Fredag og rockedag i Ravnedalen! En kan ikke la være å begi seg inn i de vakre områdene som huser Ravnedalen Live da. På programmet stod veteranrockere som Gluecifer og D-A-D, i tillegg til Ida Maria og evigunge Cocktail Slippers, tilsatt en dose progressiv jazz i form av Ola Kvernbergs Steamdome.
Været var bra, stemningen var fin. Alt lå til rette for en fin kveld.
Når folket slippes inn klokka fire, møtes de av musikken til DJ Ørnevik. God, gammel rock; AC/DC, Slade, The Doors og så videre. Alt spilt fra velbrukte vinylalbum. Herlig!
Først på scenen er Ola Kvernberg med sitt «Steamdome»-prosjekt. Et progressivt jazzverk med elementer av punk og elektronika. Fantastisk fremført av en drivende god sekstett. En massiv start på dagen. Og det er kanskje haken ved denne konserten – jeg synes de er på for tidlig. De hadde fortjent et større publikum og en litt annen lyssetting en stekende sol. Men kanskje hadde publikum da ikke vært mottakelig for det finslepne verket som Ola Kvernberg og hans mannskap presenterte i Ravnedalen. Vi som var til stede fikk i hvert fall en flott start på konsertdagen. Jeg skal ikke gå inn å analysere konserten, det er jeg ikke kompetent til. Jeg slår bare fast at dette var et lydmaleri av dimensjoner.
Overgangen til neste band er ganske stor. Nå er det nemlig klart for Cocktail Slippers. Fem jenter - det vil si, denne fredagen var den faste trommeslageren fraværende, og inn på stolen hadde de fått en mannlig reserve, Lambi. Trommisen kom naturlig nok litt i bakgrunnen i forhold til de glamorøse jentene i front. Musikken er punka glamrock, som bandet fremfører på ypperlig måte. Det er kommet litt flere folk nå, og bandet har en god fanskare. Cocktail Slippers har holdt på siden 2001, og eneste som har vært med hele tiden, er gitarist Rocket Queen. Bassisten, Sugar, var med og startet bandet men har hatt en pause underveis. Flott konsert. Spiller låter som ikke minst handler om kjærlighet, slik som «Like a Song Stuck In My Head». Slapp nylig ei ny låt, «Good Love». Godt gjennomført konsert; bra spilt og de får med seg publikum.
Ida Maria Børli Sivertsen, eller bare Ida Maria som de fleste kjenner henne som, var neste artist ut. Artist og politiker for MdG. Og da passer det å spille på Ravnedalen Live, en festival med høyt fokus på miljø og bærekraft. Men denne kvelden var hun der først og fremst som artist. Og hun er dyktig. Flott stemme. Kraftfull. Det er noe Janis Joplin over henne til tider, over musikken. Spesielt på låta «Boogie With The Devil’s Soul». Hun har dyktige musikere med seg som backer henne opp, i tillegg til at hun innimellom selv griper til gitaren. Men… Jeg synes det blir litt kjedelig i lengden. Dessverre treffer ikke musikken til Ida Maria meg denne kvelden. Det er også litt på siden av hva jeg vanligvis hører på, så det kan ha noe å si. Imidlertid virker det som hun klarer å engasjere publikum. Og det er jo det viktigste.
Publikum har kommet i jevn strøm. Langt fra så mye som var der torsdag, da det skal ha vært rundt 4700 mennesker innenfor portene. I underkant av halvparten fylte plassen foran scenen denne kvelden. Dermed blir det litt glissent, men samtidig er det bedre plass for de som er der. En kan sette seg ned og kose seg på plenen. Høre musikk. Nyte mat og drikke, prate med venner, bekjente og ukjente. Det er en fin stemning i Ravnedalen denne fredagen, mens sola slipper taket og skyggene blir lengre, og en gjør seg klar til en forhåpentligvis frisk avslutning med veteranene i Gluecifer og D-A-D.
Intervju med Gluecifer
Vi fikk innpass hos «The Kings of Rock» - Gluecifer. Eller i hvert fall fikk vi møte to av dem ved en pallestabel backstage; Biff Malibu og Captain Poon. Det er noe eksotisk over navnene, litt mer enn Frithjof Jacobsen og Arne Skagen, som de heter i virkeligheten. Og vi holder oss til virkeligheten.
Virkeligheten er som så: Gluecifer var et legendarisk band i en 10-årsperiode fra 1994 til 2005. Da ble de oppløst, medlemmene ville prioritere andre ting. Tretten år gikk, og etter hvert kom det flere og flere oppfordringer om en gjenforening, og 2018 stod de atter sammen på scenen. Egentlig bare for en kort periode, men den perioden har allerede vart i fem år, og jeg lurer på hvordan de fem årene har vært?
- Det har vært veldig, veldig, veldig kule år. Ikke overraskende, egentlig, men nå hat vi fått så mye kul feedback i trynet på noe som vi ikke hadde noen masterplan på, sier Arne Skagen aka Captain Poon, og fortsetter:
- Det ble så mye entusiasme rundt denne gjenforeningen, at nå har vi ingen tidsbegrensning på det. Vi bare gjør det fordi det er så kult for oss, og tilsynelatende kult for de som kommer og ser på oss.
Jeg nevner at jeg merker godt den entusiasmen, og at jeg har truffet folk som har tatt turen fra Oslo bare for å få oppleve Gluecifer, noe de synes er veldig koselig.
Så må jeg spørre det uungåelige spørsmålet: Er det noe nytt materiale på gang? Til det svarer Frithjof Jacobsen aka Biff Malibu:
- Nei, bare gammelt stoff. Vi vil bare holde på med det gamle. Det er liksom Gluecifer slik det var, bare i ny innpakning.
Før levde vi av det, det gjør vi ikke lenger. Nå er det noe vi holder på med i «livets lyse stunder», for å si det sånn. Vi bare øver litt før vi skal spille konserter, passer på at vi ikke «ruster».
Vi skjønte jo at det var etterlengtet da vi kom sammen igjen etter 13-14 år, men at det var noe som skulle vare, at folk fremdeles er keen på det, hadde vi ikke sett for oss. Litt overraskende at vi fremdeles står her, 5 år etter at vi kom sammen igjen i 2018, og føler at vi er ønsket.
- Men veldig gøy, da, skyter Skagen inn. Og fortsetter:
- Vi har ikke vært her før, da. Vi prøver å plukke steder vi ikke har vært før. Litt i innlandet og litt i utlandet.
Gluecifer gjør ikke mange konsertene i året nå, og vi er enige om at konsertene er eksklusive.
- Sånn må det nesten være, mener Arne Skagen.
Vi gjør 10-15 konserter i året, og sprer det utover i innland og utland. Nå er det gøy for oss også. Vi gjør det ikke for pengene. Det er en veldig privilegert situasjon å være i, og det er ikke mange band som er der. Vi var der heller ikke selv før, da gjaldt det å gjøre flest mulig konserter og turneer som mulig. Nå kan vi være mer selektive, sier Skagen, og avslutter med:
- Vi satte noe jævla kult i banken for mange år siden, som vi aldri trodde vi skulle få sjansen til å benytte oss av, men det kom ut nå på en veldig flott måte!
Jeg takker for praten, og kjenner at jeg gleder meg til å endelig få oppleve legendariske Gluecifer på scenen for første gang.
Dette spilte Gluecifer:
- Get The Horn
- Car Full Of Stash
- A Call From The Other Side
- I Got A War
- Reversed
- Og Away Man
- Shaking So Bad
- Bossheaded
- Automatic Thrill
- Take It
- The Year Of Manly Living
- Easy Living
- Black Book Lodge
- Desolate City
Som d’ herrer Frithjof Jacobsen og Arne Skagen påpekte i intervjuet, så har det aldri vært snakk om å komme opp med noe nye låter, eller nye album, så en vet rimelig godt hva en får når Gluecifer står på scenen: Det blir en hit-parade av gode, gamle låter fra den gang da. Og Gluecifer smeller til fra første låt. «Get The Horn» fra 1998-skiva med det enkle navnet Soaring With Eagles at Night to Rise With the Pigs in the Morning åpner showet, og herfra går det slag i slag med til dels hardtslående låter. Velkjente låter for dem som har et forhold til dem fra før, eventuelt har hørt seg opp på bandet i senere tid. Og det er en del. Jeg pratet blant annet med en som hadde tatt turen fra Oslo kun for denne konserten. Bandet har en trofast, og til dels stor fanskare. Men det kunne virke som det ikke var alt for mange av dem i Ravnedalen. I hvert fall var det ikke den helt store entusiasmen å spore, selv om jeg synes Gluecifer stod på og jobbet hardt. Gitaristene Captain Poon (Arne Skagen) og Raldo Useless (Rolf Y. Uggen) var rå på gitar, vrengte sjela ut av dem. På bass har de fått inn i litt ungt pønkerblod fra Peter Larsson, som sammen med Danny Young på trommer sørger for solide rytmer. Og så har vi Frithjof Jacobsen. Til daglig politisk redaktør i Dagens Næringsliv. Men når han er med gutta i Gluecifer er han bedre kjent som Biff Malibu, rockevokalist. Sammen skaper de fremdeles nydelige øyeblikk, og jeg synes de gjorde en bra konsert i Ravnedalen. Litt mer feedback fra publikum, og vi hadde vært der. Bra jobba!
Konserten denne kvelden ble dedikert til bandets gode venn, Frode Hanssen, som gikk bort natt til fredag, bare 51 år gammel, etter ett og et halvt år med diagnosen ALS.
"Frode elska rock - disse låtene er for ham!", sa Biff Malibu, før de rocket videre.
Intervju med D-A-D
De danske drenge, legendariske Disneyland After Dark, eller D-A-D som de offisielt heter nå (selv om det står fullt bandnavn på backdrop’et på scenen). Vi benytter oss av muligheten til en prat med bandet før de skal på som siste band på fredagen i Ravnedalen. Det er bassist Stig Pedersen og trommis Laust Sonne som setter av litt (ganske mye, viser det seg) tid til Festivalguiden. Dessverre klarer vi å rote det til med diktafonen, så det som er sagt gjengis etter undertegnedes hukommelse. Men jeg tror ikke jeg bommer så mye…
For snart ti år siden feiret D-A-D 30-årsjubileum. Da kom de ut med samlealbum, i tillegg til en massiv jubileumsturné. Neste år har bandet 40-årsjubileun, og jeg lurer på hva som skjer da. Ny plate, kanskje?
- Det blir nytt album, ja, svarer Stig Pedersen, og fortsetter:
- Etter turneringen nå, er det full fart i studio, og så kommer det et nytt album ut på ettersommeren 2024. Men i tillegg til dette så vil hjembyen vår – vi bor i en liten by som heter København – gjøre litt stas på oss. Det skal lages en utstilling om oss på Nasjonalmuséet. Så der skal det stilles ut en del av våre ting side om side med vikingsverd og så videre.
Jeg lurer på slitasjen med så mye turnering, om den er merkbar?
- Vi går aldri lei av å turnere. Vi er fire karer i bandet som kan dele på belastningen, så det går bra, sier Pedersen mens Laust Sonne nikker og er enig.
Jeg har kikket litt på statistikken over hva D-A-D spiller på konsertene sine, og mener det er minst fra perioden 2002-2008, da albumene Soft Dogs, Scare Yourself og Monster Philosophy kom ut. Samme periode har jeg hørt Jesper Binzer uttale at var en tung tid for bandet. Er det en sammenheng her?
- Vi er så heldige at vi har flere sett med låter vi kan spille, så det er nok litt tilfeldig at det ikke har vært så mange låter fra den perioden, sier Pedersen, og fortsetter:
- Den virkelige vanskelige perioden for oss var rundt Helpyourselfish (1995), da alle bare skulle høre på grunge. Ingen ville ha skrikende rock n’ roll da.
Som nevnt er bandet i gang med nytt album. Men det vil ikke bli noen nye låter å høre i Ravnedalen:
- Vi spiller ikke nye låter før de er utgitt. Det er alltid noen som filmer med mobiltelefoner, og lanserer vi nye sanger, er de ute på YouTube før vi får sjans til å lansere dem, svarer Laust Sonne.
- Men nå skal vi gjøre oss ferdig med turneringen, og så er det studio.
Det var to utrolig hyggelige dansker vi fikk møte, og vi pratet om det meste. Blant annet om tidligere opptredener i Norge. Etter hvert har de gjort noen konserter her til lands, og de trives utrolig godt i Norge.
Jeg takket for praten, og jeg kan si med hånda på hjertet at denne konserten så jeg virkelig fram til.
Det var mange som var kommet for å se de danske ikonene D-A-D. Eller Disneyland After Dark, som de kalte seg i starten av karrieren. Men av frykt for represalier fra det mektige Disney-syndikatet, endret de navn til D-A-D. Likevel bruker de backdrop med opprinnelig navn. Mon tro om de vurderer å gå tilbake til oppstartsnavnet, som bassist Stig Pedersen fant på. I hans verden kunne det meste skje i Disneyland etter mørkets frembrudd (bare se den offisielle videoen til «It’s After Dark»…)
Som vi fikk høre i intervjuet, så kjører D-A-D kun gammelt stoff (som det er rikelig å ta av) på konsertene sine. De åpner da også med «Isn’t That Wild» fra Draws a Circle (1987). Videre utover serverer de en meny på halvannen time, med ingredienser tatt fra de fleste utgivelsene deres, men med en overvekt på albumene No Fuel Left For The Pilgrims (1987) og Riskin’ It All (1991). De to albumene som kanskje i størst grad spikret deres popularitet.
Dette spilte D-A-D:
- Isn’t That Wild
- Burning Star
- Jihad
- Girl Nation
- A Prayer For The Loud
- Everything Glows
- Grow Or Pay
- Riding With Sue
- Reconstrucdead
- Rim Of Hell
- Bad Craziness
- I Want What She’s Got
Ekstranummer:
- Laugh ‘n’ a ½
- Sleeping My Day Away
- It’s After Dark
De danske drenger leverer virkelig en flott konsert. Det syder blant publikum, allsangen runger og det rockes over en lav sko. Jesper Binzer har publikum i sin hule hånd, og kommuniserer på ypperlig måte. Alt som skjer fra scenen har de av oss som har sett dem før, hørt og sett mange ganger. Men jeg lar meg likevel imponere over hvor godt det virker. Når Jesper og Laust (Sonne, trommeslager) setter i gang sin dialog om hvor de er, eller når Jesper ber publikum med på en gammel dansk folkevise som har funnet på i går(…): «For helvede, Laust, slå dine trommer i hjel». Det funker hver gang. Og kanskje spesielt helt på slutten av festivaldagen. Herlig! Jacob «Copper» Binzer imponerer som vanlig på gitar, det låter så fett. Og så har vi Stig på sine customs basser. Denne gang har han med 2 av dem: Messerschmidt og en lysende bass. Det spesielle med Stig Pedersen, er at han er venstrehendt og spille på kun to strener; A- og E-streng. Han trenger ikke flere, det lyder fett nok. Og så synger han: «Ridin’ With Sue» og avslutningslåta «It’s After Dark». For øvrig ei perfekt avslutningslåt.
Takk til D-A-D for en ny super konsert. Litt inhabil er jeg nok, jeg har tross alt fulgt dem i snart 40 år og har det meste av musikken deres under huden. Men D-A-D leverte en strålende avslutning på tredje dagen av Ravnedalen 2023.
En festivalsjef beretter
Mira Svartnes Thorsen er verdens mest sjarmerende festivalsjef. Og vi er jo bare nødt til å ha en prat med henne. Uansett hvor travelt opptatt hun er, så er hun ikke vanskelig å be når jeg spør om å få noen minutter av tida hennes.
Først og fremst gratulerer jeg henne med en strålende festival så langt, og så lurer jeg litt på besøkstallet. For meg virker det (ut fra det jeg har hørt) som det har vært veldig mye folk, selv om det kanskje ikke er helt tilfellet fredagen.
- Da Kim Larsen var her for noen år siden, ble det satt publikumsrekord med 5000. Vi har ikke vært der. Men torsdagen kom vi opp i ca 4700 tilskuere. Og det er bra. I dag blir det nok i underkant av halvparten.
Det er jo alltid mye som kan gå galt på en festival, og jeg lurer på hvordan ting har fungert for Ravnedalen i år?
- Det meste har fungert bra. Vi har 18 gruppeledere, 25 ansatte ungdommer og 300 frivillige ute her, og alle har jobbet sinnsykt bra! (Det glitrer i øynene på Mira når hun prater om staben sin).
- Folk har vært rause dersom det har oppstått noen utfordringer. Jeg tror nesten jeg kan si at dette har vært den beste Ravnedalen-festivalen så langt. Men til neste år skal den bli enda bedre, sier hun og smiler lurt.
Jeg var på Ravnedalen Live i fjor, og synes det virker som det er en større produksjon i år.
- Det er rart du sier det. Vi har nemlig brukt mindre materialer, gjerder og sånt enn i fjor. Selv om det virker som det er en større festival. Vi har satset større. Ikke minst har vi prøvd å gjøre festivalen bedre og mere bærekraftig.
Miljø er viktig for oss, Og tilbakemeldingene er utelukkende positive. Folk applauderer at de satser så mye på bærekraft, sier festivalsjefen, som synes festival er fantastisk, med alle disse herlige menneskene. Og det kan en ikke motsi henne på.
Å arrangere festival dreier seg mye om økonomi, ikke minst når det gjelder artister. Ei greie som har vært vanskelig den siste tiden, er når utenlandske artister skal ha betalt i euro, som blir dyrt med svak kronekurs. Hva har det å si for bookingen?
- Vi har heldigvis en veldig KLOK bookingsjef (Jan K. Transeth, som tilfeldigvis også er samboer med festivalsjefen… journ.merkn.), som passer på at bookingen er økonomisk fornuftig og forsvarlig.
Vi har vært bevisst på å spre sjangrene, så det blir noe for enhver smak. Tanken er flest mulig skal finne noe de liker, sier Mira Svartnes Thorsen, som helt på tampen avslører:
- Jeg håper vi også kan få til en metal-kveld på sikt.
En avsluttende merknad som virkelig gleder et metal-hue. Jeg takker for praten, og ønsker lykke til med resten av festivalen. Jeg er ikke i tvil om at også årets Ravnedalen blir en suksess, med slike flik i ledelsen.
Dette ble eneste dagen for mitt vedkommende under årets Ravnedalen Live. Men det var en strålende dag! Takk til Mira, Janki, Stella og alle dere andre som står på og lager fest for massene. Strålende opplegg. Jeg er ikke i tvil om at publikum har «kost raua av sæ»!