«Spell noe Creedence ‘a», er et uttrykk som mange band har fått høre. Fortunate Sons har tatt det på alvor, og reiser rundt med sitt Creedence Experience-show. Lørdag var turen kommet til Buen Kulturhus i Mandal. Og det var mange som ønsket seg en tur nedover «minnenes sti».

Fortunate Sons - The Creedence Experience på Buen KulturhusFoto: Svein Frydnes

Historien til Creedence Clearwater Revival går helt tilbake til 1959, da Stu Cook, John Fogerty, Doug Clifford og Tom Fogerty spilte sammen i The Blue Velvets. De skiftet etter hvert navn til Golliwogs, før de i 1967 endte opp som Creedence Clearwater Revival (CCR). CCR hadde ikke noen lang levetid, for allerede i 1972 var det slutt, etter å ha gitt ut sitt syvende album – Mardi Gras. Men for noen spor de satte etter seg! Samtlige album inneholder store hits, med albumene Willy and the Poor Boys (1969) og ikke minst Cosmo’s Factory (1970) som de mest kjente. Her stod hitsinglene tett i tett. Og at bandet fremdeles er populært, vitner nærmere 32 millioner månedlige Spotify-lyttere om.

Det er dette fantastiske universet Fortunate Sons har tatt mål av seg å forvalte.

Hit-parade

Ut fra det en kan se, så er det flust med «eksperter» på musikken som skal presenteres denne kvelden i Buen. Aldersmessig er majoriteten av publikum 50+, og har nok svingt seg til «Proud Mary», «Who’ll Stop The Rain» og mange andre av CCRs fantastiske låter. Dessverre blir det ikke mulighet til det denne kvelden, da Buen Kulturhus (eller kanskje bandet) har valgt å ha kun tribunesitteplasser. I mitt hode hadde det vært mer naturlig å ha publikumsplassen på flatt gulv, med bord og stoler.

Fortunate Sons åpner med «Born On The Bayou» og «Green River», velkjente låter som publikum umiddelbart jubler til. Og det fortsetter med kjente og kjære låter, som «Up Around The Bend» (kirkeblues som vi kalte det da jeg gikk på ungdomsskolen for «noen» år siden…), «Lodi og «Who’ll Stop The Rain». Vi får «Walk on The Water», ei låt som viser den mer rocka siden av CCR og som originalt ble utgitt av Golliwogs i 1965. Og vi får «Someday Never Comes», en mer nedtonet låt, med trommis David Smith som vokalist. Ellers består Fortunate Sons av hovedvokalist og gitarist Tom Erik Fredheim, Vegard B. Holmen (gitar/vokal) og Anthony Smith på bass og vokal. Fredheim har en slags hovedrolle i rollen som John Fogerty. En rolle som krever mye, da John var stemmen til CCR, og langt på vei VAR Creedence Clearwater Revival. Jeg synes ikke Fredheim stemmemessig helt klarte den oppgaven. Originalt var stemmen til Fogerty langt framme i lydbildet, hos Fortunate Sons var stemmen til Fredheim dempet i forhold til instrumentene. Personlig synes jeg gitarist Holmen kom bedre ut av vokalrollen. For øvrig hadde alle musikerne sine runder som hovedvokalist, noe som vel ikke skjedde i originalbandet. Jeg ser ikke for meg at en så sterk leder som John Fogerty slapp sine bandmedlemmer til på vokal, bortsett fra koring. Uten at jeg vet det for sikkert.

Memory lane

Mye av musikken til Creedence Clearwater Revival hadde blues i seg. Og vi fikk en herlig blues-trip, med blant annet innlagt basssolo under «I Heard It Through The Grapevine», og sannelig fikk vi også en skikkelig trommesolo, med trommis Smith alene på scenen, før krigs-låta «Fortunate Son». Heftig, herlig og veldig bra utført.

I det hele tatt, Fortunate Sons spiller bra, tett opp til det originale. Det er herlig å høre på, og ikke minst fantastisk å se hvordan publikum koser seg. Mot slutten av konserten klarer ikke folk å sitte stille, det skal da også godt gjøres med en slik musikk. Allsangen runget på flere, kanskje de fleste, sangene. Folk kan låtene, de – eller vi - kan tekstene. Dette var jo for mange den første engelskopplæringen. Denne kvelden ble en skikkelig tur nedover «minnenes sti». Jeg koste meg med musikken, irriterte meg litt over enkelte avvik i forhold til originalen (som naturlig er når et tribute-band legger seg så tett opp mot originalen), men hadde uansett en flott kveld. Når «Proud Mary» kjøres reiser publikum og blir stående resten av konserten. Ekstranummer må selvfølgelig til, og som vokalist Fredheim så treffende sier:

- Med et så fantastisk publikum er det ikke noe problem å være et «Travelin’ Band»!

Takk for at dere minner oss på ungdomstida, Fortunate Sons. Flott konsert, med bra lyd og lys. Takk til Buen Kulturhus, og ikke minst – takk til et engasjert publikum! Nå er det tid for å høre favorittalbumet mitt – Cosmo’s Factory.