Jokke-musikalen Verdiløse Menn har gått sin seiersgang over hele landet i en årrekke nå. I helgen var turen kommet til Sandnes og Sandnes Kulturhus.
Verdiløse Menn - Jokkemusikalen på Sandnes kulturhusFoto: Svein Frydnes
Fredagsoppsetningen ble raskt utsolgt, så det måtte settes opp ekstraforestilling lørdag. Jeg var på oppsetningen på fredag, og det ble en fin kveld. Publikum var av dem en gjerne ser på en rockekonsert, med dongeri og t-shirts. Men så er heller ikke dette en forestilling på det såkalte høykulturelle plan. Dette er en forestilling hvor låtene til Joachim «Jokke» Nielsen danner grunnlaget for universet hans bror, Christopher Nielsen, har skapt basert på persongalleriet til Jokke. Et univers bestående av damer og dop, tigging og øl, døde venner og udødelig vennskap.
Stykket åpner med Goggen (Jan Sælid), som sitter og filosoferer om all dritten der ute, og som er selskapssjuk. Og BANG, der dundrer Kleggen (Gard B. Eidsvold) inn og skriker «Jeg er blitt far!!». Med seg har han øl for å feire, øl han har kjøpt for penger han har lånt av Knuger’n. 50 spenn, mener han. Som fort blir til 1000 spenn når Knuger’n (Kim Sørensen) dukker opp med gønner og vil ha tilbake penga. Penger som selvfølgelig Kleggen ikke har. Men ting roer seg, og samtalen om de «dype» ting kan fortsette.
Slik går dialogen mellom de tre vennene, det prates om hvor urettferdig alt er, hvor uheldige de har vært med alt. Knuger’n mener at det er folk som ham som har lagt grunnlaget for at det går så bra i landet, det er bare det at han har vært litt uheldig, hatt litt uflaks. Han er en driftig kar, med mange (lysskye) prosjekter. En forretningsmann.
- Forretningsmann?, sier Kleggen, du høres mest ut som en hallik!
- Kjært barn..., repliserer Knuger’n.
Ordvekslingene foregår på en slik måte at latteren sitter løst hos publikum. Av og til klarer heller ikke skuespillerne å holde seg, og knekker nesten sammen i latter.
Så er det klart for sistemann i kvartetten – Hr. Smith (Per Egil Aske). En figur som alltid dukker opp når det er trygdeutbetalingsdag, noe kameratene hans vet å utnytte. Hr. Smiths yndlingstema er sykdom. Og han har vært borti det meste, ikke minst tarmkreft.
Temaene er gjentagende. Kleggen utbroderer hvordan han nesten var med på fødselen til barnet. En sønn, tror han. På 850 gram, tror han. Men han er helt sikker på at han er blitt far. Hr. Smith prater sykdom, Knuger’n prater om alle prosjektene sine (som ikke blir noe av), mens Goggen stort sett er forbanna.
Og så dukker siste person opp – Annie (Marte Engebrigtsen). Hun kommer susende inn på rollerblades, som et friskt pust, og Kleggen blir blank i øynene; Annie er hans store kjærlighet.
Så dundrer det på døra, snuten kommer. Og en etter en blir de buret inne, for forskjellige forbrytelser – dopsalg, pedofili og så vider - selv om de bedyrer sin uskyld. De må sitte, som i låta «Sitte» av Jokke.
Og det er nettopp sangene til Jokke som binder stykket sammen. Musikken fremføres på en glimrende måte av ¾ Valentourettes; Petter Baarli (gitar), Petter Pogo (bass) og Runar Johannessen (trommer). Baarli flyr rundt med gitaren sin, og er nesten en del av gjengen som fremfører dialogene. Herlig! Vokalen er det skuespillerne som står for, og de er ganske bra vokalister hele gjengen.
Første del av forestillingen avsluttes med at kameratgjengen bures inne, mens publikum kan gå ut og få seg forfriskninger.
Når teppet går opp for annen akt, er det en ganske mer forsoffen gjeng som entrer scenen. Om de var langt nede før pausen, før de ble satt inn, så står det mye verre til med dem nå. Nå er de en gjeng med tiggere. Bortsett fra Hr. Smith, som selger «= Oslo» (pluss noe annet...). Det har virkelig gått nedover med gjengen, som tidligere hadde drømmer og håp. Nå ser det mørkt ut. Om første del av forestillingen var preget av latter og morsomme kommentarer, så er det lenger mellom latterkulene nå. Musikken går i blues; «Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg», «Nederlag», sanger som av Jokke beskriver forfallet.
Men enkelte lyspunkt er det – Kleggen får endelig sin Annie! Bare så synd at hun er dau etter en overdose. Men Annie vender tilbake, med englevinger. På en vakker måte beskriver hun himmel og helvete. Det er bare en ting som er galt – det er alkoholforbud. Det passer ikke gjengen, så da havner man i skjærsilden. De er jo Verdiløse Menn!
Fremføringen er nydelig. Skuespillerne er fantastiske, og når det hele bindes sammen av musikerne som stod Jokke nærmest, blir det en perfekt forestilling om universet til Jokkes persongalleri.
Dette er en forestilling alle burde se. For mange personer er dessverre det som beskrives virkeligheten. En virkelighet som veldig mange av oss lar være å ta inn over oss. Her kan en få innblikk i en trist verden, som har et stort lyspunkt – et udødelig vennskap!
Takk til skuespillerne, musikerne og Sandnes Kulturhus. Og ikke minst takk til et publikum som lot seg rive med, og gav ensemblet velfortjent stående applaus når forestillingen var over.
