En orgie av vellyd

En helt vanlig torsdag i september tok gjengen i Motorpsycho seg en tur til Klubbscenen i Buen Kulturhus i Mandal. Jeg tror ikke noen av de som hadde funnet veien til Mandals storstue syntes det var dumt.

Motorpsycho skapte en orgie av vellyd på klubbscenen i Buen kulturhus.Foto: Svein Frydnes

Tvert imot, dette ble en skikkelig musikalsk opptur. En orgie i vellyd, og vi ble stadig satt tilbake til 70-tallets psykedeliske jamsessions. Men hele tiden i noenlunde kontrollerte former.

Motorpsycho er en institusjon i norsk rock. Med opprinnelse på midten av 1980-tallet, og med tanke om at Rainbows Rainbow Rising var det ultimate album, kom Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan etterhvert sammen og dannet det som skulle bli Motorpsycho. Mange år – og et utall plateutgivelser senere – står bandet endelig på en scene i Mandal. Fremdeles med de to grunnleggerne som sentrale personer i bandet. Med seg denne kvelden har de velkjente Olaf Olsen (fra Big Bang) på trommer, og ikke mindre kjente Reine Fiske på keys, gitar og vokal. Olaf Olsen er fremdeles veldig fersk som medlem av bandet, noe som også gjenspeiler seg når han må følge med i «Snah» og Sæther sine progressive krumspring. Men all respekt – Olaf Olsen imponerer skikkelig bak trommene. Reine Fiske har vært dypt involvert med bandet på produsentsiden, nå sist med deres ørtende album Yay, og kjenner kjernen i bandet godt..

Konserten åpner veldig rolig, med Ryan og Sæther sittende, akkompagnerende med akustisk gitar og låter fra siste albumet, Yay, som kom ut i år. Vi får blant annet «Real Again» og «Dank State» fra dette albumet, samt The Pretty Things’ «Eagles Son».

Etter litt, når tonene fra «Big Surprise» tonet ut, ble det mer fart i gutta. Vekk med stoler og akustiske gitarer, nå var det fuzz, rå gitarlyd og heftig trommeaktivitet som gjaldt. Plutselig ble tida skrudd tilbake til 70-tallets heavyrock med jam og lange progressive låter.

Første låt ut i ny setting – «Sentinels» fra Yay, men i en helt annen setting. Mer rocka. Og takk for det. Etter å ha hørt gjennom det siste albumet «fryktet» jeg en veldig rolig og akustisk konsert. Ikke noe galt med akustiske konserter, men jeg synes Motorpsycho er best når de skrur volumknappen på 11 og drar på. Og det fikk vi – kaskader av lyd, psykedelisk belysning og et band med masse spilleglede og glimt i øyet.

«Snah» står for de råeste gitartonene, men Bent Sæther er ikke langt unna. Og så Rein Fiske, da. Herlig gitarspill kombinert med keyboard. Det er i det hele tatt mye instrumenter, og ikke minst mye lyd. Bent Sæther veksler kjapt mellom bass og gitar på sin doubleneck. En deilig, rullende basslyd. Olaf Olsen har jeg sett i flere sammenhenger før, nå er han «ferskingen», men som han spiller. Øyekontakten med Sæther er viktig, det er Bent som i stor grad styrer vekslingene, virker det som. Men det sitter. Det kan ikke være lett, men når det funker så bra som det gjør denne kvelden er det en vanvittig god opplevelse.

Lydmessig…. tja. Instrumentene høres fint helt framme, men ikke vokalen. Lenger bak er lyden god, alt høres fint, men en går litt glipp av intensiteten. Jeg mister «bobla», på en måte. Framme er jeg langt inne i en annen verden. Musikk skal føles, ikke bare høres.

Alt er ikke fuzz og fullt trøkk. På «Cold & Bored» fra sistealbumet slipper de seg nedpå igjen, og vi får en nedtonet låt, med vakkert gitarspill og rolig vokal. Men det varer ikke lenge. For ulikt studioversjonen kjøres det på med herlige overganger og tonnevis med riffs utover i låta. Reine Fiske trår til med noen herlige solos. Råtøff låt.

Det er jo dette jeg liker med Motorpsycho. Det uforutsigbare, men samtidig eminente. Du kan like ei låt på plate, og så få den servert live, og plutselig er hele låta forandret og du tenker – kult, dette var jo bare SÅ tøft.

Motorpsycho har et vanvittig repertoar å plukke fra. Derfor blir ingen konserter like. Ikke en gang på en pågående turné. Jeg prøvde å finne ut hva jeg kunne forvente av låter før konserten, men ikke én setliste var lik noen andre fra turnéen. Så det er bare å møte fram og la seg overraske. Og glede.

I tillegg til å ha et utall egne låter å plukke fra, serverer de også flere coverlåter. Blant annet Pretty Things’ «Eagle’s Son» og The Frost sin «Black As Night». Låter de i høyeste grad gjør til sine egne, samtidig som de viser skikkelig repekt for låtene.

Konserten avsluttes med «Lux Aeterna» fra 2019-albumet The Crucible. Men selv om de har holdt på i over to timer allerede, må det ekstranummer til. Først ut er A.S.F.E. fra The Tower (2017), før det hele avsluttes med en UFO-cover – «Rock Bottom».

Så er det takk for i kveld. Flott konsert. Rimelig bra med publikum, og god stemning. Absolutt en av de bedre, om ikke den beste, Motorpsycho-konserten jeg har overvært.

Takk til Buen Kulturhus, som tar sjansen på å arrangere en slik konsert. Noenlunde «smal» konsert, men denne kvelden kom det også publikum fra omkringliggende byer. Veldig bra!