Etter å ha parkert bilen i feil parkeringshus og gått tre ekstra kvartaler i den sure kalde og snøfylte luften. Var det godt å komme inn i varmen på Kilden der slipsene satt løst, vinglassene var fulle og forventningene var til å ta å føle på.

Ane Brun med band i Kilden teater og kulturhus, på sin "20th anniversary tour", 18.11.2023.Foto: Jan Harald Helmersen

Kl. 20:15 entret bandet og spilte opp i det kveldens dronning inntok scenen. Jeg kunne ikke dra kjensel på intro-en før de ironiske ordene som beskriver Ane sin stemme i mine ører, «Your voice Morphine in my ear...» og jeg innser at «Balloon ranger» er ikledd en (for meg) ny selvsikker dynamisk drakt. Og rett fra start, stemmen med den underliggende sårhet som kan synge en handleliste og få deg rørt til tårer.

Mitt første møte med Ane sin musikk var i 2003. En tid jeg med få unntak bare hørte på ekstrem metall. Jeg hørte da «Humming one of your songs» (som hun også framførte til gåsehud) og var i det øyeblikket sikker på at Gud hadde gitt en ung jente, stemmen beregnet på en engel. Det var på den tiden hun presenterte oss for sin kjære Morgan.

Mitt neste møte var «My Lover Will Go» fra et av mine to personlige favoritt album, A temporary dive, og da begynte jeg musikalsk å sverme. Og etter det har det vært slik med Ane. Siden Ane holder det spennende for sitt publikum og varierer, leker og lar musikken sin utvikle seg, er det alltid spennende å holde en ny skive i hendene og høre hvor hennes musikalske reise har ført henne denne gang. Men uansett hvilket utrykk hun velger, er det alltid en sang eller to som gir meg følelsen av å sverme som en ungdom igjen. Denne kvelden var intet unntak.

Musikerne var profesjonelle til fingerspissen, og det var lett og se at de elsket å være på scenen sammen og nøt hverandres selskap. Lyd og lys var upåklagelig, og back-line teknikeren hadde full kontroll og Ane selv smilte av glede, mens hun danset, spilte gitar, og sang sitt publikum til både tårer og smil. Høydepunktene kom som perler på en snor.

Siden hun spilte et to timers sett, og har gitt ut 17 studio album, er det mye låter å ta ifra når en settliste skal settes sammen, og i kveld fikk vi litt av hvert. Som hun selv sa: «den første listen jeg ble fornøyd med ble på fire timer». Da hun gjorde «Do you remember» overasket hun meg veldig. Sangen er fra mitt favoritt album nr 2, It all starts with one, og har alltid vært den låten jeg syntes var den svakeste på skiven. Men den funket helt nydelig live. Ane sang, danset og utviste en profesjonalitet og livsglede på scenen som har gitt den sangen et nytt liv for meg. Fra skiven fikk vi også «These days» og «One», som jeg mener bare er og var helt fantastiske. Hadde hun tatt med «What's happening with you and him» og «Worship» hadde det vært umenneskelig perfekt. Kvelden var magiske og fortryllende.

Jeg fikk så mange av mine personlige favoritter (noe som aldri skjer med en artist med så stor katalog) at jeg er enda ikke kommet over kvelden. Da hun spilte «Changing of the Seasons» måtte jeg lukke øynene og bare høre denne himmelske stemme synge for meg live. Hun gjorde også en nydelig versjon av Julie Miller's «All my tears», men siden en cover og to ble inkludert hadde jeg foretrukket Björk's «Jóga» eller «The dancer» av PJ Harvey. Er glad jeg ikke setter sammen settlisten. En konsert bli ikke bedre en dette. Kjøp t-shirts, CD, Lp og gå å se Ane Brun live om du har mulighet. Du kommer ikke nærmere stemmen til en engel her på jord.

Jeg vil alltid ha en forkjærlighet for Ane alene med en kassegitar. Jeg var nysgjerrig og fascinert av jenten jeg så med kassegitar på scenen, Quartfestivalen 2005, og jeg har forsatt å la meg fascinere plate etter plate. I dag beundrer og respekterer jeg kvinnen som står på scenen foran meg. Og jeg svermer fortsatt når den såre jenta som en gang var, tar over stemmen og synger.

10 av 10