlig torsdags ettermiddag. Lyden var ikke optimal, men stemningen og det musikalske var det ingenting å utsette på. Det var dødskult. Hører de gjerne igjen på en større scene.

Hippotraktor er et progressivt postmetal band fra Belgia. Dette var et band jeg har sett fram til, fordi det skilte seg litt ut fra de fleste andre band på plakaten. Dessuten liker jeg godt musikk i denne sjangeren. Jeg vil tro at bandet har hentet inspirasjon fra blant andre band som The Ocean, som jeg for øvrig også liker godt. Bandet spilte oppe på RTS Stage. Lyden var dessverre ikke den beste, og bandet hadde dessuten til tider litt tekniske problemer. Vokalen ble også litt svak, og den druknet dessverre litt i en vegg av deilig rytmer og lyd. Lenger bak var lyden heldigvis bedre, men da blir jo det visuelle litt mer perifert. Man vil jo som regel ha begge deler, noe som gjør musikkopplevelsen sterkere. Trøkket var det ikke noe å si på og heller ikke publikums innlevelse. Mange var kommet for å se og høre bandet, som var i Norge for aller første gang. Ser gjerne dette bandet igjen på en annen scene og da med bedre lyd.

Bloodred Hourglass var første band jeg så nede på Gassco stage. Dette er et energisk 6-piece band, som spiller melodisk death og har sin opprinnelse i metalens mekka, nemlig Finland. De har vært aktive i 20 år, og har mange utgivelser å vise til. Jeg har sett bandet 2-3 ganger før, og har alltid likt energien og spillegleden de utstråler. Denne gang var intet unntak. Lyd og lys var på et helt annet nivå på Gascco stage, og det gir selvfølgelig et annet utgangspunkt for en topp opplevelse. Bandet var energisk og publikumsvennlig. Spilleglede og innlevelsen var høy, noe som smittet over på publikum. De klarte raskt å skape en stor moshpit til glede for noen og kanskje mer irritasjon for andre, men sånn er nå engang festivallivet. Engasjement kommer til uttrykk i mange ulike former. Det ble mye hårsving fra bandmedlemmene, som alt i alt leverte topp underholdning. Bandet spiller fengende og energisk death. En del prearrangerte toner surrer og går i bakgrunnen, men det synes jeg at man må tåle. Jeg beveget meg etter hvert litt lenger bak mot miksebordet og tok ut øreproppene. Det var et lurt valg. Lyden ble både bedre og mektigere. BRH ga meg og de fleste andre et musikalsk og visuelt fyrverkeri. Dette var en mektig og herlig opplevelse. Topp karakter fra meg.

The Kovenant

The Kovenant Foto: Svein Frydnes

Det begynner å bli mange år siden sist jeg så Covenant/The Kovenant sist gang, så det var knyttet stor spenning til hvordan The Kovenant anno 2025 ville høres ut. Tilbake i 2000 var det bibelbrenning på Quart-festivalen, men The Kovenant anno 2025 byr ikke på det helt kontroversielle sceneshowet.

Vi fikk hele Nexus polaris fra begynnelse til slutt. Både Nagash, Hellhammer, Sverd og Astennu var i storform. I tillegg fikk vi Sarah på kor. Det hele var meget solid. Bandet er samspilte, selv om Nagash gløtter litt ned på tekstene av og til. The Kovenant byr ikke på det helt store publikumsfrieriet. Det er ikke mye prat mellom låtene. Det er kanskje like greit, når man skal rekke samtlige låter på plata. Lyden var upåklagelig. Bandet virker samspilte og uanstrengte.

Etter hvert blir det litt crowdsurfing og mush pit, så da skjønner vi at vi er på black metal konsert.

En solid gjennomført konsert.

(Skrevet av Bjørn Hunt)

Grand Magus er et svensk heavy metal band med innslag av doom/stoner, som har holdt det gående i mange år. Ikke et band jeg har hørt så mye på, men kjenner til musikken, som kanskje ikke er den som fenger meg mest. Kanskje nettopp derfor jeg ikke har hørt så mye på bandet. Jeg ønsket likevel å gi bandet en sjanse. Bandet gikk på Gascco stage rett over klokka 19.00. Dette var fjerde band på Gassco scenen. Festivalen var da allerede godt i gang, og så man seg rundt, hersket det ingen tvil om at folket storkoste seg med i gemyttlig passiar, med god drikke til herlig musikk. Sangene er melodiøse og sitter for så vidt bra, men energien mangler, både fra scene og fra gulvet. Bandet klarte ikke helt få publikum med seg, og la kanskje heller ikke den største innsatsen i det, slik jeg oppfattet det. Vokalisten har en stødig og kraftfull stemme. En helt ok konsert, men den klarte ikke å fange meg helt denne gangen. Likevel bra gjennomført.