Fredagen under årets Ravnedalen Live var forbeholdt den litt tyngre delen av rocksegmentet, kanskje med unntak av Mari Boine, som foreløpig ikke helt er å anse som en rockeartist. Det var ikke utsolgt, men godt med folk. Opp mot 4000 mennesker hadde funnet inn til naturperlen Ravnedalen i solskinnet.

Erlend Ropstad sørget for et solid avspark på rockedagen!
Foto: Svein Frydnes

Lokal helt

I tillegg til Mari Boine, stod Seigmen, Kvelertak og Valentourettes på programmet. Men først ut var Venneslas store sønn, Erlend Ropstad.

Erlend Ropstad er en fantastisk artist. Han har et utrolig publikumstekke, og stemningen er stor på sletta foran scenen. Selv om det er tidlig (i festivalsammenheng) og sola steiker. Eller kanskje nettopp derfor. Folk koser seg, nyter sola og musikken. Erlend Ropstad åpner med sitt siste tilskudd til musikkatalogen sin, «Alt Som Var Bra», etter først å ha oppildnet publikum med skrik. Låtlista er satt sammen av sanger fra de siste ti årene, fra Her Om Natta og fram til den nylig utgitte «Alt Som Var Bra». Ropstad har godt tak om sitt publikum, og får dem til å danse til «Lenge, Lenge, Lenge» fra Brenn Siste Brevet og han får dem med på allsang når han fremfører «Londsia», en sang om Start, alene:

- Hvor var du da 7000 sang «Londsia» i Ravnedalen?

Det er lov å være litt pompøs og doble antallet publikum når en har et så fint kor foran seg.

Erlend Ropstad og bandet hans leverer en flott konsert. Lyden var i høyeste laget, spesielt den første delen, noe som ødelegger noe. For tekstene til Ropstad må høres, nå klarte til tider ikke stemmen å trenge gjennom lydmuren, dessverre. Men ellers, en flott åpning på fredagen.

DJ-rock

Hermetisk rock fra Kåre Ørnevik
Foto: Svein Frydnes

Det er ikke bare fra scenen det fremføres musikk. Fra fontenen midt på plenen serveres det i pausene mellom bandene «hermetisk» musikk av DJs. De som snurret plater denne dagen, var DJ’ene Ørnevik og Razzle Dazzle, og her gikk det i rock fra de siste tiårene.

Ravnedalen Live satser stort på bærekraft, og er nøye på at folk kildesorterer og gjenbruker. Nå skal det sies at veldig mange tydeligvis ikke tok hensyn til det, bokser og plastglass fløt på til tider på plassen. Men det er da man har flinke frivillige til å hjelpe seg, søppel ble plukket hele tiden av unge og mindre unge frivillige, som fløy mellom folk med søppelsekker. Veldig bra.

Verdensmusiker

Neste ut på scenen var stemmen fra nord, verdensmusikeren Mari Boine. Med seg på scenen har hun blant annet Stein Austrud på keyboard, en tryllemann med tangenter, knapper og knotter. En musiker midt i blinken for en artist som Boine.

Publikum av alle kaliber frydet seg over magiske Mari Boine.Foto: Svein Frydnes

Jeg er veldig dårlig kjent med musikken til Mari Boine, og det er heller ikke den type musikk jeg vanligvis hører på. Til tider synes jeg det er veldig bra, veldig fint. Men veldig ofte får jeg dessverre ikke tak på musikken. Gledelig da å se at folk storkoste seg foran scenen, og flere som jeg snakket med var kommet denne dagen primært for å høre Mari Boine. Og det er flott å høre på musikken. Suggerende, trenger inn i sjelen. Det som ikke er så flott å høre på, er den forstyrrende skravlingen til folk. Mari Boines musikk er lyttemusikk, og da må en – av respekt for både artisten og de som var kommet for å få med seg konserten – klare å holde kjeft den stunden. Så kan en heller skravle når andre av dagens artister spiller, for de overdøver jabbingen uansett.

Mari Boine gav nylig ut et kritikerrost album med pianisten Bugge Wesseltoft, og herfra fikk vi høre «Elle» (som hun tidligere har spilt inn solo). I tillegg spilte hun «Gula Gula», hennes mest spilte låt på Spotify. Mari Boine har også deltatt på tv-programmet «Hver Gang Vi Møtes», der hun blant annet fremførte Vamps «Denne Uro» og Highasakites «Mother», låter vi fikk høre denne fredagskvelden.

En vakker, melankolsk konsert med Mari Boine, og en fin opptakt til neste band på scenen – Seigmen.

Seigmen

Seigmen så jeg nylig på Tons Of Rock i Oslo. En konsert jeg ble mektig imponert over, selv om settingen der ble litt voldsom; stekende solskinn, hovedscenen – det ble ganske så stort. Da passet settingen og omgivelsene i Ravnedalen bedre. Mindre scene, halvskygge, flott atmosfære, nydelige omgivelser. Og det var tydelig at også Seigmen stortrivdes.

Seigmen endelig tilbake i Kristiansand! Fantastisk!
Foto: Svein Frydnes

Bandet åpnet med de suggerende rytmene fra låta «Fra X til Døden» fra albumet Pluto. Herlig. Og publikum er i ekstase fra første riff. Når så vokalist Alex Møklebust kommer på scenen eksploderer det. Møklebust er i storform og leverer en ypperlig performance. Stemmen er gull og dialogen med publikum sitter perfekt, Han forteller at de spilte første gang i Kristiansand i 1990 (da de ennå kalte seg Klisne Seigmenn), og at det da var første gang de spilte utenfor Tønsberg. Neste låt dedikeres derfor til henne som da booket dem, Christina: «Metropolis».

Lyden under konserten er veldig bra, og låtlista inneholder velkjente sanger. I tillegg, selvfølgelig, til et par låter fra deres siste utgivelse – Resonans. Herfra får vi «Elskhat» og «Berlin». Men ellers får vi blant annet «Ohm», «Metropolis», «Mesusah» og allsanglåten «Döderlein». Ikke for det, det er et dedikert publikum Seigmen har denne dagen, og de synger med på de fleste sangene. Det er en herlig stemning over Ravnedalen denne fredags ettermiddag/kveld. På «Agnus Dei» er det gitarist Marius Roth som har vokalen. Roth, som er utdannet operasanger, får presentert stemmeprakten sin på en ypperlig måte. Nydelig. Under hele konserten pøses det på med røyk på scenen, i meste laget. Til tider forsvinner musikerne i tåka. Men musikken trenger gjennom, og det er jo det viktigste.

«Mesusah» er massiv, rå og pokker så bra. Fremføres til gåsehudkarakter. Det hele avsluttes med Seigmens nydelige versjon av DeLillos «Hjernen Er Alene», der publikum danner et digert kor under kyndig ledelse av «dirigent» Alex Møklebust. Fantastisk konsert!

Råskap og kaos i system

Det er litt morsomt at Kvelertak skal være «oppvarming» for Valentourettes, men sånn var det denne kvelden i Ravnedalen Live.

Kvelertak konsert er ikke for sarte sjeler med dårlig kondis!
Foto: Svein Frydnes

Kvelertak åpner i 120 og bare øker utover. Bandet åpner med «Krøtterveg te Helvete» fra siste album Endling, og det virket som bandet ville ta ut all energi allerede fra starten – her sparer vi ikke på noe! Men energinivået bare fortsatte. Og økte. Gitaristene Maciek Ofstad og Vidar Landa hopper og spretter rundt mens riffene sitter tighte og tøffe. Ikke noe feilgrep her. Bassist Marvin Nygaard og trommis Håvard Takle Ohr sørger for solid rytme. Det er så tight, så tøft og egentlig så uvirkelig at en sånn galskap ender i så bra musikk. Men aller mest galskap innehar fyren fra Moi, vokalist Ivar Nikolaisen. Ikke et sekund står han stille, og han er stadig en tur ute og stagediver over publikum. At det blir vanskelig å holde styr på ham er forståelig, men at han er nær ved å kastes ut av egen konsert er litt spesielt. Han ble nemlig forsøkt geleidet ut av vaktene da han kom surfende tilbake til scenen under låta «Kvelertak». Heldigvis fikk han kranglet seg tilbake til scenen.

Kvelertak tar for seg alle fem albumene sine på spillelista de presenterer. Hva som synges er vanskelig å forstå, som det alltid har vært, men «Kvelertak», «Rogaland» og enkelte andre ord skrikes villig vekk blant publikum. Noe allsang er det dårlig med, men det er da heller ikke meningen. Her handler det om Kvelertak, om råskap og en «villmann» med et ufattelig overskudd av energi som gir alt for publikum. Innimellom noen av låtene roer Nikolaisen seg og forteller mer eller mindre morsomme «historier». Blant annet må han beklage overfor publikum som er glade for at apen Julius igjen er blitt far:

- Beklager, det er ikke Julius som er pappaen, det er eg…

Så dundrer de i gang med «Evig Vandrar» fra andrealbumet Meir.

Det er en hesblesende opplevelse å overvære en Kveletak-konsert. Det blir også fort en våt opplevelse. Det er tydeligvis mange som har behov for å vise at de har god råd, for hvorfor skulle de ellers slenge halvfulle glass med svinedyrt øl ut over publikum? Enda verre er det nå idiotene kaster halvfulle ølbokser, det kan potensielt skade andre.

Kvelertak leverte en solid konsert, med alt hva en Kvelertak-konsert skal inneholde. Som nevnt i begynnelsen, det er tight og tøft. Det musikalske bak vokalist Nikolaisen er utrolig bra, noe en fort oppdager om en stiller seg litt bak og lytter. For øvrig pluss for veldig bra lyd. En får med seg mer av det melodiøse som finnes inne i låtene, flotte vendinger og herlige gitarpartier, og ikke minst den klokkeklare koringen. Jeg gleder meg allerede til neste Kvelertak-konsert. Men først må jeg få igjen pusten.

60-årsfeiring

Valentourettes hadde fått æren av å avslutte Ravnedalen Live 2024. Og det gjorde de med sin 60-årsfeiring av han som har laget låtene bandet fremfører, nemlig Joachim «Jokke» Nielsen. Jokke forlot denne verden 36 år gammel i 2000, men musikken lever videre. Ikke minst gjennom Valentourettes, som turnerer året rundt med de kjente og kjære låtene «Alt Kan Repareres», «Her Kommer Vinter’n» «Øl», «Verdiløse Menn» og så videre. Og når Valentourettes står på scenen, er det en allsang-garanti. Bandet består av folk som kjente Jokke veldig godt, og som har spilt sammen med ham. Bassist Petter Pogo, trommis Runar «Kula» Johannessen og selvfølgelig Petter Baarli på gitar. Eneste som ikke har spilt sammen med Jokke, er vokalist Tarjei Foshaug, men jeg kan ikke tenke meg noen bedre frontmann i den rollen.

Jokke lever i beste velgående i musikken og i minnet til de som husker, og Valentourettes er blant de som sørger for at vi til stadighet får frisket opp minnet.
Foto: Svein Frydnes

Dessverre har det blitt mer glissent foran scenen når Valentourettes går på kvart over ti. Men de som er igjen veldig klar for et skikkelig «Jokke»-show, noe de også får. 18 låter får vi servert, for det meste fra Valentiner-tida. Musikken som presenteres inneholder ikke noe nytt. Noen av låtene høres sjeldnere enn andre, som «En Dag», «Suksess» og «Gjeld», i hvert fall etter hva jeg kan huske (og jeg har etter hvert fått med meg en del Valentourettes-konserter). Mens mørket senker seg over festivalområdet, runger allsangen på «Her Kommer Vinter’n», «Hvis Jeg Var Deg» og de andre god-låtene. Jeg har nok sett bandet bedre før, kanskje spesielt Baarli. Og jeg skulle ønske de hadde spilt før Kvelertak. For selv om publikum ser ut til å kose seg, så gikk nok mye av luften ut etter Kvelertak-konserten. Men Valentourettes leverer en bra konsert, og jeg smiler meg gjennom konserten. Flirer av ablegøyene til «Kula» og Baarlis egenart, samt koser meg med stødigheten til Pogo og Foshaugs herlige publikumstekke. En ting er sikkert – jeg ser allerede fram til neste Valentourettes-konsert. Takk for festen.

Valentourettes var siste musikalske innslag, og et fornøyd publikum kunne begi seg mot byen i den lune julinatta.

Takk for en flott festival, Mira, Janki, Stella og alle dere andre som er i sving for å lede og legge til rette for at publikum (og presse) har noen fine dager. Jeg var der bare på fredagen, men storkoste meg. Gratulerer med vel gjennomført Ravnedalen Live 2024!