Da var vi kommet til fredagen, dag 3 av Tons Of Rock 2024. På forhånd var det meldt regnvær, skikkelig drittvær. Men det slo heldigvis ikke til. Regnet kom sent torsdag kveld og i løpet av natt til fredag, mens fredag opprant med sol. Og godt var det. Denne dagen hadde jeg følgende band på programmet: Valentourettes, Empire State Bastard, Orange Goblin, Uriah Heep, Abbath, SPAN, Gluecifer og rosinen i pølsa – Judas Priest.

Tons of Rock publikum er like energiske på dag 3 Foto: Svein Frydnes

Torsdag kveld ble det såpass mye vind og varsel om dårlig vær, at festivalledelsen valgte å stenge festivalen etter konserten med TOOL. Antageligvis en riktig avgjørelse, ut fra de værvarslene som var meldt. Nå ble det ikke noe av det veldig dårlige været, og dermed var det mange som kastet seg på sosiale medier og kritiserte ledelsen for å overdramatisere. Hadde derimot ledelsen ikke stengt festivalområdet, og varslene hadde slått til, kunne det virkelig blitt dramatisk. Men dette er tydeligvis ikke lett å forstå for hylekoret. I og med at alle konsertene var gjennomført, synes jeg det var en fornuftig avgjørelse av festivalledelsen.

Over til det som er langt hyggeligere; musikk, konserter og festivalliv.

I år hadde Joachim «Jokke» Nielsen fylt 60 år. Dette markeres selvsagt i stor stil av landet beste tributeband til Jokke, Valentourettes (som også jubilerte, med sin konsert nummer 650). Tons Of Rock ønsket også å være med på feiringen, og stilte Scream Stage til disposisjon. Jeg har sett Valentourettes mange ganger, men alltid på en liten scene. Nå skulle de på selve storscenen på Ekeberg, foran en stor folkemengde. Men lar Valentourettes seg affisere av det? Selvfølgelig ikke! For «Tida er inne» til å rocke sletta. Petter Baarli har ingen problemer med å ta scenen, eller publikum. Han gjør det han kan best, nemlig å riffe ivei. Og da er festen i gang. Etter hva jeg klarer å registrere, er det allsang på samtlige tolv sanger Valentourettes fremfører. En vanvittig stemning blant publikum. Dette er perfekt «wakeup»-musikk, ypperlig til å få opp humøret. Med seg på scenen har Tarjei Foshaug, Petter Pogo, Runar «Kula» Johannessen og Petter Baarli et par gjester. Under låta «Hr. Smith» kommer Marte Engebriktsen i rollen som Annie (fra teaterstykket Verdiløse Menn) seilende inn på rulleskøyter og hjelper til på vokalen. Hun hjelper også til på «Hvis jeg var deg», en naturlig låt å spille i fellesskapet på Tons Of Rock.

Det ble også plass til en svenske, Stefan Sundström dukket opp og fremførte «Verdiløse Menn» sammen med Foshaug. Det hele avsluttes som seg hør og bør med «Sola skinner». En flott start på fredagen.

De to neste bandene jeg hadde valgt meg ut, hadde jeg overhodet ikke kjennskap til, men de virket interessante. Første band var Empire State Bastard på Vampire Stage. Bandet er en duo bestående av vokalist/keyboardist Simon Neil fra blant annet Biffy Clyro og gitarist Mike Vennart. I tillegg har de på scenen med seg bassist Naomi Macleod og trommis Tom Rice. Musikken karakteriseres som ekstrem metal, og noe ekstremt var det. Vokalist Neill var høyt og lavt. Varierte med scream- og clean-vokal. Jeg rakk bare tre låter, mens jeg tok bilder, og fikk ikke helt «fot» for musikken. Må kanskje lyttes ordentlig til for å få essensen. Men jeg skulle rekke neste band.

Og neste band var engelske Orange Goblin på Moonlight Stage. I utgangspunktet et spennende band, som leverer musikk som normalt passer meg – stoner metal. Men under denne konserten klarte de ikke helt fenge meg. Det var heftig nok, intenst og tungt. Men heller ikke her fikk jeg lang nok tid på meg til å la musikken synke inn. Og når det da ikke treffer med det samme, mister jeg konserten litt. Bandet har lang fartstid, startet opp rundt midten av 90-tallet og har gitt ut ni album, det tiende kommer nå i juli. Håper jeg får en ny sjanse til å se dem live.

Så var det tid for et av dagens høydepunkt (og grunnen til at jeg ikke fikk med meg så mye av konserten med Orange Goblin) – Uriah Heep på Scream Stage.

Uriah Heep Foto: Svein Frydnes

Uriah Heep er virkelig for veteraner å regne. Kun gitarist Mick Box er igjen av originalbesetningen fra 1969, de øvrige har forlatt denne verdenen. Besetningen har skiftet utallige ganger, kun Box har holdt stand. Bandet har gitt ut tjuefem album, det siste i 2023 (Chaos & Colour). Herfra var det hentet to låter, i tillegg til en fra forrige album (Living The Dream). Utover det bestod setlista av gamle, velkjente hits fra storhetstiden til Uriah Heep. Hits som publikum synger med. Det er topp stemning blant en stor publikumsmengde foran scenen. Jeg kjenner en utrolig glede når jeg hører bandet; de er vitale, oser av spilleglede og skaper skikkelig liv. 77 år gamle Mick Box er et eneste stort glis der han svinger gitaren og drar det ene riffet, og soloene, etter det andre mens det lange hvite håret blafrer i vinden. Imponerende stayer-evne på denne rockerrn som har nådd normal pensjonsalder for lenge siden! Keyboardist Phil Lanzon er ikke så langt unna, han heller, med sine 74 år. Selv om det har vært en del utskiftinger i bandet opp gjennom årene, så har både Lanzon og vokalist Bernie Shaw vært med siden 1986. I tillegg har de med Russel Gilbrook på trommer og Dave Rimmer på bass. Publikum fikk høre låter som «Rainbow Demon», «Stealin’», «Gypsy», «July Mornin» og «Easy Livin’», før det hele ble avsluttet med «Lady In Black». På «Hurricane» fra siste-skiva fikk vi den deilige hammond-sounden som Heep var kjent for fra Ken Hensley-tiden, mens Mick Box virkelig fikk briljere på «Free n’ Easy». Jeg hadde forventninger, eller kanskje heller forhåpninger, til konserten med Uriah Heep, og det er bare en ting å si fra min side – Uriah Heep innfridde!

Å lande etter Uriah Heep var ikke enkelt, og enda vanskeligere når overgangen ble så stor som den ble, når neste band for min del var Abbath på Vampire Stage.

Abbath Foto: Svein Frydnes

Abbath er teatralskt. Det er rått. Det er tøft. Og det er pyro. Ingenting galt å si om Abbath, langt der i fra, men overgangen fra Uriah Heep ble stor. Abbath fremførte kun Immortal-låter, plukket fra så å si hele Immortal-katalogen. Bandet spiller stødig, men det tar aldri helt av. Imponerende ansiktsmaling og outfit. Tøft å se på, tøft å høre på, men det blir litt statisk. Passer nok også best i litt mørkere lokaler, enn i strålende sol utendørs.

Under konsertene er vi gjerne et kobbel av fotografer som står i den såkalte foto-pit’en og knipser vilt og uhemmet. I år, på flere av de tyngste konsertene, la jeg merke til en jeg ikke har sett før inne i pit’en. Han hadde ikke kamera med seg, men tusj og papir. Etter hvert fant jeg ut at han het Kim Diaz Holm, aka Den Unge Herr Holm. Jeg fikk aldri snakket med ham, men jeg la merke til at han portretterte artistene, mens han så til de grader levde seg inn i musikken. Veldig fascinerende å se på, og i ettertid har jeg sett skisser han har lagt ut på sosiale medier. Sjekk ham ut, han er utrolig dyktig.

Tilbake til musikken, og nå er det tid for et band som for ikke så lenge siden hadde reunion. Og som under konserten i teltet kunne fortelle at dette var deres siste Oslo-konsert.

Bandet jeg snakker om, er norske SPAN. Bandet, som besår av Jarle Bernhoft, Fridtjof Nilsen, Fredrik Wallumrød og Kim Nordbæk, startet opp i 2002, og ble oppløst i 2005 etter to utgivelser. Nå har de hatt en reunion, en populær reunion som sådan, og fikk spille på Tons Of Rock. Ikke verst, det. Bernhoft har hatt en imponerende solokarriere, og var også det sentrale medlemmet på scenen gjennom vokal og gitar. Bandet spilte bra, men gav meg ikke noen wow-opplevelse. Moro å se dem på scenen igjen, uansett.

Neste band for meg er også norsk. Også de hadde en lang pause fra offentlige opptredener, men kom tilbake som band i 2017 og har siden holdt det gående. Jeg snakker om veteranene i legendariske Gluecifer. Bandet har ikke gitt ut noe siden de ble oppløst i 2005, og kommer heller ikke til å spille inn noe nytt ifølge et intervju jeg hadde med dem i fjor. Det er uansett de gamle låtene folk vil høre, og det ønsket fikk publikum foran Vampire Stage oppfylt denne fredags kvelden. Gluecifer åpnet med «Automatic Thrill», fortsatte med «Get The Horn» og «I Got a War» og så gikk det slag i slag. Underveis fikk Captain Poon (Arne Skagen) problemer med gitaren, uten at resten av bandet lot seg affisere nevneverdig av det. Det hele ble avsluttet med velkjente «Desolate City» til velfortjent stormende jubel.

Så var det endelig tid for mitt høydepunkt. Ikke bare for kvelden, men for hele festivalen. Jeg håpet i hvert fall det skulle bli det. Jeg håpet Judas Priest ville levere som jeg vet de kan. Og det gjorde de!

Judas Priest ble høydepunktet Foto: Svein Frydnes

For et band! De kommer på scenen og drar i gang «Panic Attack» fra siste skiva Invincible Shield. Det er magisk. Heldigvis åpnet de pit’en for alle fotografene, ikke bare noen utvalgte. Dermed fikk jeg både fotografere og høre et av mine favorittband. Et band jeg har hørt på siden de kom med det fantastiske live-albumet Unleashed In The East i 1979 (jada, jeg vet de gav ut første skiva i 1974). Siden har jeg fulgt dem, men hovedsakelig i perioden med Rob Halford som vokalist. Bandet har hatt mange utskiftinger, kun bassist Ian Hill har vært med hele tiden. Men besetningen som er nå, vil jeg påstå ikke står noe særlig tilbake for den som var i storhetstiden til Judas Priest på 1970-80 tallet. Bandet består nå av, foruten Hill og Halford, Richie Faulkner (gitar), Andy Sneap (gitar, erstatter Glen Tipton som er syk), og Scott Travis på trommer. Selv om de er ute for å promotere den nye skiva, Invincible Shield, får vi bare to låter derfra. Det er de gode, gamle hitsene folk vil høre. Og Judas Priest er på scenen for å gi publikum det publikum vil høre. Derfor renner det på med låter som «Breaking The Law», «Sinner», «Turbo Lover», «Victim Of Changes» og «Painkiller». Under ekstranummeret «Helle Bent For Leather» entret Rob Halford scenen på motorsykkelen sin, før det hele ble avsluttet med «Living After Midnight».

Bandet er utrolig tight og stemmen til syttito år gamle Rob Halford holder virkelig mål. Hjertet mitt banker hardt under hele konserten, dette var veldig bra. Judas Priest innfridde alle mine forventninger; både i forhold til fremførelse, låtliste og publikumskontakt. Fantastisk konsert!

Nå kunne jeg smile meg helt hjem til hotellet.

Dette spilte Judas Priest:

Panic Attack//You’ve Got Another Thing Comin’//Rapid Fire//Breaking The Law//Riding on the Wind//Devil’s Child//Sinner//Turbo Lover//Invincible Shield//Victim of Changes//The Green Manalishi (With The Two Crown Prong)//Painkiller//Electric Eye//Hell Bent for Leather//Living After Midnight