Kristiansand Rockfest ble arrangert som en pop up-festival nest siste lørdagen i august, på ærverdige Gamla i Marvika. Rammen var strålende, dessverre ble innholdet skjemmet av vel mye tekniske problemer. Men vi fikk noen bra opplevelser gjennom fem energiske og opplagte band.

SubTrees med Rikard Klungland i spissen.Foto: Svein Frydnes

Det var første gang jeg besøkte lokalet, men jeg kommer gjerne igjen. Gammelt og ærverdig innvendig (tydeligvis under oppussing utvendig). Sofaer, lysekroner, småbord – skikkelig stilig. Med masse bjelker og støtter rundt forbi, var det nok en utfordring å stille lyden riktig. Men det hørtes bra ut, stort sett. Sceneoppsettet var akkurat passe til denne typen konserter. Lysopplegget var akseptabelt, dessverre manglet det noen kompetente til å styre det. Men det ordner seg forhåpentligvis til neste gang. Etter hva jeg forstod, så var kapasiteten på rundt 300 personer. Denne kvelden var det langt færre, bare i overkant av 100 hadde funnet veien. Det elendige været får nok ta sin del av skylda, ellers hadde det nok vært flere som hadde kjøpt billett i døra. I tillegg skjedde det veldig mye andre steder i Kristiansand denne kvelden.

Primus motor for festivalen var Rikard Klungeland. Men ikke bare styrer han festivalen, han har også sitt eget band – SubTrees – å ta seg av. Og de var først ute på scenen denne kvelden. Noe forsinket kom de i gang, men de kom godt. Rikard Klungland er en utrolig karismatisk vokalist, med en flott stemme. Tidligere hadde han med seg Albertine Weisser på vokal, men hun sluttet for et år siden, og nå må han ordne hovedvokalen selv. Noe han ikke har problemer med å klare. Skulle det være behov for litt lysere, utfyllende vokal, tror jeg bassist Håkon Johannesen fint kan fylle inn. Låtene SubTrees fremførte var stort sett hentet fra albumene The Other Room og Backyard. Spesielt utmerket «First Four Lines» seg, med en intens innlevelse av Klungland. Hans Dalen på gitar er i tillegg en drøm å høre på! Veldig bra konsert av SubTrees.

Lyden var dessverre ikke på SubTrees side; noe grøtet, som resulterte i at vokalen druknet litt. I tillegg koblet miksebordet ut et par ganger, så all lyd forsvant. Noe som også gjentok seg på flere av de andre bandene. Veldig forstyrrende og ødeleggende, selvfølgelig. Ikke før siste band fikk de orden på det.

Oppkast til begeistring!Foto: Svein Frydnes

Neste band ut var glad-pønkerne i Oppkast. En flott gjeng som skaper et herlig liv. Masse humor, smil, tull og tøys på scenen, og oppi det hele en gjeng utrolig dyktige musikere. Artige tekster om fest og moro, øl og Jäger, og ikke minst flotte melodier. Albert Geldenhuys holder vokalen, og en viss kontroll på bandet, mens resten flyr rundt og lager liv. Pål Larsen på gitar er stadig ute og flørter med publikum. Det er så herlig befriende å oppleve Oppkast, en blir virkelig i godt humør. Oppfordringen er klar: Kommer bandet til en scene nær deg – be there!

Dead DisputeFoto: Svein Frydnes

Dead Dispute har jeg sett en gang før, i januar i år. Da på en mindre scene enn denne gangen. Den gang fikk de skryt for det musikalske, men litt tyn for innlevelse. På lørdag var det ingenting å klage på. Flott innlevelse, utrolig bra instrumentalutførelse og Alex på vokal slapp seg skikkelig løs. Herlig! Gitarist Bjørnar leverer flotte solos, blant annet på «Triple F». Sammen med Kristin Siljan utgjør Bjørnar Kolbjørnsrud en solid gitarduo, i tillegg til å bidra godt på vokalsiden. Det hele backes godt opp av en solid rytmeduo. Låtene er stort sett hentet fra debutalbumet Radio Dead Dispute, som kom for et år siden. I tillegg hadde de føyd til en ny låt, «Stay Put». Ei låt som føyde seg bra inn i låtrekka. Det blir spennende å se/høre om det snart kommer en ny utgivelse. Konserten ble avsluttet med Elvis-låta «Can’t Help Falling In Love», med gjestevokalist Elvis Breen (ei Elvis-låt bør ikke fremføres uten en Elvis på scenen). Veldig bra gjennomført konsert av Dead Dispute, til tross for at også de hadde problemer med at lyden falt ut. Jeg håper vi får høre mye mer til dere fremover.

Innimellom bandene var det satt opp «ventemusikk» i form av trubadurene James Fox og Steffen&Alex. Det funket greit, de skapte liv og samlet flere av publikummerne i hjørnet sitt.

BlodsmakFoto: Svein Frydnes

Blodsmak har jeg fulgt og likt siden jeg så dem første gang på Norway Rock i 2016. Et vanvittig bra band, med flotte låter. Rock sunget på nynorsk, også kalt «hallingcore». Bandet er etterhvert blitt forsterket av Håkon på keyboard og Pål på gitar. Bandet stilte i kilt (stilig) og kledelig makeup. Låtvalget spenner over det meste av katalogen deres. Dessverre blir de stadig avbrutt av at miksebordet faller ut. Det vil si - selv om lyden forsvant, så spilte bandet videre, for plutselig kom lyden tilbake. Men det kunne jo ikke holde på sånn, så til slutt valgte Blodsmak å avbryte konserten. Dessverre, for dette var et av kveldens høydepunkt. Men på den korte tiden de fikk til rådighet med lyd, så viste de at de har mye å fare med. Frontmann og vokalist Tom binder låtene sammen med historier fra eget (og andres) liv, sparker ganske kraftig til såkalte kristne som forsyner seg grådig av midler og skaper en herlig stemning blant publikum med sitt show. Bandet består av utrolig dyktige musikere. Derfor er det så synd at vi ikke fikk oppleve en konsert i ordnede forhold, nå ble det vel mye kaos. Men Blodsmak taklet det greit, og de kommer forhåpentligvis sterkere tilbake her på Sørlandet.

HeatseekersFoto: Svein Frydnes

Avslutningsvis var det Heatseekers som stilte med sin AC/DC-tribute. På grunn av alle forsinkelsene, fikk jeg ikke med meg hele konserten, kun de 5-6 første låtene. Konserten åpnet med sekkepipe til «It’s a Long Way To The Top (if you want to rock n’ roll)». Stilig. Når resten av bandet dro til, forsvant mye av sekkepipe-låten, men likevel en herlig åpning. Heatseekers kaller seg «landets beste AC/DC-tribute band». Det er kanskje å ta vel hardt i, men de gjør en bra jobb med låtene. Vokalist Roy synger kraftfullt og gitaristene drar godt på. Låtene er hentet fra både Bon- og Brian-tida, og Heatseekers fikser begge deler greit. Det vil si, vokalist Roy fikser det bra, det er jo på vokalsiden utfordringene er størst. Dessverre har det blitt ganske tynt blant publikum når Heatseekers går på, så den helt store stemningen uteblir. Likevel en grei avslutning på en fin kveld.

Dette var første gang, etter hva jeg forstår, at Kristiansand Rockfest ble arrangert. Det burde absolutt vært flere folk til stede, men som tidligere nevnt er nok både været og øvrige arrangementer i byen en del av årsaken til at det ikke kom flere. Forhåpentligvis blir det ei ny runde neste år, og jeg kommer gjerne igjen. Kristiansand Rockfest bør ha livets rett, og lokalet med uteareal passet perfekt. Takk til Rikard Klungland og hans folk for et ukuelig pågangsmot, og for det dere gjør for kulturlivet i Kristiansand.