Orango på Vaktbua i Kristiansand - 22 år siden sist.
Fra venstre: gitarist Helge Bredeli Kanck , trommis Trond Slåke og bassist Joakim Wisløff. Samtlige på vokal.Foto: Svein Frydnes

En kald oktoberkveld fant jeg veien tilbake til varme og koselige Vaktbua i Kristiansand. På scenen stod Orango, et band med masse klassisk 70-tallsrock i seg. Det ble en utrolig flott kveld.

22 år siden sist

Gitarist og vokalist, Helge Bredeli Kanck, skrøt av publikums oppdragelse, og belønte dem med god musikk.Foto: Svein Frydnes

Orango var for meg i utgangspunktet et ukjent band. Men jeg var blitt tipset om bandet av en god venn, og gode venner skal en lytte til. Jeg hadde hørt gjennom litt av musikken deres. Og likte det jeg hørte. Tøft gitarspill, vokalharmonier og et rykte om et veldig bra liveband skrudde opp forventningene. Nytt album, Mohican, i fjor. Tidligere hadde de utgitt syv album siden oppstarten i 1999.

Bandet kom på scenen ikke lenge etter annonsert oppstartstid, og det var tålig greit med folk på Vaktbua. Bandet smalt til umiddelbart med «Roman Chocolate Cream» fra Colonial Militia Vol. 1 (2012). Bra lyd, tøff sound. Bandet tok seg ikke bryet med å stoppe mellom de første låtene, langt mindre drive noen form for snikksnakk og småprat, her var det rett på sak med låt etter låt. Musikken i fokus. Og det låt så utrolig bra. Et suverent driv.

- Sist vi spilt i Kristiansand var på Midnight Café for 22 år siden. Dere har ikke forandret dere mye siden det, uttalte trommis Trond Slåke i et lite opphold mellom to låter. Og det er ikke umulig at det var noen blant publikum fra den gang. I hvert fall var det en del som responderte. Gjennomsnittsalderen blant publikum var ikke lav, for å si det forsiktig. Det var et særdeles, for å bruke ordene til gitarist og vokalist Helge Bredeli Kancks, dedikert og høflig publikum. Et dedikert høflig publikum må selvfølgelig belønnes med god musikk. Og det fikk vi.

Røff sound og herlige vokalharmonier

Det er masse herlig variasjon i musikken til Orango. Fra det helt nedstemte til skikkelig uptempo. Låta «Creek» er et eksempel på det - åpner med en fet bassgang og rolig sang, før det smeller til med masse fuzz, heftig trommearbeid og rå vokal. Tøft! Sidemannen min karakteriserer det vi opplever som Big Bang på speed. En sammenligning som kanskje kan stemme, selv om Big Bang absolutt har sine rå og heftige sider.

Orango består av tre dyktige musikere, som kan sine instrumenter, Men det som utgjør den store forskjellen er nok den herlige trestemte vokalharmonien. Den gir en flott dybde i låtene. Sammen med det røffe instrumentale uttrykket gir dette Orango et eget særpreg.

Publikum storkoser seg, og det er det tydelig at også bandet gjør. Setlista er satt sammen av låter fra hele karrieren deres, der nærmere en tredjedel utgjør låter fra sisteplata. I tillegg får vi en cover av Creedence Clearwater Revivals «Born On The Bayou». Veldig bra gjennomført, selv om det kanskje var i overkant mye vibrato i gitaren. Gitarist Bredeli Kanck skiftet mellom flere gitarer, med variert sound. Bassen var det Karl-Joakim Wisløff som trakterte. Herlige bass-solos og tøft komp. Wisløff var forøvrig med og startet Orango, men har vært borte fra bandet en periode. Nå ser det ut som han er tilbake for fullt. De to andre, fetterne Helge Bredeli Kanck og trommis Trond Slåke har vært med hele tiden. Slåke er en utrolig vital trommis, kan på mange måter minne om Led Zeppelins John Bonham, både i spillemåte og utseende.

Dette var en god og varmende opplevelse. Lyd og utførelse var kjempebra, og det dedikerte publikummet fikk en musikkaften vi gjerne vil huske lenge. Forhåpentligvis blir det et gjensyn med Orango før det er gått nye 22 år. Takk til bandet, og ikke minst takk til Vaktbua som står på med fete bookinger.