Soilwork
Selv om kveldens kanskje største trekkplaster var de veletablerte herrene i In Flames, var det massivt publikumsoppmøte helt fra kveldens første band, Soilwork, gikk på scenen. Ikke så overraskende - buketten vi fikk servert var satt sammen av svært godt matchende band. Kveldens konsert er i innspurten av Rising from the North-turnéen, og låter og opptredener sitter som et skudd.
Soilwork åpnet kalaset i Oslo Spektrum
Foto: Terje Ottesen
Bandet er nytt for meg, på tross av den lange fartstiden. Jeg stilte derfor blottet for både fordommer og forventninger, og kunne ta inn opplevelsen som et ekte førsteinntrykk. De første låtene flyter fint etter hverandre. Soundet er raskt og tungt med utstrakt bruk av doble basstrommer. Krydret med melodiske partier, i noen låter mer enn andre. I hovedsak får vi høre sjangertro gurglevokal, eller growling om du vil, men også tidvis klokkeklar sang. Vokalist Björn Strid snakker til oss på sjarmerende skånsk-svensk, og får pisket opp stemningen nok til å sette i gang kveldens første bølge med crowdsurfere.
Kveldens karamell fra Soilwork var for min del deres helt nyeste singel "Spirit of No Return". Den kom i midten av setlista som besto av "Stabbing the Drama", "Arrival, Exile", "Distortion Sleep", "Spirit of No Return", "Övergivenheten", "Death Diviner", "The Ride Majestic" og "Stålfågel". Siste låt ble avsluttet med en imponerende høy tone som fint hadde konkurrert med vokalprestasjonene til majoriteten av metal-bandene på åttitallet, og satt et ørevokssmeltende punktum for Soilwork denne kvelden.
Arch Enemy
Alissa White-Gluz i Arch EnemyFoto: Terje Ottesen
Etter en halvtimes strekke-på-beina-pause var scenen klargjort for Arch Enemy, som åpnet med et smell med "Deceiver, Deceiver". Det førte meg rett tilbake til forrige gang jeg så dem live, som var da de spilte med Behemoth på Sentrum Scene i november 2022. Samme åpningslåt, og umiskjennelige sound.
Alissa White-Gluz med sin vevre figur, massive blå hårmanke og gutturale vokal, beveget seg selvsikkert rundt på scenen og kastet glans over resten av bandets medlemmer. Rutinert og gjennomøvd tok de oss med på en karusell av ikke mindre enn 15 låter (i tillegg til intro, mellomspill og outro). Etter åpningslåta fikk vi servert "The World Is Yours", "War Eternal", "My Apocalypse", "Dream Stealer", "House of Mirrors", "Under Black Flags We March", "Liars & Thieves", "The Eagle Flies Alone", "First Day in Hell", "Saturnine", "As the Pages Burn", "Sunset Over the Empire", "No Gods", "No Masters", "Nemesis" og "Fields of Desolation". Lyd og lys er on fleek, og like imponerende som jeg husker fra sist. Nå skal det sies at jeg kan ane en viss slitasje, dette er tross alt en av de siste konsertene på en lang turné, men dette la ingen demper på stemningen.
I mars neste år ventes bandets nye album Blood Dynasty, og fra denne fikk vi servert "Liars & Thieves", foreløpig eneste singel sluppet fra albumet. Her er det ikke noe å si på tempoet! Vi får også oppleve Allissas stemme i en melodiøs versjon, nydelig gitarspill, og min favoritt; partiet der hun virkelig henter vokalen i den mørkeste kjelleren, det blir tungt og seigt og jeg får frysninger og gåsehud. Dette albumet gleder jeg meg til.
Underveis blir publikum oppfordret til både lysing med mobiler, crowdsurfing og klapping med høye hender, alt som hører med til en metal-kveld. Mot slutten dukker plutselig digre ballonger med Arch Enemy-logoer opp i rødt og svart, som blir holdt i luften av publikum. Høy wow-faktor og litt ekstra lek og moro mot slutten der altså.
In Flames
Kveldens andre headliner, legendariske In Flames!
Foto: Terje Ottesen
Og så var det duket for kveldens andre headliner, legendariske In Flames, som har holdt det gående i snart trettifem år. Om publikum var noe utladet etter flere timer med dødsmetall, ble de fort klare for mer når de ble presentert for "Cloud Connected", som åpnet siste del av ballet. Visst er det grånende skjegg og noen blanke isser på scenen, men energien er det ingenting å si på.
Altså; her er det mye på gang! Lysshowet minner om elektronika, vokalisten har en litt sånn rapper-stil og bassisten groover som om han spiller jazz. Likevel er lydbildet reinspikka death metal, og alle andre assosiasjoner jeg måtte ha blir raskt parkert.
Og det er gøy. Vokalist Anders Fridén får liv i publikum igjen, som ser ut til å glemme at de er slitne etter de to foregående konsertene. Ubeskjedent erklærer han at de kun spiller hiter for oss, og det er jammen ikke langt fra sannheten. Vi får også glede av et lite gjenhør med Soilworks vokalist, som bidro på låta "Trigger", før høydepunktet for min del kom med "Only for the weak". Og det ser ut som flere med meg har ventet på denne, stemningen er elektrisk!
