Nye ting på gang fra The Violent Years
Foto: Svein Frydnes

Lørdag holdt The Violent Years gjestebud på Sjøboden Live Scene. Varmt og intenst. En fullsatt sal fikk oppleve en gjeng musikere som virkelig gledet seg over å spille både nye og eldre låter, noe publikum viste å sette pris på.

Liseth og hans gitar

Før The Violent Years entret scenen, leverte Øyvind Liseth en akustisk aperitif for publikum. Fem låter fremførte han, fem personlige sanger. Liseths låter er vakre, temaene er gjenkjennbare og han har en flott kraft i fremførelsen. Noe som er nødvendig når det skravles over en lav sko blant publikum. Total mangel på respekt for artist, og for de som har møtt fram for å høre det som blir fremført fra scenen. Til tross for dette, så får vi en flott minikonsert med Øyvind Liseth. Etter å blant annet ha vært innom sønnen som ikke har tid («Har’kje ti»), alle de som prater pent om andre helt til du snur ryggen til dem («Falske Smil») avslutter han med en nydelig kjærlighetsvise til datteren – «Ingeborg».

2:a augusti 2024

Det er 20 år siden The Violent Years konsertdebuterte. Mye har skjedd i bandet gjennom den perioden, men grunn-nerven har hele tiden vært intakt. Og sånn de fremstod på Sjøboden Live Scene denne fredag 2.august, er helt på topp av hva jeg har sett – og hørt - av dem. En ny plate er på trappene, ei plate som etter sigende skal være mer nedtonet, roligere enn foregående. Men det er på vinyl. Live er The Violent Years (TVY) sjelden nedtonete. Vi fikk smakebiter fra den nye plata, som visstnok ikke har fått tittel ennå, og de føyde seg inn i rekken av TVY-låter; intense, vakre, brutale og sarte. En får det meste når en hører musikk av The Violent Years. Men det står og faller på fremførelsen. På plate kan det være så bra som det vil, fra scenen er låtene prisgitt et band som har dagen. Og det hadde de denne kvelden. Ikke minst vokalist og gitarist Kenneth Bringsdal. Hans intensitet og tilstedeværelse er så altoppslukende. Bringsdal, og resten av bandet, får meg til å tenke på svenske Imperiet. Derfor passet det så bra at konserten til TVY ble holdt 2.august, som er tittelen på Imperiets legendariske livealbum fra 1985 (2:a augusti 1985). Jeg skal ikke trekke det for langt, men jeg ser også mye av Imperiets vokalist Thåstrøm i Kenneth Bringsdals opptreden og fremførelse.

The Violent Years består av mer enn Bringsdal. Bak seg har han Lars Erik Humborstad på gitar, steelgitar og vokal. Bak trommene finner vi Eivind Thorsvik, som sammen med bassist Jack van der Hagen skaper den herlige rytmen og kompet i TVYs låter. Til slutt, kapellmester og vel den som har jobbet mest med Kenneth Bringsdal, Kjetil Wiblemo Sjølingstad. Et tight og veldig samspilt band.

The Violent Years åpner med «The Plague» fra forrige album, Via Antarctica, som kom for fem år siden. Nydelig åpning, før det introduseres noe nytt. «Heart & Soul» er ei ny låt, men samtidig en veldig gammel låt. Ble skrevet for lenge siden av Kenneth og Kjetil, og nå tatt fram fra skuffa for å bli gitt ut. «Cry», også den ny, ei nydelig seig låt med Lars på steel-gitar. «25 %» handler om de som blir uglesett i byen. En intens og herlig låt.

Mesterlige The Violent Years

Lyden er veldig bra denne kvelden, et must for et band som The Violent Years. Jeg stod veldig nært scenen, og elementene i låtene kom bra fram. Kanskje med unntak av tangentene til Kjetil. Håper det hørtes bedre lenger bak i lokalet. Folk – de fleste… - lyttet til musikken, engasjerte seg, anerkjente det de hørte. Flott stemning.

The Violent Years spilte i halvannen time, og tok oss med gjennom hele katalogen sin. Helt tilbake til «Embrace», denne nydelig låten fra den selvtitulerte EPen fra 2008. Alle medlemmene i The Violent Years er naturinteresserte, noen mer enn andre. «Praise The Rain» handler om all mulig forurensing:

- Jeg går ikke rundt og tenker på det hele tiden, men overraskende mye.

Kenneth binder konserten veldig bra sammen med små historier, statements og spørsmål som kastes ut i lufta. Det skaper en flott helhet i konserten.

Jeg har nevnt lyden, at den var bra. Men jeg må fremheve trommene og trommespillet til Eivind. Det er så fascinerende, så intenst, så herlig. Gitarspillet til Lars er også utrolig flott. Og så er det naturligvis helheten som skaper The Violent Years-magien: alle disse små enkelthetene som til sammen gir oss den deilige musikalske følelsen og opplevelsen, og som gjør at vi gliser bredt når fem svette karer legger ned instrumentene etter siste låt.

Dette var en ny, flott konsert av The Violent Years. Vi fikk nye låter, vi fikk gamle hits, og «glemte» låter. Og jeg fikk favoritten min – «Trying To Get Over». Magisk!

Takk for en flott konsert, gutter. Konserten burde vært tatt opp, så hadde vi fått en ny «2:a augusti»-plate, men denne gang fra 2024.

Takk til Frandsen og gjengen på Sjøboden Live Scene, som leverer den ene flotte konserten til folket etter den andre. Støtt opp om konsertene, folkens, så har vi en live scene i lang tid framover.