Nylig gjestet stonerdoomerne i Dunbarrow Vaktbua. Med seg hadde de psych-gjengen i Bong Voyage. Det ble en het og heftig kveld. Ikke minst en utrolig morsom kveld!

Dunbarrow har holdt på siden 2013. Eller… det var i hvert fall da de gav ut sin første utgivelse; EPen The Crows Ain’t Far Behind. Siden da er det blitt tre album, titulert Dunbarrow, Dunbarrow II og Dunbarrow III. Ikke veldig kreativt. Når jeg da prater med gitarist Eirik før konserten, er det da naturlig å spørre om det er noen ny plate på gang (den siste kom i 2021). Noe han svarer bekreftende på:

- Ja, vi går i studio på nyåret, og håper albumet kommer ut i løpet av året. Vi har med tre nye låter til konserten i dag, og har tenkt å sjekke ut alle låtene live før vi spiller dem inn.

Jeg kan ikke dy meg, og lurer på om tittelen blir IV, men der får jeg negativt svar. Nå skal de ha en «skikkelig» tittel. Det er med andre ord bare å glede seg.

Hedonistisk partymusikk

1-2-3-Bong Voyage! Riffbasert stonerpsychrock, rendyrket hedonisme og krydret med herlige punk-elementer.Foto: Svein Frydnes

Men før Dunbarrow entrer scenen, er det klart for litt riffbasert stonerpsychrock, rendyrket hedonisme og krydret med herlige punk-elementer. Det er klart for Bong Voyage!

Oslo-bandet Bong Voyage er et sideprosjekt til de andre bandene medlemmene spiller i, og kan godt kalles ei «supergruppe». Bandet har gitt ut fem låter, som alle blir spilt denne torsdagen på Vaktbua. I tillegg får vi ei ny låt, «Escape Prison Planet Earth». Musikken er heftig, og der jeg står er det vanskelig å oppfatte tekstene. Men i følge vokalist Elton Bong (!) handler alle låtene om… narkotika. Selv om jeg vil tro «10000 Beers» handler om en annen type rus. Dette er partymusikk, musikk som får publikum i godt humør, og ikke minst innbyr til moshpit og hopping. Gulvet på Vaktbua gynger faretruende noen ganger, men det holder. Låta «Buzzed Aldrin» introduseres som noe som har med sprøyterommene å gjøre, og oppfordringen er klar:

- Ikke bæsj i kokainrommet!

Selv om det er mye humor og vas, så er det musikalske av veldig bra karakter. Flott driv over gitarene, og gjennomgående bra trøkk. Hvem medlemmene er, er jeg (litt) mer usikker på, for de kaller seg bare Bong Iver (trommer), Bong Jovi (gitar), Elton Bong (vokal), Bong Juan (bass) og Kim Bong Chill (gitar). Ikke vet jeg om dette er dagens medlemmer, heller. Og det spiller ikke så mye rolle. Det som spiller noen rolle, er at de laget et skikkelig haraball, og en flott opptakt til neste band – Dunbarrow.

For oss som nekter å innse at 70-tallet er slutt…

Dunbarrow er utrolig bra, både live og på plate.Foto: Svein Frydnes

Jeg har hatt sansen for Dunbarrow siden jeg første gang jeg hørte dem på plate. De traff meg som «the sound of my youth», med herlig fuzz-gitar og Black Sabbath-antydninger. Jeg så dem første gang på Karmøygeddon Metal Festival, og også live er bandet utrolig bra. Denne torsdagen skal det vise seg at de har bygd konserten rundt første-albumet fra 2016, i tillegg til et par låter fra uutgitt materiale, samt tre nye låter. Som nevnt er de i gang med et nytt album, noe jeg ser fram til.

Dunbarrow kjører i gang med heftige riffs og intens rytme fra første stund. Espen Andersens vokal er intens. Der jeg står (ca 10 cm fra høyttaleren…) blir den noe skjærende, men klar. De fire første låtene; «Lucifer’s Child», «Deli» (arbeidstittel på ny låt), «Try And Fail» og «The Crows Ain’t Far Behind» glir over i hverandre gjennom herlige overganger. Først etter «The Crows…» prater Andersen med publikum. Deretter får vi to låter til fra førstealbumet, samt et par låter en ikke finner digitalt («Madness» og «Shadow»), før det igjen er tid for noe nytt: «Gjetanger» og «Kølledans», titler jeg mistenker er arbeidstitler. Overgangene mellom låtene er nydelige. Pål Gunnar Dale spiller en viktig rolle, med sitt heftige trommespill. Samarbeidet mellom de to gitaristene Eirik Øvregård og Kenneth Larsen Lønning er upåklagelig og bassgangen er følsom.

I tillegg til å få nærmest hele førstealbumet servert, sveipes det innom album 2 med tre låter; «The Demon Within», «On Your Trail» og «Please Let Me Be», mens det hele avsluttes med den intense «Death That Never Dies» fra Dunbarrow III.

Utrolig flott konsert. Dunbarrow klarer å sette skikkelig fyr på publikum, og hvem skulle trodd det var nærmest utsolgt en hustrig torsdagskveld i oktober? Dette var moro. Bra lyd, to veldig bra band og et engasjert publikum. Kan en ønske seg stort mer?

Takk til Vaktbua for topp booking, og ikke minst takk til Dunbarrow og Bong Voyage for musikken og festen.