Helgen 15. og 16.november ble Spetakkelfestivalen arrangert i Jotron Arena i Larvik. 2 dager med et tettpakket og tungt program, som ble gjennomført på en flott måte. Etter min mening litt lite publikum, men fra scenen ble det levert kvalitet.

Vi ankom festivalbyen i relativt god tid, og fikk installert oss på Gjestegaarden før vi ruslet ned de knappe 3 kilometrene til arenaen. Festivalen holdes som nevnt i Jotron Arena. Jeg var der forrige gang festivalen ble arrangert, i 2022. Da var det en scene, og begrenset publikumsareal. Nå var det satt opp 2 scener, og hele hallen var tatt i bruk. En stor del av hallen var avsatt til bord og stoler, samt bar og mat. Dette resulterte i at ganske mange ble sittende rundt bordene, i stedet for å være foran scenen. Dermed ble det litt tynt foran scenen på enkelte av konsertene. Men alle fikk høre godt, i hvert fall.

Dag 1

Først ute på fredagen, var Heimland fra Vestlandet (som var kommet inn i stedet for Visegard). Bandet stilte med liksminke og blytung black metal. Tøff åpning. Vokalist Eirik «Fanden» Ones var vital, men resten av bandet virket statiske og noe nervøse. Låtene var tatt fra de to siste utgivelsene.

Bolverk fra Sarpsborg var første band ut på hovedscenen. Bandet drar til med en herlig intensitet, der spesielt Thomas Bolverk holder et heftig tempo. Vokalist Bjørn Holter growler bra, og holder også ok standard på clean. Ellers solid innsats fra hele bandet. Låtene var tatt fra bandets to utgivelser; Uaar og Svarte Sekunder. Ingen nye låter, altså, men en bra konsert.

Det var som nevnt to scener som stod mot hverandre. Det ble dermed lite pause mellom bandene; når det ene var ferdig, var det klart for neste band på motsatt scene. Litt forskjell var det på scenene, der hovedscenen hadde markant bedre lys og stort sett også bedre lyd.

Men vi fikk også noen skikkelig gode opplevelser på den lille scenen. Within The Fall fra Sverige var eksempel på det. Dette var bandets første opptreden i Norge, og de kan gjerne komme tilbake. Melodisk death/doom fremført med flott driv og bra vekslinger mellom growling og clean. Dyktige musikere, herlig gitarspill av spesielt Mike Wennerstrand. Men alt i alt gjorde de en bra figur alle musikerne. En ny låt – «Sorcerer» - før vi fikk nydelige «Beyond The Gate» som avslutning.

Så var det klart for et av mine antatte høydepunkt, Lucifer’s Child. Og bandet innfridde!

Lucifer's Child.Foto: Svein Frydnes

Massivt. Monumentalt. Tøft. Black metal!

Ingen tvil om at Rotting Christ har vært (og sikkert fremdeles er) en stor inspirasjonskilde, her er det mange likheter. Ikke så rart, med tanke på at gitarist George Emmanuel har en fortid i nettopp Rotting Christ. En utrolig fet konsert, men lite engasjement blant publikum. Dessverre.

Det musikalske toget i Jotron Arena rullet videre, nå tilbake igjen til den lille scenen. Etter maktdemonstrasjonen til Lucifer’s Child, ble det dessverre en nedtur å oppleve The Devil’s Rejects fra Oslo. Lite trøkk, veldig monotont. Det ble litt sånn «tja…», og endte opp med at jeg fikk meg litt mat og drikke. Musikken hørte jeg jo likevel, men kunne da kombinere det med noen primærbehov.

I år ble maten servert inne i hallen; pizza og gresk mat. Helt ok, men innrømmer at jeg savnet burgerne fra bua utenfor hallen. Til gjengjeld kan en jo sitte inne og slipper å fryse. For utenfor blåste det surt.

Så var det klart for jentene i det svenske bandet Frantic Amber. Et band jeg hadde store forventninger til, i likhet med Lucifer’s Child. Men i motsetning til LC, klarte ikke Frantic Amber helt å innfri. Jentene er kule nok, og vokalist Elizabeth Andrews synger bra, ikke minst growlingen slår godt. Resten av bandet virker litt statiske og nervøse. Jeg hadde forventet mer av et band med så mye erfaring. De spilte bra, men det ble litt tamt. Låtene holder imidlertid mål i massevis, og det var moro å oppleve bandet. Og det er ingen tvil om at de utseendemessig slo alle de andre bandene…

Once Awake. Groove/metalcore fra Bergen. For meg ble det støyende. Masse bass, men ingen bassist… De spiller bra, og vokalisten synger bra. Mulig jeg ikke var helt på høyden der og da, og at det var derfor opplevelsen ble som den ble. For reisekameraten hadde en helt annen opplevelse: God publikumskontakt av vokalist Frode Hennø, energisk. Bra kombinasjon på vokal (clean/growling) på gitarist og vokalist.

Så var det klart for en avslutningstrio som leverte til nær topp karakter.

Først ute var In Mourning. Et band en har hørt på lenge, og sett tidligere, et band som jeg virkelig liker. Og de innfridde. Utrolig bra! Veldig bra konsert, og en flott spilleglede. Takk!

Neste ut var ikke noe dårligere, bare mindre kjent – skotske Dog Tired. Groove metal fremført av en energisk trio, med en herlig og underholdende vokalist, Luke «Jobbylocks» James, i front. Enormt tighte. En skikkelig positiv overraskelse som jeg veldig gjerne ser og hører igjen.

Fredagens headliner var byens egne Kampfar. Her er det bare å bøye seg i støvet – Dolk og hans menn vet å underholde publikum. Selv om de kom på en halv time for sent, klarte de å holde på publikum. Per-Joar «Dolk» Spydevolds sønn, Birk, fikk også en liten opptreden som bassist på låta «Dødens Aperitif». Flott levert. Det er bra lyd og effektfull lyssetting under konserten. Herlig lyd på trommis Ask sine rytmer. Bandet har fått ny bassist, i Ese fra bandet Slegest. Han gjør sine saker bra, han. Men fremst er det Dolk og systemutvikler Ole Harvigsen som regjerer.

Kampfar avsluttet første dag av Spetakkelfestivalen på storslagent vis.Foto: Svein Frydnes

En rå avslutning på en fin første dag av Spetakkelfestivalen. Mye bra, noe middels men også noe et stykke under pari. Slik det gjerne er på en festival. Så var det tid for å begi seg ut i novemberkulda og finne veien til et lunt hotellrom.

Dag 2

Lørdagen startet tidlig. Halv to var det klart for første band på hovedscenen i Jotron Arena. Og da blir det ikke mye tid til sightseeing før konsertstart, selv om det kunne vært fint med en tur i den berømte Bøkeskogen i Larvik.

Første band ut på andre dag er Welcome to Hell. Et Venom-tributeband, med Thomas Bolverk i spissen. De starter like godt med den imponerende låta «At War with Satan», et 20 minutters «verk» med masse progressive tendenser. Låta er fra Venoms tredje utgivelse med samme navn, en utgivelse som var tenkt å være en overgang til mer «mainstream» musikk. Det lyktes de ikke helt med, men låta er imponerende. Utover åpningslåta får vi et best of-set fra Venom, fremført på en glimrende måte av Welcome to Hell. Flott åpning av dag2!

Neste band ut var Uaar. Et band jeg ikke har sett før, men som leverte en solid konsert. Bra lyd, energisk, tøft. Dyktige musikere, med en vokalist – Dag S. Carlsen - som lager skikkelig liv. Bak seg har han en solid lydvegg. Veldig bra konsert.

Dessverre ble det et skritt tilbake med Den Saakaldte. Det ble for monotont og kjedelig. De klarte ikke å få med seg publikum, og det ble dessverre en skuffende opplevelse. Jeg har sett dem før, og da var det langt mer energi. Denne gangen traff de ikke helt. Men jeg ser dem gjerne igjen.

Så var det klart for Sandnes-bandet Nattsvermer. Et groove metal-band som har holdt på siden 2020 og gitt ut et album, samt noen singler. Konserten var bra, kanskje litt forsiktig, litt nervøst. Men de leverte noen flotte låter. Bandet har absolutt bra potensiale, når bare scene-følelsen sitter. Låta «Devil’s Den» imponerte med et godt driv og fine vekslinger.

Moyra.Foto: Svein Frydnes

På hovedscenen var det duket for Margo Szkoda-Hreczuch og hennes Moyra. Dette er tydeligvis Margos band, med en relativt fersk besetning. Margo har holdt på siden 2017, med en mengde musikere som har kommet og gått. Denne kveldens besetning kunne ihvertfall sakene sine. Et utrolig bra trøkk, med en vokalist som kunne kunsten å veksle mellom growling og clean. Bak seg hadde hun som nevt et bra lag med musikere, der trommis Mike Dolski utmerket seg spesielt. Bra låter og flott driv.

Phantom Fire leverte et set på det jevne, med bra spilling, men der konserten ble skjemmet av dårlig lyd på vokalen.

Keep of Kalessin.Foto: Svein Frydnes

Keep Of Kalessin har lang fartstid i norsk rock, og har til og med en deltagelse i MGP på samvittigheten. Både låta derfra, «The Dragontower» og nydelige «Katharsis» (fra siste albumet deres med samme navn) fikk vi servert. Dette var en høyoktan, potent konsert av beste merke! Litt problemer med gitaren til vokalisten, men bassisten tok over vokalrollen mens gitaren ble fikset, Ingen problem. Tight band, med sterke melodier og med tre vokalister som utfyller hverandre bra. Kveldens beste konsert!

Cutthroat, med festivalsjef Pål Borgersen i spissen, overtok så på den lille scenen. Bandet spiller bra, men vokalen til Borgersen blir vel brutal. Det samme kan sies om tekstene (etter det jeg klarte å oppfatte), med temaer som å føde barn for deretter å lemleste det, eller å bli halshugget… Tungt, tøft og litt slitsomt.

Eyes Wide Open på hovedscenen hadde jeg forhåpninger til. Forhåpninger de ikke helt klarte å innfri. Veldig mye In Flames i musikken. Vokal og gitar fremfører bra og bandet er samspilte. Det blir likevel litt ensformig i lengden, men en ok konsert.

Black Hill Cove.Foto: Svein Frydnes

Ensformig ble det ikke med neste band ut . Black Hill Cove fra Portugal. Beintøff hardcore, med en vanvittig energisk vokalist og en heftig trommis. Nydelig brekk mot det tunge, dystre. Musikken var spenstig, tight og energisk, og vokalist Rui Fac og resten av bandet leverte en kul og overraskende god musikkopplevelse.

Ukrainske Ignea samlet godt med folk foran scenen. Vokalist Helle Bogdanova gjør en flott opptreden, og kombinerer growling og clean på en bra måte. Litt lite dybde i clean-delen, men tar det igjen i growlingen. Under festivalen har vi hørt mye tangent-lyder, men ennå ikke sett noe. Før nå. Evgeny Zhytnyuk sørger for at tangentene kommer fram i lyset. Hele bandet opptrer veldig bra i forhold til publikum, driver låtene flott fram og får masse feedback. Vokalist Helle holder en liten appell, hvor hun prater om krigen i Ukrania, takker for støtten og maner til fortsatt støtte. En vakker appell, som treffer publikum. Herlig konsert!

Ukrainske Helle Bogdanova fra Ignea.Foto: Svein Frydnes

Nå gjenstår det to band; norske Sahg og svenske Marduk. Vidt forskjellige i musikkstil og fremføring, og hvor Sahg kommer desidert best ut med sin doomishe heavy metal. Drar med seg publikum og sørger for liv foran scenen. Absolutt godkjent konsert. Bandet er for veteraner å regne, med 20-årsjubileum i år, hvor gitarist/vokalist Olav Iversen har vært med fra starten. På denne tiden har de likevel bare produsert tre full-lengdere, den siste i fjor. Som sagt, en flott konsert.

Så var det tid for «the grand finale». På scenen stod Marduk som kveldens headliner. Marduk har jeg sett noen ganger, og jeg opplever at konsertene blir så bra som det passer vokalist Mortuus. Denne kvelden passet det tydeligvis ikke å gi publikum skikkelig valuta for inngangspengene. Konstant surmuling over lyd, og muligens også andre ting ble et forstyrrende og ødeleggende element. Såpass ødeleggende at jeg trakk meg tilbake etter fire låter. Fire låter som for så vidt var ok musikalsk, men som mistet sjarmen på grunn av vokalisten. Og etter hva jeg forstod, så avsluttet bandet etter ca åtte låter på grunn av lyden. Synd med en slik avslutning på en flott festival.

For en flott festival var det. Hvor mange som løste billett vet jeg ikke, men jeg er ikke tvil om at det absolutt kunne vært flere. Jeg håper det går rundt for arrangørene, noe det virker som det gjør. For allerede nå, en uke etter festivalen er «earlybird»-billettene solgt og en bunke sterke navn stå allerede på plakaten. Så nå er det bare å se fram til neste års festival.

Takk til arrangørene som gjør en kjempejobb – bare blide fjes å se og ingen bråk. En herlig festival, som absolutt har noe å gjøre i den norske festival-jungelen. Neste år bør det bli helt utsolgt!