Tons of Rock 2024 - Dag 4

Det var tid for siste dag av årets jubileumsutgave av Tons Of Rock. Været var, som det overraskende nok hadde vært under nesten hele festivalen, fint med sol og tålig klar himmel. Men temperaturen, som i begynnelsen hadde vært veldig høy, var nå nede på normalt nivå. Dagen skulle by på en fin blanding av band, og jeg hadde sett meg ut følgende: Pil & Bue, Seigmen, Cavalera, Kreator, Avantasia, ZZ Top, Asinhell og Greta Van Fleet.

Herlig debut

Det var lørdag og den store Pride-dagen i Oslo. Opptog og mye folk i byen, omlagte bussruter og så videre, gjorde at jeg startet tidlig fra hotellet. Jeg hadde hatt en slitsom natt, ved at noen hadde klart å utløse brannalarmen på hotellet klokken halv tre… (Å sette fyr i en søppeldunk på rommet midt på natta for å ha det moro, er IKKE noen god idé!) Det medførte at alle på hotellet måtte stå ute på gata i en time før det var ryddet opp. Jeg var derfor ikke helt opplagt, men når en kommer opp på festivalområdet er de fleste sorger glemt.

Pil & Bue @ Tons of Rock 2024 - Photo: Svein Frydnes

Pil & Bue, fra Vaktbua til Tons of Rock!Foto: Svein Frydnes

Først ute for min del, var Pil & Bue på Moonlight Stage. Den unge duoen fra Nord-Norge hadde vunnet, i konkurranse med 360 andre band, muligheten til å spille på Tons Of Rock, en mulighet de gestaltet på best mulig måte. Bandet har holdt på ganske lenge, ble startet i 2013, men har foreløpig turnert mest på mindre spillesteder. Selv har jeg sett dem et par ganger på det lille spillestedet Vaktbua i Kristiansand, og må innrømme at jeg hadde store forventninger til dem i teltet på Ekeberg. Og Pil & Bue innfridde virkelig mine forventninger! De seks låtene de rakk, var hentet fra de siste tre platene. Et bra utvalg, og vel fremført. «Fire» fra Forget The Past, Let’s Worry About The Future (2016) er en av mine favoritter, og den var heldigvis med. Men hele set’et var glimrende. Pil & Bue består av Gøran Johansen på trommer og perkusjon, samt Petter Carlsen på vokal og barytongitar. Selv om de bare er to, får de lydbildet til og høres som et stort band. Det var tydelig at de var utrolig glade for å ha fått muligheten til å spille på Tons, for her var det mye glede. Både spilleglede og ikke minst glede over at så mange hadde funnet veien til teltet så tidlig på dagen. Teltet var nemlig nærmest fullt, og det er imponerende. På scenen er Pil & Bue trygge i det de gjør. Låtene fremføres med et vanvittig trøkk, og det er vanskelig å ikke la seg rive med. Glimrende debut på Tons Of Rock! Oppfordringen er klar – kommer Pil & Bue til en scene nær deg, så møt opp.

Glitrende Seigmen

Dessverre kolliderer noen konserter. Det gjorde det nå også, i og med at Bokassa spilte så å si samtidig med Pil & Bue, så de gikk jeg glipp av. Men det går som regel ikke så lang tid mellom hver gang jeg ser Bokassa.

Seigmenn @ Tons of Rock 2024 - Photo: Svein Frydnes

Seigmen!Foto: Svein Frydnes

Et band jeg imidlertid – utrolig nok – aldri har sett, er Seigmen. Bandet har holdt på en årrekke, ble startet i 1989 og har gitt ut syv album, det siste i år. De har hatt sine utfordringer opp igjennom årene, men det var et friskt og spillesugent band som entret hovedscenen i solsteiken. Seigmen er et slikt band som jeg tror jeg foretrekker på litt mindre scener, i hvert fall i en litt mørkere setting. Sånn for atmosfærens del. Men det var en bra konsert av Seigmen. Alex Møklebust synger veldig bra, og er en imponerende scenepersonlighet. Også Marius Roth har en veldig bra stemme. Jeg fikk dessverre ikke med meg hele konserten, da jeg måtte nå neste konsert. Jeg fikk derfor ikke med meg «Agnus Dei», som etter hva jeg forstod, Roth sang på. Med unntak av nevnte «Agnus Dei» og «Berlin» (fra sisteskiva), var alle låtene hentet fra storhetstiden før 1999. Introen, «Monument», gir et signal om hva vi har i vente: en lang monoton intro, med bilder fra Oslo flagrende over bakteppet. Musikken som fremføres er deilig mørk og monoton. Bandet spiller tight og flott. Møklebust er veldig engasjert, og gir samtidig uttrykk for glede over både å stå på scenen og ikke minst over publikumsfremmøtet. Bassist Kim Ljung bidrar også på vokal. Før «Döderlein» forteller han om utfordringer de har hatt, både med hensyn til pandemien og ikke minst helsa til vokalisten. Derfor er det så stort å stå sammen på scenen igjen. Foruten de nevnte, så består Seigmen av Noralf Ronthi på trommer og Sverre Økshoff på gitar. Veldig bra konsert med Seigmen, og glad jeg endelig fikk oppleve dem.

Tunge tak

På Vampire Stage var det så klart for Cavalera. En helt annen type musikk enn Seigmen sin, men samtidig også dette intenst og bra. Cavalera er bandet til brødrene Max og Igor Cavalera, tidligere medlemmer av Sepultura. Skjønt tidligere… I følge Max er Cavalera det eneste ekte Sepultura. Slik sett er det naturlig at konserten kun består av Sepultura-låter. Det er tøft, det går kjapt og det er brutalt. Max Cavalera ser ut til å være klar til å gå i krigen, med patronbelte både over skuldrene og på mikrofonstativet. Publikum responderer på musikken med heftig moshpit og en jevn strøm av crowdsurfing. Det blir mye trening og jobbing for vaktene som er plukket ut til å være i pit’en. Jeg har ikke hørt mye på Cavalera (eller Sepultura), men jeg lot meg fascinere den tiden jeg overværte seansen. Flott konsert.

Etter å ha hørt en halv time på Cavalera, tok jeg turen innom Moonlight Stage for å se og høre litt på Batushka. Jeg så dem første gang i fjor, og fikk det ikke helt til å stemme for meg da. Det gjorde jeg heller ikke nå. Det er som å komme inn i et kapell og overvære en eller annen slags begravelse. Røkelse, stearinlys, mørke og monotoni. Beklager, jeg får ikke helt «fot» for det. Det kan være noe med settingen rundt, totalen. For en del av musikken er bra, intens svartmetal. Men det treffer meg likevel ikke live. Bedre da å høre det på plate. Nå skal det sies at det var veldig mange som ikke var enig med meg, for Batushka hadde samlet et stort publikum i teltet, et publikum som satte pris på det de fikk oppleve, både musikalsk og visuelt.

Kreator @ Tons of Rock 2024 - Photo: Svein Frydnes

Kreator yppet til flere moshpits i løpet av konserten.Foto: Svein Frydnes

Kreator er tøft. Et sceneoppsett med et par dokker som var hengt opp over scenen, ei dokke som var spiddet på et spyd, masse pyro og røyk og en energisk Mille Petrozza på vokal og gitar. Dette er musikk i klassen «moshpitvennlig», og Mille gir seg ikke før det dannes moshpits. Mange moshpits. Så veldig vennligsinnet er ikke musikken, eller rettere sagt tekstene: «Hate Über Alles», «Enemy Of God», «Satan Is Real», «Pleasure To Kill». Men det funker. Det er tøft og det er lett å la seg rive med av musikken. Jeg har sett bandet noen ganger, og jeg har til gode å være misfornøyd. Kreator leverer på det jevne, og det kan jeg være fornøyd med.

Variert

Avantasia er mye. Det er storslagent sceneoppsett. Det er mye folk på scenen. Det er flere gjester. Og det er stor musikk. Jeg liker det. Tobias Sammet er nok ingen stor vokalist, men han gjør en bra jobb. Til gjengjeld har han med seg et kobbel av dyktige vokalister; Adrienne Cowan, som også er i koret, imponerer med fantastisk stemmeprakt og en herlig scenepersonlighet. Danske Ronnie Atkins fra Pretty Maids er inne og leverer en flott opptreden med «The Scarrecrow». Også Magnums Bob Catley er inne og gjør en bra jobb med «The Story Ain’t Over». Etter hva jeg forstod var også Kenny Leckremo fra H.E.A.T. på scenen, men da hadde jeg dessverre gått. Sammet har et bra orkester med seg, dyktige musikere. Denne konserten var så absolutt en opptur. Skulle bare ønske tiden min strakk til å se flere av konsertene i sin helhet.

Avantasia @ Tons of Rock 2024 - Photo: Svein Frydnes

Storslagen konsertopplevelse med Avantasia.Foto: Svein Frydnes

Jeg prioriterte ZZ Top framfor Thundermother. Jeg har aldri sett ZZ Top, og de er så absolutt for veteraner å regne. Thundermother håper og regner jeg med vil dukke opp på en eller annen scene i nærheten av meg. Dessverre konkluderer jeg med at det var et feil valg… ZZ Top har jeg alltid synes har hatt stilig musikk. Det synes jeg fremdeles. Men å se dem på scenen er vel noe av det kjedeligste jeg opplevde på årets Tons Of Rock. Musikken er fremdeles stilig. Men de tre på scenen gjør så ufattelig lite av seg. Joda, de spiller bra. Men det er det. Billy Gibbons leverer veldig bra gitarspill. Med seg har han Frank Beard på trommer, som han alltid har hatt. Men ved siden av seg har han en ny mann, med en snål 17-strengers bass, Elwood Francis. Francis kom inn da Dusty Hill døde i 2021. ZZ Top leverer avslappet blues, som er ok å høre på. Men for meg blir dette kjedelig på en storscene. I teltet, eller til nød på Vampire Stage, hadde det nok passet bedre. Synes jeg. Men bevares – de spiller godt og tøft, og Gibbons og Francis leverer sine «dansemoves», mens Beard (uten skjegg) konsentrerer seg om trommene sine. Ok konsert.

Asinhell @ Tons of Rock 2024 - Photo: Svein Frydnes

Dagens overraskelse: Asinhell.Foto: Svein Frydnes

Da var det mer sprut over det neste bandet jeg hadde plukket meg ut, nemlig danske Asinhell. Med Volbeats Michael Poulsen på gitar, Morten Toft Hansen på trommer og tyske Marc Grewe på vokal leverte de frisk (om det går an å si det) old school death metal på Moonlight Stage. Med seg hadde de også Jacob Hansen og Flemming C. Lund på henholdsvis bass og gitar. Bandet har ikke holdt på lenge, ble dannet for to år siden, og har gitt ut et album, Impii Hora. Det var et vanvittig driv over låtene og bandet. Masse spilleglede. Tøft som bare det. Bredbent metal som slo utrolig bra. Dagens overraskelse, og et band jeg gjerne hører/ser igjen.

Mørke toner

Mens jeg (Svein) har flydd rundt på ovenstående konserter, har Birgit tatt seg av noe av det jeg ikke har rukket, Einherjer og Satyricon, og her er hennes rapport:

Einherjer kan putte et tretall fremst på karrieren sin; i fjor markerte de sitt 30-årsjubileum. Frontmann og bassist Frode Glesnes samt trommis Gerhard Storesund har vært med på hele reisa, mens gitarist Tom Enge og spilloppmaker slash lead guitar Ole Sønstabø har vært med siden 2020 og 2016. Strengt tatt er det ikke riktig å utpeke én som mer leken enn de andre – når Einherjer står på scena er det aldri tvil om at de gørrkoser seg. Grimaser, flir og kleine positurer er blitt et varemerke, og det blir ikke satt opp et eneste sinnafjes som ikke sprekker opp i lure glis. Men klovnerier aleine skaper ikke en fanskare (som fyller hele teltet!), og det som leveres fra Moonlight stage er tight, hardt og lett å like. Glesnes’ vokal har akkurat passe growl til at man får med seg teksten, og i bunnen av låtene ligger en gyngende rytme som maner frem historier om marsjerende vikinger på tokt. Aller best er de i mine ører når det fremføres på norsk – det er umulig å la være å synge med på "Mine våpen mine ord"!

Einherjer @ Tons of Rock 2024 - Photo: Birgit Fostervold

Einherjer!Foto: Birgit Fostervold

Satyricon på utendørs scene i fullt dagslys – for å si det på meme-vis: «does not compute». Ikke er det mørkt, ikke er det skummelt, og ikke er lydbildet spesielt voldsomt heller. Men så funker det som heia allikevel. For dette er svartmetall, javisst, men det er også hakket før allsangmateriale. Er det den nye folkemusikkarven? Bør Halvdan Sivertsen og Åge Aleksandersen takke av mens de har æren i behold (ok, sistnevnte er visst i ferd med å gi seg)? Sletta foran Vampire stage er fylt av et broket publikum, her er alt fra kompisgjengen på 70+ med fornuftige sko, playmobilsveis og allværsjakker til nåtidens emokids med nagler og intrikat sminke. Og innimellom står familiefedre med seksåringen plassert på skuldrene – avkommet har selvsagt horns up-gesten solid inne. Sigurd «Satyr» Wongraven og Frost har vært litt av-og-på de siste åra, er det lov til å håpe på at ToR ga mersmak til en aldri så liten norgesturné utover høsten?

Takk for i år!

Så var det klart for den store finalen – Greta Van Fleet.

Bandet, som består av brødrene Kiszka-brødrene Josh, Jake og Sam, og Daniel Wagner har blitt sammenlignet med spesielt Led Zeppelin. Ikke mist grunnet Josh sin stemme og Jake sin gitarteknikk. På plate er jeg for så vidt enig. Men på scenen var det ikke mye som for meg minnet om Led Zeppelin. Det minnet mer om søskenflokken i Liliac, også fra USA, som har spesialisert seg på å gjøre coverversjoner av kjente metal-låter. Nå er det ikke coverversjoner Greta Van Fleet leverer, men mye er «stjålet» (eller lånt, som det gjerne heter nå) fra band som, ja – Led Zeppelin.

Greta Van Fleet @ Tons of Rock 2024 - Photo: Svein Frydnes

Greta Van Fleet avsluttet årets Tons of Rock.Foto: Svein Frydnes

Jeg skal slett ikke bare kritisere Greta Van Fleet. Det er dyktige musikere, og Josh synger bra. Meg treffer de dessverre ikke, det blir for søtt. Men det er vel derfor de treffer ungjentene som hyler ved gjerdet og håper på å få øyekontakt med guttene på scenen. Det er bra melodier, i det hele tatt så er det ikke noe feil å si på fremførelsen. Men jeg synes ikke det er det rette avslutningsshowet på en jubileumsutgave av Tons Of Rock. Men meg om det.

Tons Of Rock 2024 er slutt. Som arbeidende deltaker har jeg hatt fire fine dager. Hektisk, men moro. Fra arrangørens side synes jeg det legges veldig godt til rette for oss innen media. At noen band krever spesialbehandling får en leve med; begrenset mengde fotografer på Metallica, som får ta bilder fra langt hold, det samme også for ZZ Top, og Tool som krever fotokontrakt. Men dette vet vi om kommer, og det er absolutt ikke noe arrangørene kan gjøre noe til eller fra med.

Jeg har hatt mine høydepunkter, og noen skuffelser, og noen feilprioriteringer. Men alt i alt har jeg hatt fire flotte dager på Ekebergsletta. Takk til Tons Of Rock, takk til kollegaer og gratulerer til festivalsjef Jarle Kvåle og hans dyktige crew for en veldig bra gjennomført jubileumsfestival.