Solitude, av Dark DeliriumFoto: Album cover

Det melodiske deathmetal-bandet Dark Delirium fra Stavanger er klar med sitt fjerde album, Solitude. Et album av varierende kvalitet, men som vokser og modnes for hver gjennomlytting. Et album bandet absolutt har grunn til å være stolte av.

Spesiell vokal

Det meste er kanskje sagt i introen, men vi får gå litt i dybden.

Første gang jeg hørte albumet ble jeg litt usikker på hva jeg tenkte om låtene. Førsteinntrykket jeg satt igjen med, var at her må jeg jobbe med å forstå vokalen. Dermed kom det øvrige musikalske litt i bakgrunnen. Simeon Ekses vokal er veldig spesiell. Til tider virker det som Simeon sliter, det virker krampaktig og anstrengt. Men jo flere ganger jeg hører låtene, jo bedre passer vokalen til dem. For tekstene oser av tungsinn, desperasjon og mørke. Gjennom vokalen kan jeg til tider se vokalisten spent fast i ei tvangstrøye, mens han vrir seg for å komme løs, og bandet står bak og hamrer løs med rå riffs, dunkende bass og hamrende trommer.

Det er de første 2-3 låtene som er mest brutale, til tider «slitsomme». Så plutselig dukker Anne Line Hovind (Nekronomicon) opp med sin lyse vokal på låta «Embolism». Vakkert, selv om låta ender i mørket:

- My life ends with pain and suffering-

Så langt har det vært instrumentalt bra, selv om jeg synes trommene til tider er vel framtredende. Gitararbeidet er av ypperste klasse. Og herfra og ut endrer på en måte albumet litt karakter.

Vi får progressive takter med flott og variert vokal på «Flesh of The Masses», Green Carnation kommer inn fra sidelinja på den mørke og dystre «Disposable Numbers», før trommene dundrer avgårde og Simeon vrenger sjelen sin.

Dark Delirium består av dyktige musikere, som kan sitt håndverk. Foruten Simeon Ekse på vokal og keyboard, finner vi fetteren hans, Halvar Moen, på gitar og vokal, Trygve Røysland (gitar, vokal), Daniel Logi Thorsteinsson (bass) og Kristoffer Fikstvedt på trommer. Låtene er stort sett skrevet av Simeon, Halvar og Trygve.

Far og sønn

«Lost In Shadows» er etter min mening den beste låta. Og også den lengste låta. Det henger kanskje litt sammen. Sangene til Dark Delirium kan gjerne trekkes noe ut, gi litt mer plass til instrumentalistene, finne variasjonene og det progressive. På «Lost In Shadows» synes jeg de er virkelig bra. Her får vi også vokalharmonier, i tillegg til clean-vokal. Herlig!

Neste låt på albumet, «Omen», konkurrerer med «Lost In Shadows» om beste spor. Det er ei låt av en helt annen type. Mer doom, mer Candlemass. Etter hvert kommer desperasjonen opp til overflaten, før det tones ned. Mørk. Herlig. Men med et snev av håp mot slutten:

- «..hoping that I will be free..»

På slutten av plata får vi glimt av tech-death med et vanvittig tempo. Flott gjennomført, og fort overstått. Det hele avsluttes så med «Leave You», hvor vi får en duett mellom far og sønn Ekse (Leif Tore og Simeon). Bra låt i det mildere spekteret av deathmetal. Drivende gitarer, messende rytmer og herlig growling av Simeon (skulle gjerne hørt mer av det). Far XE synger bra clean. Flott avslutning på et bra – og interessant – album.

Solitude - et veldig bra album

Ved første gjennomlytting traff ikke Dark Delirium meg helt med Solitude. De havnet på karakter 4. Men som tidligere nevnt, så vokser og modnes albumet etter flere gjennomlytninger. Jeg måtte først og fremst bli fortrolig med vokalen. Nå har karakteren bikket over til 5!

Det interessante er jo at Simeon Ekse har et bedre spekter å spille (eller synge) på, enn det førsteinntrykket gir.

Instrumentalt er det veldig bra. Produksjonsmessig kunne jeg tenkt en litt bedre harmonisering mellom bass og trommer, med andre ord bassen mer fram i lydbildet. Men for all del – det er tøft, det er rått, det er Dark Delirium. Gitarspillet er veldig bra, ingenting å utsette der.

Nå skal Dark Delirium ut på veien, jeg gleder meg til å høre dem live. Kommer de til en scene nær deg, så still opp om du liker melodisk og teknisk bra death.

Dark DeliriumFoto: Dark Delirium (pressebilde)