Den siste onsdagen i oktober dro jeg en tur til Ogna for endelig å få oppleve legendariske Anvil. Det ble en fantastisk opplevelse på en utrolig trivelig scene, med et engasjert publikum og et band i storform!

En legendarisk aften med Anvil på Ogna Scene!Foto: Svein Frydnes

Ogna Scene

Først noen ord om konsertlokalet. Jeg hadde aldri vært på Ogna Scene før, og slet litt med å finne lokalet, der det lå litt bortgjemt inne i skogkanten. Men maken til konsertsted skal en lete lenge etter. Intimt, en kapasitet på ca 140 personer, hjemmekoselig og vakkert. Det er (i utgangspunktet) kun sitteplasser. Men ikke stoler på rekke og rad, nei her er det sofaer og dype stoler, i tillegg til vanlige bord og stoler. Alt plassert slik at en ser scenen godt fra hele lokalet.

Som vokalist Steve «Lips» Kudlow sa:

- Dette kommer til å bli det mest interessante show vi noen gang har gjort. Det er som å være hjemme i dagligstua, med en haug med gjester.

Dunkel belysning i lokalet, allerede pyntet til jul. LP-plater, bøker og masse stash på veggene og i reoler. Og i det ene hjørnet en trivelig bar med godt utvalg. Scenen er ikke så stor, men mer enn stor nok til Anvil. Lyden er upåklagelig, det samme er lyssettingen.

Pure rock n’ roll

Konserten åpner med «March of The Crabs», med Lips vandrende rundt blant publikum mens han riffer løs på gitaren. Nydelig åpning. Deretter glir de over i «666», begge låter fra andrealbumet Metal on Metal fra 1982. Så tar Anvil oss med tilbake til debutalbumet Hard ‘N’ Heavy (1981) i låta «Ohh Baby, Baby», før vi får litt nyere stoff i form av «Legal at Last» og «Truth is Dying». Den siste låta er fra den siste utgivelsen fra Anvil, One And Only, som kom ut i år. Merkelig nok er det også den eneste låten fra det albumet, selv om turnéen de nå er ute på heter One And Only Europe Tour 2024. Samtidig er det jo gjerne det gamle og kjente publikum vil høre. Og Anvil har mye å ta av. Hele 20 album har de gitt ut siden 1981, tyve album med pure rock n’ roll!

Når en ser på publikum, er det nok mange her som har fulgt bandet fra Toronto, Canada gjennom årene de har eksistert. Det var en stor grad av grå hår, eller mangel på hår, blant spesielt den mannlige delen av publikum. Noe Lips også kommenterte, men tilføyde smilende: Men hva kan jeg si, det begynner å tynnes hos meg også…, og viser fram en kommende måne.

Heldigvis er ikke hårprakten avgjørende for evnen til å prestere, eller til å like. Både band og publikum presterte så til de grader denne kvelden. Anvil var i storform, og publikum var kjempeengasjert. Den kombinasjonen, sammen med tidligere nevnt innpakning, gjorde at dette ble en konsert en kommer til å huske. Som sidemannen min sa:

- Dette blir en «Hvor var du da Anvil spilte på Ogna Scene?»-opplevelse.

Jeg kommer i hvert fall til å huske, og glede meg over, at jeg var til stede.

Trommesoloens tid er ikke over

Steve «Lips» Kudlow er en entertainer. Og historieforteller. Ikke minst når han snakker om sin omgang med Lemmy Kilmister fra Motörhead. Fantastiske historier, fortalt på en så utrolig levende måte. Lips fikk for øvrig på et tidspunkt tilbud om å bli med i Motörhead, som erstatter for "Fast" Eddie Clarke, men Lips takket nei.

Det er ikke bare Lips som shower på scenen denne kvelden. Bassist Chris Robertson er også litt av en showmann; høyt og lavt, og stadig ute blant publikum som må dukke unna når Robertson veiver rundt med bassgitaren sin. På «Winged Assassins» fra Forged in Fire (1983) får vi også en heftig bass-solo. Låta handler for øvrig om krigshandlinger, og er dessverre like aktuell nå.

Bandet er tight til tusen. Steve «Lips» Kudlow og trommis Robb Reiner har vært med fra den spede begynnelsen i 1981, da bandet het Lips. Nåværende besetning, med Lips, Reiner og Robertson, er den åttende besetningen, og vært den samme siden 2014.

Anvil er jo så til de grader et band av 80-årene, og på åttitallet var det soloer som gjaldt. Gitarsoloer, selvfølgelig, og de får vi jevnt og trutt med Lips. Men bassen får også skinne, som i «Winged Assassins». Og så var det klart for Mr. Reiners trommesolo på låta «Swing Thing». En herlig, «good old-fashioned» trommesolo gjennomført på en rå og heftig måte av Robb Reiner. Og det uten at publikum (i hvert fall de fleste) kjedet seg. Tvert imot, trommesoloen ble mottatt med stående applaus av et entusiastisk publikum. Nydelig!

Tidligere gitarist i Anvil, Dave "Squirrely" Allison (1978-1989) døde nylig, og ble hyllet som seg hør og bør. Både med en flott tale av Lips, med applaus og med låta «Jackhammer», som Allison var med og skrev.

Takk!

Konserten avsluttes med en forrykende versjon av «Metal on Metal» fra albumet med samme navn, før tonene til Neil Diamonds «Sweet Caroline» runder det hele av. Vi har vært vitne til en flott konsert med et legendarisk band, med en veldokumentert historie, som har bidratt til og vært forbilder for mange andre artister. Alt dette på en liten, koselig og intim scene langt ute i periferien på tettstedet Ogna hvor det bor ca 375 mennesker. Et minne for livet!

Takk til Hans på Ogna Scene som ordner til slike konserter, takk for at jeg fikk komme. Takk til Anvil, som leverte en herlig, engasjert konsert (for øvrig lovet Lips at Anvil ville komme tilbake, og da skulle de holde tre konserter på rad…). Og ikke minst – takk til et fantastisk publikum, som skapte en unik stemning!