Dag 2 av årets Tons Of Rock lå an til å bli enda mer solfylt og varm enn første dagen, så her gjaldt det å smøre seg godt med høy solfaktor. På scenene ventet mye bra. Siden det ikke var mulig å rekke over alle bandene, hadde jeg denne dagen sett meg ut følgende: Doro, Igorrr, Katatonia, Opeth, Palaye Royal, W.A.S.P. og Mr. Bungle. Some old, some new.

Doro Foto: Svein Frydnes

Doro var først ute (om en ser bort fra Sklitakling på Moonlight Stage, men her gikk jeg for den gamle garde). Ti over ett entret «The Queen of Metal» Vampire Stage. Like blond som alltid, like vakker og like flott som hun alltid har vært. Hvem skulle trodd at dama fylte 60 år vel tre uker tidligere. Fantastisk! Musikalsk leverer Doro Pesch og hennes medmusikere som forventet. Og forventet er bra. Doro har en fantastisk utstråling, og får med seg publikum på heftig rock n’ roll. Det er kjente sanger hun drar fram; mye Warlock-låter, flere gamle låter, litt cover og tre låter fra det nyeste albumet, Conqueress – Forever Strong And Proud. Bandet spiller bra, tight og heavy, med en særdeles opplagt Bill Hudson på gitar i front. Allsangen ruller på de kjente låtene – «Raise Your Fist In The Air», «All We Are» og så videre. Tøffe låter, fremført som det skal foran et rocka publikum som har gnidd søvnen ut av øynene tidlig. Det hele avsluttes med Warlock-låta «Hellbound», før bandet forlater scenen til jubel og tonene av Judas Priests «Living After Midnight». En flott start på dagen.

Igorrr Foto: Svein Frydnes

Det neste jeg har sett meg ut, er noe mindre mainstream, nemlig franske Igorrr. Igorrr heter egentlig Gautier Serre, er 40 år og blander flere musikkformer til et. Musikkformer som blant annet black metal og barokkmusikk. Det er veldig spesielt å være på konsert med Igorrr. Jeg har sett ham, eller bandet, et par ganger før og lar meg imponere over det teatralske som blandes med uforståelig – og forståelig – musikk. Siden sist er både den mannlige og den kvinnelige vokalisten skiftet. Lenge trodde jeg det var den mannlige vokalisten som var Igorrr, før jeg forstod at Gautier Serre står i bakgrunnen med med sin moog/syntheziser og gitar og er kapellmester de luxe. Stilig å se hvordan han dirigerer musikerne sine, styrer musikken. JB Le Bail har den mannlige vokalen, for det meste scream. Den kvinnelige stemmen ivaretas av sopranen Marthe Alexandre. Så utrolig flott å høre de to vokalistene opp mot hverandre. Med unntak av 2-3 låter, var det som ble fremført hentet fra Igorrrs siste album Spirituality and Distortion, som kom i 2020. Mange artige låttitler; «Paranoid Bulldozer Italiano», «Spaghetti Forever», «Camel Dancefloor» og så videre. Veldig artig, flott konsert og med Doro og Igorr som vorspiel var jeg klar for en dose progressiv, melankolsk metal. Det var tid for Katatonia.

Katatonia Foto: Birgit Fostervold

Katatonia er en psykisk tilstand, ofte forbundet med schizofreni. Det er også et gresk ord for lav tone, lavt tempo. En beskrivelse som en nok kan kjenne seg igjen i når en hører musikken til Katatonia. Det er seigt, det er rolig, det er lavmælt. Musikk som ikke helt passer til strålende solskinn. Og kanskje heller ikke til en utendørs scene. Aller helst ville jeg hatt dem på Moonlight Stage, i teltet. Litt mørkere, litt mer intimt. Men jeg stilte meg opp og lyttet. Og når jeg bare fikk stengt ute all jabbingen fra folk rundt meg, som tydeligvis trodde de var på en støyende konsert av et helt annet slag, så fikk jeg tak i musikken. Og det var vakkert. Atmosfærisk. Jonas Renkse har en flott vokal. Selv ser han knapt ut til delta, han ser ut til å være totalt bortreist. Men det han yter er så bra. Resten av bandet backer godt opp. Og klarer en å stenge ut all lydforurensingen som de som ikke er der for å høre på, produserer, så kan en ha en fin time foran Vampire Stage. Jeg klarte det, og jeg fikk en fin time der.

Låtvalget var fordelt med halvparten fra den nyeste skiva, Sky Void Of Stars, og resten fordelt over mesteparten av karrieren. Høydepunkt for meg: «Old Heart Falls».

Fra introvert til ekstrovert… Mens Katatonias Jonas Renkse nok kan betegnes som en smule introvert, kan en vel si at neste vokalist er mer av det motsatte. Det var nemlig tid for «brødrene» til Katatonia – Opeth, med deres eminente gotarist og vokalist Mikael Åkerfeldt. Vi er så absolutt fremdeles i den progressive delen av metalmusikken, nå mer i retning death. Selv om Opeth etter hvert har mildnet veldig, og gått fra metal til en mildere form for rock, så glimter de til med gamle storheter innimellom. Som denne torsdagen på hovedscenen. Den nyeste låten var «Heir Apparent» fra Watershed (2008). Og da growlet fremdeles Åkerfeldt. Så dette var en god ettermiddag for oss som er glad i det opprinnelige Opeth. Musikalsk er det jo alltid massivt, tight og velspilt. Jeg er ikke så glad i de lange tiradene Åkerfeldt lirer av seg mellom sangene, jeg vil ha musikk. Men jeg stod det over, og nøt det jeg fikk servert. Med stort sett lange låter, blir det ikke plass til så mange. Fem låter fikk jeg registrert, men for noen låter: «The Grand Conjuration», «Demon of The Fall», «The Drapery Falls», «Heir Apparent» og «Deliverance». En utrolig flott konsert!

Opeth Foto: Svein Frydnes

Etter den svenske progressive bølgen, var det tid for en tur inn i teltet for å la seg sjarmere av amerikanske punkere. Eller like mye glamrockere, garasjerockere. Kall det hva du vil, dette var virkelig sjarmerende. Og heftig! Palaye Royal leverer energisk rock med en vokalist som var høyt og lavt. Gitaristen var som tatt ut av et 60-tallsband, i hvert fall stilmessig. Rå til å spille var han i hvert fall. Dette var et band jeg hverken hadde hørt om eller sett før. Men jeg ser dem gjerne igjen, og i mellomtiden hører jeg gjerne på dem. Om ikke annet for å bli i godt humør. Jeg er litt mer usikker på om pit-vaktene har så lyst til å møte dem igjen, for dette var et band som oppfordret – og fikk – crowdsurfing.

Noen som var vel så ville i sin ungdom, var W.A.S.P. med Blackie Lawless i spissen. Et band som i sin tid var ansett så «farlige» at kommunestyret i Drammen nektet dem å spille i Drammenshallen. Men det var før, og ikke nå. Nå måtte Blackie sitte på en stol og spille gitar under konserten. Men det hadde visst sine naturlige årsaker, på grunn av at han skadet ryggen tidligere men fortsatte turnéen på tross av legens råd. Han ville ikke skuffe fansen! Muligens et stikk til Heart, som måtte avlyse på grunn av sykdom, og derfor ble erstattet av W.A.S.P.

W.A.S.P.  på Tons of Rock 2024Foto: Svein Frydnes

Setlista var satt sammen av gamle, stort sett kjente låter. En sang fra det siste albumet Golgotha (2015), «Miss You», hadde også fått plass. Lawless har en bra stemme, forhåpentligvis er det ikke for mye fiksfakserier med den, slik det ikke er uvanlig nå. En del av «Wild Child» spilte Lawless alene, før bandet falt inn, en versjon som falt i smak hos et stort publikum som hadde funnet veien til Scream Stage. Under hele konserten flimret gamle W.A.S.P.-videoer over bakveggen på scenen. Stilig.

En bra gjennomført konsert, bedre enn jeg hadde forventet.

Birgit Fostervold tok turen til Moonlight Stage, mens W.A.S.P. musiserte fra hovedscenen, og her er hennes rapport fra konserten med Thy Art Is Murder:

Thy Art Is Murder Foto: Birgit Fostervold

Thy Art Is Murder byr på deathcore av mest aggressive merke, og publikum i teltet tok imot med stor entusiasme. Med et massivt lydteppe som bakgrunn ble det hoppet og dyttet, glist og svettet, fra fremst til bakerst. Spontane moshpits bak tredje teltsøyle er ikke selvsagt, men Tyler Miller & co sørga for å egge opp metalfolket, inkludert – mistenker vi –folk som ikke sjøl ante at de var metallhuer. Ved konsertavslutning kokte det foran scenen, der security hadde sin fulle hyre med å lempe vekk en ustoppelig strøm av crowdsurfere. Det gikk nok med både én og to krukker med tigerbalsam på de ryggene den kvelden..!

Siste band for meg denne dagen ble «superbandet» Mr. Bungle på Vampire Stage. Mr. Bungle har holdt på en stund, oppstart i 1985, debutalbumet kom i 1991, men de har ikke gitt ut mer enn tre album etter det. Kanskje ikke så rart, for medlemmene har gjerne vært opptatt med band som Faith No More, Slayer og Anthrax. Vokalist Mike Patton har en imponerende stemmeprakt, som han vet å bruke. Flott frontmann, med en av festivalens heftigste frisyrer. Det er dyktige musikere han har bak seg, og både Scott Ian og Trey Spruance får briljere. Jeg kjente ikke noe særlig til dem fra før (som Mr. Bungle), men de hadde en stor tilhengerskare, og det var tett foran scenen, og ikke minst god stemning.

En veldig bra avslutning på denne andre festivaldagen.

Mr. Bungle Foto: Svein Frydnes

Som den observante leser har forstått, avsluttet jeg mitt virke som fotograf/anmelder før hovedbandet, TOOL, gikk på scenen. Men siden TOOL krevde fotokontrakt, og den (forhåpentligvis samlede) norske presse ikke aksepterer fotokontrakt, trakk pressekorpset seg tilbake før TOOL entret scenen.