Intervju med Gluecifer

Vi fikk innpass hos «The Kings of Rock» - Gluecifer. Eller i hvert fall fikk vi møte to av dem ved en pallestabel backstage; Biff Malibu og Captain Poon. Det er noe eksotisk over navnene, litt mer enn Frithjof Jacobsen og Arne Skagen, som de heter i virkeligheten. Og vi holder oss til virkeligheten.

En kjapp og trivelig prat med Gluecifer før de rocket Ravnedalen.Foto: Jan Harald Helmersen

Virkeligheten er som så: Gluecifer var et legendarisk band i en 10-årsperiode fra 1994 til 2005. Da ble de oppløst, medlemmene ville prioritere andre ting. Tretten år gikk, og etter hvert kom det flere og flere oppfordringer om en gjenforening, og 2018 stod de atter sammen på scenen. Egentlig bare for en kort periode, men den perioden har allerede vart i fem år, og jeg lurer på hvordan de fem årene har vært?

- Det har vært veldig, veldig, veldig kule år. Ikke overraskende, egentlig, men nå hat vi fått så mye kul feedback i trynet på noe som vi ikke hadde noen masterplan på, sier Arne Skagen aka Captain Poon, og fortsetter:

- Det ble så mye entusiasme rundt denne gjenforeningen, at nå har vi ingen tidsbegrensning på det. Vi bare gjør det fordi det er så kult for oss, og tilsynelatende kult for de som kommer og ser på oss.

Jeg nevner at jeg merker godt den entusiasmen, og at jeg har truffet folk som har tatt turen fra Oslo bare for å få oppleve Gluecifer, noe de synes er veldig koselig.

Så må jeg spørre det uungåelige spørsmålet: Er det noe nytt materiale på gang? Til det svarer Frithjof Jacobsen aka Biff Malibu:

- Nei, bare gammelt stoff. Vi vil bare holde på med det gamle. Det er liksom Gluecifer slik det var, bare i ny innpakning.

Før levde vi av det, det gjør vi ikke lenger. Nå er det noe vi holder på med i «livets lyse stunder», for å si det sånn. Vi bare øver litt før vi skal spille konserter, passer på at vi ikke «ruster».

Vi skjønte jo at det var etterlengtet da vi kom sammen igjen etter 13-14 år, men at det var noe som skulle vare, at folk fremdeles er keen på det, hadde vi ikke sett for oss. Litt overraskende at vi fremdeles står her, 5 år etter at vi kom sammen igjen i 2018, og føler at vi er ønsket.

- Men veldig gøy, da, skyter Skagen inn. Og fortsetter:

- Vi har ikke vært her før, da. Vi prøver å plukke steder vi ikke har vært før. Litt i innlandet og litt i utlandet.

Gluecifer gjør ikke mange konsertene i året nå, og vi er enige om at konsertene er eksklusive.

- Sånn må det nesten være, mener Arne Skagen.

Vi gjør 10-15 konserter i året, og sprer det utover i innland og utland. Nå er det gøy for oss også. Vi gjør det ikke for pengene. Det er en veldig privilegert situasjon å være i, og det er ikke mange band som er der. Vi var der heller ikke selv før, da gjaldt det å gjøre flest mulig konserter og turneer som mulig. Nå kan vi være mer selektive, sier Skagen, og avslutter med:

- Vi satte noe jævla kult i banken for mange år siden, som vi aldri trodde vi skulle få sjansen til å benytte oss av, men det kom ut nå på en veldig flott måte!

Jeg takker for praten, og kjenner at jeg gleder meg til å endelig få oppleve legendariske Gluecifer på scenen for første gang.

Intervju med D-A-D

De danske drenge, legendariske Disneyland After Dark, eller D-A-D som de offisielt heter nå (selv om det står fullt bandnavn på backdrop’et på scenen). Vi benytter oss av muligheten til en prat med bandet før de skal på som siste band på fredagen i Ravnedalen. Det er bassist Stig Pedersen og trommis Laust Sonne som setter av litt (ganske mye, viser det seg) tid til Festivalguiden. Dessverre klarer vi å rote det til med diktafonen, så det som er sagt gjengis etter undertegnedes hukommelse. Men jeg tror ikke jeg bommer så mye…

D-A-D poserte villig og koordinert til intervjuetFoto: Jan Harald Helmersen

For snart ti år siden feiret D-A-D 30-årsjubileum. Da kom de ut med samlealbum, i tillegg til en massiv jubileumsturné. Neste år har bandet 40-årsjubileun, og jeg lurer på hva som skjer da. Ny plate, kanskje?

- Det blir nytt album, ja, svarer Stig Pedersen, og fortsetter:

- Etter turneringen nå, er det full fart i studio, og så kommer det et nytt album ut på ettersommeren 2024. Men i tillegg til dette så vil hjembyen vår – vi bor i en liten by som heter København – gjøre litt stas på oss. Det skal lages en utstilling om oss på Nasjonalmuséet. Så der skal det stilles ut en del av våre ting side om side med vikingsverd og så videre.

Jeg lurer på slitasjen med så mye turnering, om den er merkbar?

- Vi går aldri lei av å turnere. Vi er fire karer i bandet som kan dele på belastningen, så det går bra, sier Pedersen mens Laust Sonne nikker og er enig.

Jeg har kikket litt på statistikken over hva D-A-D spiller på konsertene sine, og mener det er minst fra perioden 2002-2008, da albumene Soft Dogs, Scare Yourself og Monster Philosophy kom ut. Samme periode har jeg hørt Jesper Binzer uttale at var en tung tid for bandet. Er det en sammenheng her?

- Vi er så heldige at vi har flere sett med låter vi kan spille, så det er nok litt tilfeldig at det ikke har vært så mange låter fra den perioden, sier Pedersen, og fortsetter:

- Den virkelige vanskelige perioden for oss var rundt Helpyourselfish (1995), da alle bare skulle høre på grunge. Ingen ville ha skrikende rock n’ roll da.

Som nevnt er bandet i gang med nytt album. Men det vil ikke bli noen nye låter å høre i Ravnedalen:

- Vi spiller ikke nye låter før de er utgitt. Det er alltid noen som filmer med mobiltelefoner, og lanserer vi nye sanger, er de ute på YouTube før vi får sjans til å lansere dem, svarer Laust Sonne.

- Men nå skal vi gjøre oss ferdig med turneringen, og så er det studio.

Det var to utrolig hyggelige dansker vi fikk møte, og vi pratet om det meste. Blant annet om tidligere opptredener i Norge. Etter hvert har de gjort noen konserter her til lands, og de trives utrolig godt i Norge.

Jeg takket for praten, og jeg kan si med hånda på hjertet at denne konserten så jeg virkelig fram til.

En festivalsjef beretter

Festivalsjef, Mira Svartnes Thorsen.Foto: Jan Harald Helmersen

Mira Svartnes Thorsen er verdens mest sjarmerende festivalsjef. Og vi er jo bare nødt til å ha en prat med henne. Uansett hvor travelt opptatt hun er, så er hun ikke vanskelig å be når jeg spør om å få noen minutter av tida hennes.

Først og fremst gratulerer jeg henne med en strålende festival så langt, og så lurer jeg litt på besøkstallet. For meg virker det (ut fra det jeg har hørt) som det har vært veldig mye folk, selv om det kanskje ikke er helt tilfellet fredagen.

- Da Kim Larsen var her for noen år siden, ble det satt publikumsrekord med 5000. Vi har ikke vært der. Men torsdagen kom vi opp i ca 4700 tilskuere. Og det er bra. I dag blir det nok i underkant av halvparten.

Det er jo alltid mye som kan gå galt på en festival, og jeg lurer på hvordan ting har fungert for Ravnedalen i år?

- Det meste har fungert bra. Vi har 18 gruppeledere, 25 ansatte ungdommer og 300 frivillige ute her, og alle har jobbet sinnsykt bra! (Det glitrer i øynene på Mira når hun prater om staben sin).

- Folk har vært rause dersom det har oppstått noen utfordringer. Jeg tror nesten jeg kan si at dette har vært den beste Ravnedalen-festivalen så langt. Men til neste år skal den bli enda bedre, sier hun og smiler lurt.

Jeg var på Ravnedalen Live i fjor, og synes det virker som det er en større produksjon i år.

- Det er rart du sier det. Vi har nemlig brukt mindre materialer, gjerder og sånt enn i fjor. Selv om det virker som det er en større festival. Vi har satset større. Ikke minst har vi prøvd å gjøre festivalen bedre og mere bærekraftig.

Miljø er viktig for oss, Og tilbakemeldingene er utelukkende positive. Folk applauderer at de satser så mye på bærekraft, sier festivalsjefen, som synes festival er fantastisk, med alle disse herlige menneskene. Og det kan en ikke motsi henne på.

Å arrangere festival dreier seg mye om økonomi, ikke minst når det gjelder artister. Ei greie som har vært vanskelig den siste tiden, er når utenlandske artister skal ha betalt i euro, som blir dyrt med svak kronekurs. Hva har det å si for bookingen?

- Vi har heldigvis en veldig KLOK bookingsjef (Jan K. Transeth, som tilfeldigvis også er samboer med festivalsjefen… journ.merkn.), som passer på at bookingen er økonomisk fornuftig og forsvarlig.

Vi har vært bevisst på å spre sjangrene, så det blir noe for enhver smak. Tanken er flest mulig skal finne noe de liker, sier Mira Svartnes Thorsen, som helt på tampen avslører:

- Jeg håper vi også kan få til en metal-kveld på sikt.

En avsluttende merknad som virkelig gleder et metal-hue. Jeg takker for praten, og ønsker lykke til med resten av festivalen. Jeg er ikke i tvil om at også årets Ravnedalen blir en suksess, med slike flik i ledelsen.