Måkeskrik 2024 er over. 12 band har presentert seg for et flott publikum, som har satt pris på det de har fått servert. Både publikum og artister har kost seg i sol og regn – typisk festivalvær. Og rundt omkring har det oppvoksende rockepublikummet summet.

Stemning på MåkeskrikFoto: Svein Frydnes

Måkeskrik er en fantastisk festival! Like godt å slå det fast, først som sist. De har den unike evnen å kombinere konsert, trivsel, kos, flott musikk for de fleste og en totalt avslappet stemning. Her er det ikke noe stress, ikke noe bråk – bare glade mennesker som koser seg på gressbakken i sola. Helt til regnet kom, da. Da koste folk seg i regnet, om ikke de var så heldige å få plass i teltet. Men hva gjør noen dråper regn? Er det ikke det som er (nesten) synonymt med festivalvær? Jeg hørte i hvert fall ingen som klaget.

De nye

Festivalen startet fredagen. Klokka fire på ettermiddagen begynte innslippet. Jeg kom litt senere, men i god tid før første band. I porten blir jeg møtt av ei trivelig dame som ønsket velkommen. Fant meg en plass i nærheten av scenen, og gjorde meg klar for første artist, EA Othilde.

EA Othilde var først på programmet på årets Måkeskrik.Foto: Svein Frydnes

EA Othilde, med etternavn Heimdal Bakklund, er 19 år og fra Oslo. Hun er inspirert av artister som PJ Harvey og Elliot Smith. Og Franz Ferdinand. Musikken er sart og forsiktig, indie-aktig, men med godt trøkk innimellom. Det er tøft gjort å åpne en festival for en så ung artist, men EA Othilde løste det bra. Stille og forsiktig til å begynne med, konserten åpner med cello-spill, før EA Othilde kommer på og lar den vakre stemmen flyte ut over området. Ikke over publikum, for de er ganske tilbaketrukket så tidlig. Men etter hvert siger de på. Artisten har gitt ut en EP og et album (Mary, Aren’t You Tired), henholdsvis i 2022 og i fjor. Låtlista hentes naturlig nok fra disse to utgivelsene. I tillegg leverer hun ei ny låt – «I Will Not…». Dette ble en myk og fin start på festivalen, en start som økte i styrke etter hvert, uten at det tok helt av. Flott konsert, som publikum viste å sette pris på.

HammokFoto: Svein Frydnes

Overgangen til neste band ble ganske brutal. Nå var det nemlig klart for Hammok som var klar for å gi Måkeskrik-publikummet en førtifem minutters hardcore-oppvisning. Og de tar oppgaven på største alvor. I et vågalt øyeblikk da de var helt ferske, uttalte nemlig gitarist og vokalist Tobias Osland til P3 at Hammok er best. Og den uttalelsen står de nok gjerne inne for, og gjør det de kan for også å overbevise publikum på Måkeskrik. Mesteparten av låtene er hentet fra det nyeste albumet (med en sykt lang tittel…), Look How Long Lasting Everything Is Moving Forward For Once, som kom tidligere i år. De leverer et energisk punk/postpunk-show, som får en del av publikum til å ta helt av foran scenen. Og når bassist Ole tar turen ut blant publikum og blir båret rundt på skuldrene til en Turbojugend-kar, blir det skikkelig stemning. Herlig konsert med et vanvittig energinivå!

Ørkenrock

Neste ut var ørkenrockerne i Slomosa. Jeg hørte dem for første gang i vår på Karmøygeddon, og ble mektig imponert da. Ryktet om bandet har nok gått foran dem fra Bergen, for nå er det kommet godt med folk innenfor portene, og de driver ned bakken mot scenen. I følge vokalist/gitarist Benjamin er det første gang bandet spiller i Kristiansand. Forhåpentligvis blir det ikke siste.

SlomosaFoto: Svein Frydnes

Bandet serverer ei setliste bestående av låter fra debutalbumet Slomosa (2020), samt et par singler. I tillegg får vi en helt ny sang, «Battling Guns». I tillegg en sang tilegnet de fra Birkeland – «Traktor»… Veldig bra konsert, utrolig trøkk. Det var mye metal-attitude i både musikk og ikke minst sceneshow. Bassist Marie headbanget skikkelig gjennom konserten. For øvrig veldig dyktig bassist. Resten av bandet, gitarist Tor Erik og trommis Jard følger godt opp, og jeg er overbevist om at Slomosa skaffet seg en del nye tilhengere denne kvelden i Bendiksbukta.

Veteraner uten krutt

For tyve år siden kom det ut et album som ble lagt merke til i norsk rock. Bandet var Euroboys, og albumet het Soft Focus. Euroboys var en såkalt supergruppe bestående av medlemmer fra forskjellige andre rockeband, som blant annet Turboneger og Gluecifer. Albumet brøt med den støyende rocken som ble presentert på den tiden. Etter utgivelsen av Soft Focus gikk medlemmene hver til sitt, og Euroboys var historie. Inntil de i år ble enige om å komme sammen, stemme instrumentene og feire 20-årsjubileumet for Soft Focus. Men klarer de å gjenskape magien fra 2004?

Det merkes at det er lenge siden Euroboys har spilt sammen. Det virker egentlig som det er lenge siden de i det hele tatt har vært sammen. På meg fortoner konserten seg som en Knut Schreiner-konsert, med bandmedlemmer som ikke helt ser ut som de har lyst til å være der. Musikken er grei, det er jo kjente toner. Men Euroboys skaper ikke noen magi, ikke noe trøkk. Det blir rett og slett kjedelig. Åtte av sangene fra Soft Focus blir presentert, i tillegg til at konserten avsluttes med en cover av Simon & Garfunkels «Scarborough Fair». Til alt overmål blir de kuttet på slutten av konserten, fordi de har brukt opp tiden, soundchecken tok for lang tid. Noe respektløst, uansett, å skru av mikrofonen akkurat når Schreiner skal takke publikum, selv om de er noen minutter på overtid. Dessverre ingen stor konsert av Euroboys. Moro å høre bandet, og ikke minst låtene, igjen. Men fremførelsen, og ikke minst engasjementet i bandet, kunne og burde vært skrudd opp noen hakk.

Så var det klart for brenn. (liten b og punktum etter navnet). Bandet, som fikk Spellemannsprisen i klassen rock i 2019 for debutalbumet Elsker, hadde også et annet lite jubileum denne dagen – 5 år siden de første gang stod på scenen i Bendiksbukta på Måkeskrik. Nå skulle de på ny erobre publikum. Det klarte de nok ikke helt, til det ble det for hesblesende, for mye vas. Men et heftig sett var det, og bandet hadde helt klart sin tilhørerskare som rocket foran scenen. I tillegg til allerede produserte låter fikk vi høre en ny låt – «Slipp lyset inn». Det er bra musikere, og de har en del bra melodilinjer og catchy låter, men det treffer bare ikke meg.

Perfekt!

Så var det klart for kveldens avslutning – Spidergawd. Og jeg sier bare WOW og bøyer meg i støvet. For maken til oppvisning i hvordan en konsert skal kjøres, og hvordan publikum skal engasjeres skal en lete lenge etter. Et utrolig driv fra første riff. Det veksles på vokalen; både bassist Hallvard Gaardløs og gitarist Brynjar Takle Ohr er stadig innom den ledige mikrofonen midt på scenen, i tillegg til hovedvokalist Per Borten. Bak kveldens største trommesett finner vi dagens lengste trommeslager, Kenneth Kapstad. Og for en trommis! Han er den drivende kraften i Spidergawd og hamrer løs på settet sitt som en maskin. Dessverre hadde han den svakeste trommelyden denne dagen, og det var synd. Men for all del, vi hørte Kapstad! Og så har Spidergawd Rolf Martin Snustad, mannen med barytonsaxofonen. Tøffere enn toget. Og et fullstendig utradisjonelt instrument i denne sammenhengen. Men som det låter. Og skaper et herlig musikalsk landskap i rockebildet Spidergawd maler. Men når Snustad drar til på de dypeste tonene (da kan han konkurrere med tåkeluren på Lindesnes) er jeg bestandig engstelig for at bloårene på hans bare skalle vil sprenge. Heldigvis har det gått bra til nå.

Perfekt avslutning på dag 1 fra Spidergawd!Foto: Svein Frydnes

Spidergawd er innom de fleste av sine syv utgivelser i løpet av kvelden. De åpner med «The Tower» fra fjorårets album VII og avslutter naturligvis med sin kanskje største hit, «Is This Love». Jeg skal la være å gå inn på detaljer, bare slå fast at alt stemte for meg under denne konserten. Spillegleden, engasjementet, publikumskontakten, publikumsresponsen og ikke minst gitarriffingen, bassingen vokalen, saxofononanien og bøttehamringen fra Kapstad. For en avslutning på en flott kveld. Dette var en klar sekser på terningen, om jeg skulle kastet det.

Da var det bare å begi seg ut i nattemørket, finne bilen, sette kursen mot Mandal, skråle «Is this love…?», og gjøre seg klar for en ny dag i Bendiksbukta.

Lørdag

Lørdagen var det spådd regn i Bendiksbukta, men det begynte i hvert fall like fint som hele fredagen værmessig. Musikalsk ble det ikke noen dårligere dag enn fredagen.

Tidlig i bobla

MaidaVale åpnet dag 2Foto: Svein Frydnes

Dagen startet med svenske MaidaVale. En åpning som passet meg enda bedre enn fredagens åpningsband. De fire svenske jentene skapte veldig bra musikk. Funky rock med masse energi. Bra vokal og et nydelig gitarspill. Gitaristen hadde også funnet fram den gode, gamle «wah wah»-pedalen, og visste å bruke den. Som vanlig nokså glissent foran scenen, men etter hvert som folk hørte hva som ble servert, så ség det på med folk. MaidaVale kom nylig ut med sitt tredje album, Sun Dog, og vi får naturligvis en del låter fra det albumet, i tillegg til deres to andre. Musikken er til tider suggerende, det jeg vil kalle «boblemusikk». Av og til fremstår konserten som en jam, der trommisen maner fram en intens groove sammen med bassisten, mens vokalisten legger på lydspor fra keyboardet sammen med vokalen og gitaristen vrenger strengene. Herlig! Det er så deilig å høre litt god psych-rock på festival (skulle gjerne vært enda tidligere på dagen) og komme i den gode festivalmooden. Takk, MaidaVale. Og så beklager jeg at jeg ikke har navnene deres, men det skal jeg finne ut av til neste gang. For jeg håper jeg får høre MaidaVale igjen, gjerne i en litt mørk og trang klubb.

Punken er ikke død

ForgetaboutitFoto: Svein Frydnes

Etter MaidaVale var det klart for dagens punkavdeling. Først ut var surfe-pønkerne i Forgetaboutit. Energisk, litt sinna, pønkrock fremført av bra musikere som ikke helt har imaget med seg. De ser alt for veletablerte og pene i tøyet til å mene det de høres ut som. Men, en skal ikke skue hunden på hårene. Det er uansett masse bra energi og bra låter. Blir noe ensformig i lengden, og de klarer dessverre ikke å engasjere publikum i noe særlig grad. Dette er musikk som bør tvinge fram moshpit og crowdsurfing, noe som ikke skjer.

Apropos crowdsurfing… Måkeskrik er vel den eneste festivalen (i hvert fall som jeg har opplevd) der vaktene, i stedet for å ta imot crowdsurferne (publikummere som blir båret fram på hendene til publikum foran seg) og slippe dem ned inne i pit’en, skyver de dem tilbake til publikum. Morsomt å se på. Samtidig har Måkeskrik-publikummet et stykke å gå på å få noe driv i crowdsurfingen, det blir litt tafatt. Men gjengen foran scenen skal ha for forsøkene.

HayeminolFoto: Svein Frydnes

Etter Forgetaboutit, var det Hayeminol sin tur til å servere Måkeskrik-publikummet en dose pønkrock alà Stoges, Dead Kennedys. Og her var det attitude. Kjapp AD/HD-pønk, litt sur vokal, masse energi, vasete prat mellom låtene, men herlig å se – og høre - på. Bandet har rukket å gi ut fire album siden 2019, det siste i fjor – Natural Born Failures. Imponerende, med tanke på at medlemmene er 19-20 år gamle. Startet som en trio med Ånon (gitar/vokal), Lasse (bass) og Alvaro på trommer. I ettertid har Thora kommet med på keyboard og sang, noe som selvfølgelig har gjort noe med lydbildet. Litt spesielt, til denne type musikk, er at Ånon trakterer en 12-strengers gitar. Det låter fett, det låter tøft. Og avslutningen er jo vanvittig, da medlemmene bytter instrumenter, og trommis Alvaro tar helt av som vokalist og havner ute blant publikum. Nydelig!

De etablerte imponerer

BokassaFoto: Svein Frydnes

Så var det tid for «de etablerte», de tre siste bandene for årets Måkeskrik.

Bokassa er først ute. Selvoppnevnte «kongene av Stoner Punk». Og de vet hvordan de skal sjarmere publikum. Bandet går ut i hundre, det er mye folk foran scenen og masse energi både foran og på scenen. Setlista består av et pent utvalg låter fra hele karrieren, men naturlig nok med størst fokus på All Out of Dreams, som kom ut i år. Likevel hadde Jørn Kaarstad & co funnet plass til også debututgivelsen fra 2015 – «No Control» (for så vidt fort gjort, siden låta ikke varer mer enn rett over halvannet minutt…). Bandet har bra lyd, det låter fett og Kaarstad har god kontroll på publikum. Det er ikke alltid at Bokassa virker like engasjert på scenen, men denne kvelden er de på. Bassisten kjører på, poserer og riffer, mens trommis Olav groover bra. Skarptromma har som vanlig en markant rolle i lydbildet. Jeg liker det. Jeg liker konserten. Jeg liker komboen med fleipete, cocky, dialog og tøff spilling. Regnet kom mens Bokassa spilte, uten at publikum stormet i ly av den grunn. It’s rock n’ roll og festival. Veldig bra gjennomført konsert av Bokassa.

Fra fleipete publikumsdialog til total meningsløs dialog. Det var tid for Black Debbath.

Jeg tenker på Black Debbath som et band med medlemmer som er superflinke men trenger å «løse opp», ha det gøy, leke. For låtene til Black Debbath er utrolig bra i melodi og fremførelse. Men tekstene er stort sett tull og vas og dialogen mellom medlemmene og publikum er stort sett meningsløs. Det er grunnen til at jeg er gått litt lei av Black Debbath. Hører jeg bare musikken, er det fantastisk bra rock. Men…

Humoren og vaset til Black Debbath er jo grunnpilaren i bandet, så det kommer til å fortsette. Konserten var bra. Det som er så herlig, er at bak humortrioen Aslag, Lars og Egil sitter det en langt mer seriøs (virker det som) trommis og holder styr på gjengen foran seg – Ole Petter Andreassen. Takk for humoren, Black Debbath, takk for rocke-quissen, men aller mest – takk for musikken. De spilte ikke så mange låter, det blir jo ikke tid til det når det skal skjemtes innimellom. Men vi fikk selvfølgelig antifeiresangen «Hipp hipp! Vi hater jubileum!». Bandet har jo tross alt 25-årsjubileum (som de ikke vil snakke om, men som de snakker mye om likevel). «Nei til runkesti på Ekeberg» var med og fiskesangen «Min Kone Forlot Meg Mens Jeg Sto Og Fiska». Og så har de jo en ballade, som alle store rockeband har – «Voggesang til Trønderen». Joda, det ble en flott konsert i duskregnet, selv om de for min del ikke trenger å avslutte i underbuksa. Behold shortsen på, og spell gjerne i tjuefem år til. Og et stort pluss for rockens kuleste battle-vester!

Grand finale – og takk for festen

Så var det tid for den store finalen – The Hellacopters.

Denne var det mange som hadde sett fram til. Garasjerockerne fra Sverige feirer 30 år i år. Gitarist Dregen manglet, men erstatteren LG Valeta gjorde en solid jobb. Det var et magisk sus over bandet som entret scenen nærmere midnatt denne lørdagskvelden. Det var store forventninger ute blant publikum også. De hadde sett fram til dette, og selv om det regnet ganske tett nå, så var sletta/bakken foran scenen ganske tettpakket.

The Hellacopters sørget for en fantastisk avslutning, på en like fantastisk festival!Foto: Svein Frydnes

Bandet går på til lyden av helikopter, før de smeller til med «Action de Grace». The Hellacopters har en rikholdig katalog, og har hentet litt fra hvert album de har gitt ut. Nesten. I år kom singelen «Stay With You», som selvfølgelig er med. Det er et vanvittig trøkk i bandet, masse spilleglede og de har publikum i sin hule hånd. Til tross for at det ikke blir sagt mye, det er musikken som prater. Vokalist Nicke Andersson synger bra og bassist Dolf De Borst, keyboardist Boba Fett og Robban på trommer holder hjulene i gang. Jeg har ikke hørt veldig mye på The Hellacopters, og jeg har aldri sett dem live. Jeg griper meg i å stå og lure på hva som er så magisk med dem, hva som gjør at folk blir blanke i øynene når de hører navnet. De spiller tross alt «bare» rock n’ roll. Jeg stiller også spørsmålet til passasjerene i bilen hjem, som er helt i ekstase etter konserten. Svaret er måten de gjør låtene på, utstrålingen, attituden. Det er noe grandiost over The Hellacopters. Og det kan jeg for så vidt være enig i. Når jeg hører dem fremføre «So Sorry I Could Die» fra Eyes Of Oblivion (2022), får jeg litt Imperiet-vibber. Og da snakker vi stort. Som sagt er det første gang jeg hører dem, og jeg hører dem gjerne igjen. Helt topp-karakter får de ikke, SÅ fantastisk var ikke konserten. De når ikke opp til Spidergawds maktdemonstrasjon dagen før, men gjør totalt sett en veldig bra konsert. Ekstranumrene er kanskje de beste, spesielt «I’m In The Band» og «(Gotta Get Some Action) Now!». Karakter 5/6.

Så var årets Måkekrik over for denne gang. Veldig bra gjennomført. Jeg er imponert over organiseringen, over de som går rundt og rydder (en liten pekefinger til publikum der: Det stod masse søppelkasser rundt området, da er det unødvendig å slippe de tomme ølboksene ned foran seg. Legg dem der de hører hjemme! Ren latskap, det var aldri mer enn 20 meter å gå til nærmeste pantekasse), imponert over lineup’en – flott blanding av nytt og etablert. Jeg ønsker gjerne noe metal neste år, det finnes mye bra til overkommelig pris. Takk til festivalsjef Cathrine som holder på år etter år, samt resten av alle dere flinke i crewet som holder hjulene i gang. Jeg kommer gjerne tilbake neste år også.

Etterord

Mandag formiddag ringer jeg Cathrine Sørensen, og treffer en noe trøtt festivalsjef. Det er mye som skal gjøres i etterkant av en festival, og når en - som Cathrine – tar hånd om det meste, blir det fort mye som skal holdes styr på. Men tid til å prate har hun alltid. Jeg gratulerer med vel gjennomført festival, og er naturligvis interessert i å høre hva status er så langt:

Festivalsjef Cathrine Sørensen kan se tilbake på en vellykket gjennomført Måkeskrik 2024.Foto: Svein Frydnes

- Status er, så vidt jeg kan se, ny publikumsrekord. Litt flere enn i fjor. Totalt ca 1500 solgte billetter. I tillegg var det også god omsetning i baren, svarer en godt fornøyd festivalsjef.

Også matbodene rapporterer om god omsetning, der noen av dem bommet litt på mengde råstoff og gikk tom. Men publikum fikk seg nok det de trengte av både mat og drikke.

Musikalsk må det sies å være en suksess, med det varierte tilbudet, og folk har kost seg. Cathrine er særlig fornøyd med at det værmessig gikk bedre enn forventet. Regnet kom ikke før mot slutten av dag 2. Og hva har så vært plusser og minuser ved festivalen?

- Totalt har det fungert veldig bra. Vi hadde en del nye på ansvarsområder i crewet, det fungerte veldig bra. Værmessig gikk det jo bedre, det var noe en fulgte spent med på. Vi klarte også sånn noenlunde å beregne innkjøp. Og så er det gledelig at «earlybird-billettene» til neste års festival rant ut på et øyeblikk.

Noe særlig negativt er det ikke å berette. Litt smårusk med toalettforholdene, men det ordnet seg kjapt når bare de rette fikk sett på det.

Når det gjelder neste års festival, så har festivalsjefen begynt å tenke på artister. Men i og med at festivalen har en profil med å booke en del «up-and-coming»-band, så kan det ikke bookes for mye ennå. Og først skal uansett årets festival sluttføres, blant annet med en velfortjent fest for de frivillige.

Jeg takker for praten, ønsker lykke til med festen, og ikke minst med planleggingen av neste års festival som foregår samme helg som i år.