Første fredagen i september inviterte The Violent Years til konsert. Det ble tatt godt imot, og Piren Kulturrom ble raskt utsolgt. De som fikk sikret seg billett gikk absolutt ikke skuffet hjem.

Et etterlengtet gjensyn med The Violent Years på Piren kulturrom.Foto: Svein Frydnes

Piren Kulturom er et lite, intimt konsertlokale rett ved siden av utløpet av Mandalselva. Like ved, ja – Piren. Kapasiteten er seksti personer og aktiviteten er stor. 43 konserter til nå, og ifølge primus motor Jan Rune Pedersen er lokalet booket i lang tid fremover. Pedersen var for øvrig en av dem som stod bak det legendariske Venterommet som lå nærmest vegg i vegg med der Piren Kulturrom er nå, og som fremdeles mange savner. En konsertarena med sjel. I Piren Kulturrom finnes det for øvrig mye «stash» fra Venterommet, så en del av sjelen er fortsatt ivaretatt.

Rolig og eksplosivt

The Violent Years er i prosessen med et nytt album. Siste album kom i 2019, Via Antarctica, så nye godsaker etterspørres. Under denne konserten er vi lovet en gjennomhøring av mange av de nye låtene, i tillegg til noe gammelt stoff.

Etter å ha vært borte fra live-versjonen av The Violent Years en periode, er nå gitarist Lars Erik Humborstad tilbake på scenen. Og han representerer kanskje den største fornyelsen, gjennom utstrakt bruk av pedal steelgitar. Det gir en ny sound til det vi er vant til fra bandet, men instrumentet kler låtene.

Som sagt får vi høre mange nye låter. Og bandet starter rett på, med «Heart and Soul». Ei vakker, nedtonet låt, før de fortsetter med «Cry». I C-dur, som vokalist og gitarist Kenneth Bringsdal presiserer. Låtene som fremføres, spesielt de nye, er nedtonete. Til tider litt «trege», men så har The Violent Years den eminente evnen til å snu det rolige til det eksplosive. The Violent Years live og The Violent Years på plate er to forskjellige ting. På plate – rolig, behersket, kontrollert. Live – rolig, behersket, eksplosivt, rått, og fremdeles kontrollert.

Det er mye balladepreg over de nye låtene, samtidig som de er tro mot americanastilen. «Garden Party» er en slik vakker låt. Låttittelen har de «stjålet» fra Pål Holte (som var blant publikum), så de valgte å kalle låten (Another) Garden Party. Denne hadde det herlige americana-preget, der vokalen til Bringsdal får stor plass, mens resten av bandet bidrar med flotte vokalharmonier.

Jubileum

The Violent Years har bestått i 20 år, og ble startet av nevnte Kenneth Bringsdal og pianist Kjetil Sjølingstad. Bassist Jack van der Hagen kom året etter. Gitarist Lars Erik Humborstad og trommis Eivind Thorsvik erstattet i 2010 henholdsvis Andreas Hoff og Per Bertrand Aanonsen. Debutalbumet Trying To Get Over kom i 2012, og siden er det kommet ytterligere to album. Og nå er altså det fjerde rett rundt hjørnet.

- En produksjon vi er stolt av. Selv om det ikke kan måles med The Beatles, som hadde dobbelt så mange album på fire år, sa Kennth Bringsdal.

Sant nok, men ting var da også annerledes før. På mange måter.

På mange måter bedre enn The Beatles, ifølge "kjennere".Foto: Svein Frydnes

Flotte vokalharmonier

Jeg nevnte vokalharmoniene som vi fikk høre under konserten. Sammen med Bringsdals vokal gav dette låtene en ny dimensjon, en litt annerledes sound enn vi er vant til fra The Violent Years. Sammen med litt annen instrumentering en sound som blir spennende å høre på det nye albumet.

En av låtene som allerede er utgitt på digitale medier, er «The Lonely Saint», sangen om den skikkelige norske mannen, i motsetning til de små nettrollene en ikke kan stole på. Et flott, men veldig «rent» sound på plate/stream. En magisk, storslått sound live. Herlig låt, og et godt eksempel på at musikk ofte er best live.

«Light In Here» bringer oss helt ned på vise/ballade-nivået. Vakkert, totalt nedtonet, med nydelig vokal av Kenneth og Lars Erik.

Så er vi tilbake der jeg liker The Violent Years best, med låta «Her». Mørk, tung, alvorlig og magisk. Et herlig driv, og strålende vokal av Kenneth Bringsdal.

Perfekt avslutning

Det er ikke bare nye låter på programmet. Blant annet har de tatt med den nydelige «Adam You Failed» fra albumet I Blame You And You Blame Me. En pompøs låt om oppstandelse, en rock n’ roll Jesus og alt en kan ønske seg fra Kenneth Bringsdals herlige tekstunivers. Låta blir et av kveldens høydepunkt, der den bygger seg opp fra det rolige til det skikkelig rocka. Flott!

Også neste låt er en tidligere utgitt låt, «New World Order» fra det siste albumet deres. Fremføres av Kenneth Bringsdal på piano, Lars Erik Humborstad på gitar og Jack van der Hagen på bass. Nok ei låt med et mektig lydbilde. Herlig gitarsound og et piano langt framme i lydbildet.

Siste låt er «Come To Me Lover». Men med stående, kraftfull applaus må det serveres mer.

Første låt ut er «Our Love Will Die». Ei ny «nedpå-låt», med flott samvokal mellom Kenneth og Lars Erik.

Som avslutning får vi en av mine favorittlåter, tittelsporet fra debutalbumet fra 2012, «Trying To Get Over». Tøft gitarspill fra Humborstad, et vanvittig trøkk og en magisk avslutning. At Bringsdal må ty til tekstark er ok, det skjemmer overhodet ikke. Bandet spiller tight og tøft. Suveren avslutning.

Jeg må avslutningsvis berømme hele bandet. Det blir mye fokus på Kenneth Bringsdal og Lars Erik Homburstad. Men Kjetil Sjølingstad og hans piano bidrar i høyeste grad til magien. Og ikke minst Thorsviks følsomme trommespill. Bak holder Jack van der Hagen kontroll med bassen. Men jeg hadde gjerne sett deg med kontrabassen.

Takk til The Violent Years. Nå er det bare å glede seg til nyutgivelsen, smakebitene dempet overhodet ikke forventningene.

Og takk til Piren Kulturrom, som har skapt en ny flott intimscene.