Festivalen ble høytidelig åpnet av Aslag Guttormsgaard og Black Debbath.Foto: Svein Frydnes
Arrangørene av Tons Of Rock hadde snekret sammen et i utgangspunktet heftig program for 2024. Øverst på plakaten stod band som Greta Van Fleet, Tool, Judas Priest og Metallica. Og da selges det billetter. MYE billetter! Men festivalen er så uendelig mye mer enn navnene på toppen av seddelen.
Jeg er litt usikker på hvordan det regnes; det er i utgangspunktet det ellevte året festivalen arrangeres, men på grunn av en viss pandemi (med 2 avlyste år) er det niende gang festivalen går. Men det spiller ikke så mye rolle om det er jubileum, eller ei. Det viktigste er at det arrangeres festival.
Jeg var på festivalen for to år siden, og husket med gru alt stresset for å rekke over mest mulig. Det prøvde jeg å unngå denne gangen, og klarte det til en viss grad. Det var rett og slett ikke mulig å haste fra den ene scenen uten å kollapse fullstendig. Og med så store folkemengder, var det til tider ganske vanskelig å komme seg fra. Derfor plukket jeg hver dag ut noen konserter som jeg ville ha med meg mest mulig av. Første dagen landet jeg på Motorpsycho, Saxon, Mammoth WVH, While She Sleeps og Rotting Christ. Ikke Metallica?, sier du kanskje. Jeg synes ikke Metallica er så spennende, og siden jeg ikke hadde fotoakkreditering til dem, så jeg bare litt på avstand.
Men først måtte man installere seg i presseteltet. Reisen med shuttelbussen opp gikk greit, utdeling av akkrediteringsbevis likeså og så var det bare den lange turen over sletta i solsteiken til litt skygge i presseteltet. Her ventet bra forhold; bord, stoler, strøm – alt perfekt. Flotte verter som bidro med det en hadde behov for, og som også serverte kaffe, vann og snacks. Veldig bra opplegg!
Veterantreff
Det pleier å være en mer eller mindre prominent gjest som åpner festivalen. I fjor var det Jonas Gahr Støre. I år var det Black Debbath, ved Aslag Guttormsgaard… Ikke noe galt i det, men litt spesielt. En smule forståelig, i og med at Black Debbath har deltatt på alle Tons Of Rock-festivaler. Og etter talen på hovedscenen, overtok… Black Debbath. Også tradisjonelt. Black Debbath sin musikk er som den er; ok musikalsk, fryktelig vasete tekstmessig. Men det er et morsomt band.
Klassisk maktdemonstrasjon av Motorpsycho!Foto: Svein Frydnes
Imidlertid var Motorpsycho viktigere for meg. Et band jeg liker veldig godt, men aldri helt vet hva jeg får servert av. De har så utrolig mye forskjellig. Bandet spilte på den lille utendørsscenen (Vampire). Bandet har en stor tilhengerskare, og det hadde samlet seg mye folk foran scenen. Veldig bra setliste, med lange, tunge suggerende – og eldre - låter. De åpner med «Psychonaut», en sang til fansen deres. Bernt Sæther gjør en bra jobb på vokal (og bass). Bandet spiller en cover av UFO, «Rock Bottom», med et herlig gitarspill av Snah (Hans Magnus Ryan). Et vanvittig driv og et eventyrlig trøkk. Deretter «Mountain» fra tiden rundt velkjente Demon Box. En monumental låt fremført på mesterlig vis.Her fikk både Snah og Rein Fiske (keyboardist/gitar) briljere. Det kjøres film på bakteppet som illustrasjon til låtene. Stilig. Det hele avsluttes med en Grand Funk Railroad-låt, «Into The Sun».
Dette var en maktdemonstrasjon av en konsert, magisk!
Overgangen til neste band blir ikke så alt for stor. I hvert fall ikke aldersmessig, for vi er fremdeles i veteransjiktet når vi stiller oss opp foran Scream Stage for å vente på Biff Byford & co i Saxon.
Fantastisk konsert med Saxon på første dag av Tons of Rock 2024!Foto: Svein Frydnes
Saxon inntar hovedscenen, og mesteparten av publikum på Ekeberg, med bravur. Sikre, trygge og med en Biff Byford i storform. Resten av bandet ligger absolutt heller ikke på latsiden. En bassist som poserer villig vekk, et par gitarister som rocker noe vanvittig og en trommis som slår livskiten ut av trommesettet sitt. Masse spilleglede, masse trøkk og en haug med deilige hits. Biff sin stemme holder bra, og han har ingen problemer med å få respons fra publikum. Om det er litt labert, gir han seg ikke før responsen runger. Hele tiden med et glimt i øyet. Setlista innholder masse kjente låter, gamle låter. I tillegg til et par låter fra det nye albumet som kom i januar, Hell, Fire and Damnation. De har holdt på en stund, Saxon. Som James Hetfield (Metallica) sa under sin konsert – «Vi varmet opp for Saxon på en av våre første gigs i 1982, og nå står vi sannelig på samme scene igjen».
«Heavy Metal Thunders», «Crusaders», “Denim & Leathers”, høydepunktene var mange. På sistnevnte låt samlet Biff inn dongerivester fra publikum, som bandet ikledte seg. Stilig, og moro for eierne av vestene. Forhåpentligvis fikk de dem også igjen. «Denim & Leathers» ble forøvrig skrevet i 1981, til de som var fans da. Stort nå for Biff og se generasjonene skifte, med stadig nye fans.
Saxon avslutter med velkjente «Princess of The Night”. Fantastisk konsert!
Energibombe
Mammoth WVH ville jeg ha med meg, kanskje mest fordi bandet ledes av sønnen til legendariske Eddie Van Halen. Men det er ikke så mye likheter mellom far og sønn. Der faren var en rå og eksplosiv gitarist, er sønn Wolfgang langt roligere og kanskje litt kjedelig. På ingen måte noen dårlig gitarist, men han mangler mye av den utstrålingen Eddie hadde. Konserten er bra, fint trøkk og bandet klarer å få med seg publikum foran Vampire Stage. Men det tar aldri helt av.
Birgit Fostervold tok turen til hovedscenen for å se Europe, og her er hennes tanker om den konserten:
Europe – altså, det er jo deilig nostalgi, da, i det minste. I fotopiten får vi selskap av blodfans med spesialbillett, her er sommerkjolefaktoren høy, vinglassene mange og glisene brede. En gjeng unge puddelrockere i dongerivest dukker også opp, så da er kanskje fanskaren for de neste 40 åra sikra? For her kjøres det på i beste Rolling Stones-stil, og Tempest kan komme unna som Jaggers double i både stil og fakter. Men stemmemessig, vel der er det nok dessverre et lite steg opp. Meningene er delte rundt oss der vi står, men det er jo gøy å synge med på hits som "Carrie", "Rock the Night", og selvsagt "The Final Countdown" – og da er man vel egentlig ved essensen med festival for mange?
Etter konserten med Mammoth WVH, dro jeg over til Moonlight Stage (teltet) hvor det var klart for While She Sleeps (WSS). Et rått og eksplosivt band, med en frontperson som gir alt. WSS har jeg sett et par ganger før; en fantastisk opptreden på Copenhell og en tam konsert på Tuska. Jeg var derfor spent på kveldens konsert. Bandet er avhengig av en inspirert Lawrence Taylor (vokalist), og det var han denne onsdags ettermiddagen. Taylor var i kjempeform, og det var også resten av bandet. Utrolig stemning blant publikum, masse moshpit og ikke minst crowdsurfing. Vokalist Taylor har publikum i sin hule hånd, og når han ber publikum om å lage «some fuckin’ noice», så svarer publikum med å brøle så høyt at det er like før teltduken løfter seg. Låtene de fremførte er tatt fra utgivelsene fra og med 2017, inkludert «RAINBOWS» fra siste utgivelsen SELFHELL, som kom ut i år.
Vanvittig bra konsert!!
Rått og eksplosivt fra While She SleepsFoto: Birgit Fostervold
Kroppen trenger litt påfyll innimellom, men det er lettere sagt enn gjort. Ved alle matlukene er det lang kø, så for en som ikke har mulighet til så alt for lange pauser, så er blir det så som så med fast føde. Men noe klarer en å få i seg innimellom.
Variert avslutning på dag 1
Nå var det egentlig bare et band igjen for meg denne dagen, nemlig Rotting Christ (og muligens litt Metallica). Så jeg satte kursen mot Moonlight-scenen for å overvære en konsert med mitt favoritt live-band, de greske guder i Rotting Christ. Jeg har sett dem flere ganger, og aldri blitt skuffet, men denne gangen funket det dessverre ikke helt. Starten er magisk: 666. En hinsides tøff og suggerende låt. Ellers består låtlista av mye eldre låter (bortsett fra «Like Father, Like Son» fra sistealbumet Pro Xristou). I utgangspunktet et godt utgangspunkt, men jeg følte at noe av gnisten var borte fra bandet. Så mye at jeg ikke så hele konserten, men valgte å få med meg slutten av Parkway Drive-konserten (som dessverre gikk parallelt). Og der var det en helt annen drive. Veldig bra det jeg fikk se, med strykere, pyro og et band som var inspirerte. Flott variasjon i stil, fra det milde, sarte til det mer brutale. Dyktige musikere og en veldig utadvendt vokalist som fikk publikum med.
Rotting Christ mot slutten av første dag på Tons of Rock 2024.Foto: Birgit Fostervold
Da var det tid for å pakke sammen for dagen. Noen band (eventuelt managere) har en idé om at det ikke skal være så mange fotografer i pit’en, og da er det dem fra de største medieaktørene som får plass. Mens vi fra de mindre får nøye seg med å eventuelt høre på. Metallica var et av de bandene som hadde en slik klausul.
Jeg valgte å høre på. I hvert fall en stund. Jeg ble ikke imponert (og det har ingenting med at jeg var utestengt fra fotopit’en). Jeg opplevde konserten som tam, der halvparten av bandet gjorde jobben greit (Hetfield og Trujillo), mens den andre halvparten har hatt langt bedre dager på jobben.
Det hjelper at de spiller AC/DCs «It’s a Long Way To The Top, If You Wanna Rock n’ Roll» før Metallica går på scenen, men bandet må passe seg for ikke å falle ned… «Whiplash», «Creepin’ Death» og «For Whom The Bells Tolls» fungerte greit. Men så dalte det. «72 Seasons», fra det nye albumet, synes jeg ikke fungerte. Og når Trujillo, og Hammett, setter i gang og radbrekker CC Cowboys’ «Vill Vakker Og Våt» fant jeg tiden inne å finne en buss til byen. Noen synes sikker dette stuntet til Metallica er sjarmerende, jeg synes ikke. For meg blir det patetisk. Før jeg dro rakk jeg å få med meg at Brian Tatler fra Saxon/Diamond Head var på scenen som gjestegitarist på "Am I Evil". En gitarist som har vært en stor inspirasjon for blant annet James Hetfield.
Det ble da en relativt tidlig kveld for meg, noe jeg ikke hadde noe imot. Nye muligheter, nye overraskelser, forhåpentligvis mange gleder og muligens noen skuffelser ventet torsdagen.
