En onsdag midt i beste ferietid inviterte Sjøboden Live Scene til hele to konserter i løpet av kvelden – først poprock med Ole Evenrud, deretter rølperock med Igjenting. Det ble en varm, morsom og heftig kveld.

Ole Evenrud

Ole Evenrud på Sjøboden i MandalFoto: Svein Frydnes

Første konsert var med Ole Evenrud, tidligere titulert «I’Dole». Dette var en sittekonsert, og det var ikke mange ledige seter å oppdrive. Evenrud hadde også holdt nærmest utsolgt konsert samme sted dagen før, så det er bra at folk støtter opp, selv om det er midt i uka. Ole Evenrud har mye materiale å ta av, og kunne uten problem kjørt en seanse med masse sanger. Men artisten er ikke bare en eminent sanger, han er også en eminent historieforteller, og binder konserten flott sammen gjennom å fortelle historier knyttet til hver sang. Og han gjør det på en måte som sørger for at det aldri blir kjedelig og at latteren sitter løst. Dette er en lyttekonsert, noe Ole Evenrud presiserer før han begynner konserten:

- Dere som har veldig mye å prate om, må jeg be gå ned i baren i etasjen under…

Likevel måtte han stadig vekk hysje på enkelte i publikum som trodde de var på Rorbua, og ikke på Sjøbua. Med seg på scenen hadde Evenrud Ingvald Holmen Minge på keyboard og gitar, og sammen leverte de en flott «40 år som Blond og Billig»-feiring.

Som nevnt presenterte Evenrud sangene sine gjennom historier om hvorfor og hvordan sangene ble til, noen historier sikkert sannere enn andre. Men flott var det, og det gav en helhet til konserten.

- Er det noen som husker «Ole I’Dole»? – Jaaaa, svarer publikum. – Da har dere ikke lenge igjen.

Evenrud er både morsom og tørrvittig. I 1987 fikk han for seg at han skulle erobre verden. Da dro han til USA og ble introdusert som et «one man Bon Jovi» og «Europas Bruce Springsteen». Han landet ganske fort. Men en karriere fikk Ole Evenrud. Både som «I’Dole», som Ole Evenrud, som låtskriver for andre og som produsent. I 1983 gav han ut albumet Blond og Billig, og det er dette 40-årsjubileet som fremdeles feires. Låtene er fra hele karrieren hans, noen mer kjente enn andre, men alle flotte sanger. Som nabo og kamerat til Henning Kvitnes tar han også med låta «Evig Eies (Kun et dårlig rykte)», en sang som utløser massiv allsang. Det samme med hyllesten til en våre aller største artister, Marius Müller, «Jeg er den du veit». Men også flere av Evenruds egne sanger får publikum til å synge med; «Jeg er bare lykkelig når jeg drikker», «Byen Ække Stor Nok For Oss To», «Det Va’kke Min Skyld». Den siste ble presentert som det nye han skal gjøre nå, i tillegg til å spille i 50-, 60- og 70-årslag og bryllup, barnebursdager og så videre (men aldri begravelser), nemlig å spille i skilsmisser.

Ole Evenrud leverte, sammen med sin makker Ingvald Holmen Minge, en veldig fin konsert. Ikke siden Ole Paus opptrådte på samme scene har jeg opplevd noen binde konserten sin sammen på en så fin og morsom måte som vårt tidligere I’Dole, nå bare Ole.

Igjenting

IgjentingFoto: Svein Frydnes

En times tid etter at Ole Evenrud hadde takket for seg, og stolene var ryddet bort, var det klart for en ny konsert. En konsert av et litt annet slag. Absolutt ingen sittekonsert, heller ikke nødvendigvis lyttekonsert. Skjønt, Igjenting hadde et lydnivå som gjorde at det var umulig å ikke høre, om ikke nødvendigvis lytte.

Igjenting består av opprinnelige Ingenting-medlemmer, som har kommet sammen som et tributeband med egne låter. Jeg har hørt Ingenting i senere tid, og jeg har nå hørt Igjenting og er ikke i tvil – det originale er det beste. Med andre ord Igjenting. Det kan fort bli forvirrende med så like navn. Men låtene er de samme. Igjenting tar for seg platene Ingenting, Pass Ikkje Inn, Piknik og Dill og Dall, med andre or perioden 1987-2022. Dette er plater med låter som mange har et forhold til, og som har stort allsangpotensiale. Med andre ord, skikkelig festmusikk. Ingenting (altså de opprinnelige) fra Sandnes var en slags kopi av de langt mer kjente Stavangerensemblet. Dette hører vi på låtene også, her er det lånt og stjålet mye (sjekk ut «Toget» og «HIV positiv»). Men det fungerte på lokalet på 80-90-tallet. Og det fungerer sannelig fremdeles. Det nye gulvet på Sjøboden Live Scene fikk skikkelig kjørt seg denne onsdagen gjennom en hoppende publikumsmasse, og etterpå så gulvet nybonet ut. Men det var bare dekket av øl…

Igjenting har med seg to trommeslagere, de to som pisket skinn i den aktuelle perioden og som bytter på å spille «sine» låter – Svenni Øverland og Tom Christian Jensen. I tillegg består Igjenting av Ove Morten «Mobby» Grødeland (gitar), Bård Schanche (gitar), Dagfin Engelsvold (bass) og Michael Ravndal på vokal.

Det er god stemning gjennom hele konserten, folk synger med på flere av låtene og når introen til «Liden» fra Pass Ikkje Inn høres, står jubelen i taket og publikum synger omtrent hele første vers uten at vokalist Michael trenger å bidra. Det er varmt på loftet, og bandet spiller høyt. Mot slutten av konserten tynnes det ut blant publikum, men de som holdt ut får servert en flott konsert som avsluttes med Ingentings kanskje største hit «Gje faen i det».

Igjenting skal holde konsert Sjøboden Live Scene både torsdag, fredag og lørdag i tillegg til denne onsdagskonserten.

Fremdeles er det noen få billetter igjen, så det er bare å hive seg rundt om en ønsker å få gjenoppleve (eller oppleve) den gode gamle rølpestemningen som Ingenting klarte å skape på lokalene. Igjenting gjenskaper den stemningen på en ypperlig måte. Dette var gøy!

Takk for en strålende kveld til Richard og Sjøboden Live Scene, Ole Evenrud, Igjenting og et entusiastisk publikum.