Nylig besøkte jeg Måkeskrik, en skikkelig trivelig festival i Bendiksbukta på Odderøya. Selv om festivalen har vært arrangert ti ganger før, har jeg av en eller annen grunn aldri besøkt den. Dessverre. For dette var bra! Variert meny, noe for enhver smak. Nydelig vær og vakre omgivelser.
Dag 1
Jeg kom litt forsinket til første band, Outer Limit Lotus, etter å ha rotet litt med å finne hovedinngangen. Heldigvis gikk jeg ikke glipp av så mye, for dette var en strålende åpning. Doomish, alternativ rock. Mektig sound. Fikk litt assosiasjoner til tidlig Madrugada, fra Robert Burås-tiden. Herlig gitarlyd og flott tromming. Veldig bra stemme på vokalist Vebjørn G. Møllberg. Skikkelig «boblemusikk» i solsteiken.
For sola steikte. Men heldigvis var det skygge å finne. Det var ikke så mye folk i gressbakken ennå, men de som var kommet, koste seg i sola. Mange hadde med seg barn, som løp rundt og lekte. Herlig, avslappet stemning.
Neste band ut var Tape Trash fra Oslo/Hamar-området. Bandet spiller en form for poprock i retning et moderne Kent. Veldig intenst. Bra vokal på både gitarist Anders Magnor Killerud og bassist Bonden. Herlig driv i trommene. Bandet kommer med ny skive i september, og presenterte noen låter derfra. Flott konsert!
Så var det klart for de lokale heltene i Rise Above. Det var også tydelig at bandet trakk litt folk, for plutselig ble det mer folksomt foran scenen. Jeg så bandet for en tid tilbake, på Vaktbua et lite stykke ned i veien for Bendiksbukta. Der gjorde de en fantastisk konsert, men da på en mye mindre scene, innendørs. Nå var det utendørs, i steikende sol. Scenen var nok ikke helt den rette for dem, men de gjorde seg slett ikke bort. Beinhard musikk, med melodiske partier og en skrikende vokalist Holler. Vokalisten liker seg nok best der han har kort vei til publikum å stupe inn i, men han kom seg da over pitgjerdet og ut på en stagediving her også. Konserten var råtøff, og lyden var bra – instrumentene kommer greit fram i lydbildet. Det er utrolig mye energi som skal ut. Vanvittig tight band. Flott konsert, men som sagt – jeg tror de passer bedre på en mindre scene, enda tettere på publikum.
Fra hardcore til indiepop, sjangrene skifter fort på Måkeskrik. Neste band ut er Team Me, en fargerik septett. Et utall instrumenter og masse glede. Også foran scenen. En del hadde i likhet med flere i bandet, sminket seg med glitter i ansiktet. Musikken er av typen indiepop som dessverre ikke treffer meg. Men bandet spiller bra, og drar i gang litt allsang med fansen. Fin stemning, og i forhold til publikum så det ut til å treffe bra.

Blood Command vokalist, Australske Nikki Brumen rager ikke høyt, men det er utrolig mye energi og stemme i kroppen.Foto: Svein Frydnes
Så var det klart for en hardtslående avslutning av dag 1 av årets Måkeskrik. Først ut var Blood Command. Bergensband som har holdt på i rockens tjeneste siden 2008. Gitarist Yngve Andersen og trommis Sigurd Haakaas er de eneste gjenværende medlemmene fra oppstarten. Vokalen har opp igjennom blitt håndtert av jenter, den nåværende har tatt turen helt fra Australia – Nikki Brumen. Brumen rager ikke høyt, men det er utrolig mye energi og stemme i kroppen. Hun hopper og spretter og skriker ut tekstene på en imponerende måte. De fleste i bandet er ikledd Adidas-treningstøy, og det passer i høyeste grad til vokalisten, med den intensiteten. Publikum drar i gang noen forsøk på moshpit, men virker ikke helt som de har treningen. Også litt crowdsurfing gjøres det spede forsøk på, men jeg tror ikke noen når fram til pit’en. Da går det bedre når vokalist Nikki Brumen hiver seg ut blant publikum, hun blir båret rundt på sterke hender.
Bandet spiller et variert sett med låter, også låter fra albumet som kommer i september (World Domination). Deriblant låta «Forever Soldiers of Esther», en hyllest til Yngve Andersens mor, som døde for en tid siden. Låta ble nydelig introdusert av en emosjonell vokalist.
Musikken til Blood Command er heftig, rå, tøff. Litt hardcore, litt punk. Eller som Yngve har sagt om musikken til bandet: «en mix av R&B, punk og disco – og to prosent metal»… Bandet spiller bra, veldig bra. Det er tight og rått. Og lyden er veldig god også her. Noen rolige låter mot slutten, før konserten avsluttes med «The End Is Her» fra fjorårets Praise Armageddonism.
Så var det klart for den store avslutningen – The Good The Bad and The Zugly.
Nå har mørket kommet, og bra er det. Musikken til GBZ passer best i mørket. Bandets medlemmer kommer på scenen, kledd i svart og begynner på introen til «What’s My Rage Again», og så - PANG – braser vokalist Ivar Nikolaisen inn på scenen, og h…..e er løs. Nikolaisen tar tak i sjela til publikum og rister løs. Her skal ingen gå upåvirket hjem. En vanvittig inensitet og energi. Ikledd hvit cheesedoodle-jakke og gule raske briller raser han fram og tilbake på scenen, og ut på gjerdet. Turboneger har aldri vært mitt band, men det er ikke vanskelig å høre hvor mye av inspirasjonen kommer fra. Bare at dette er så mye bedre enn Turboneger. Nikolaisen er en dyktig vokalist, ingen tvil om det, men for et band han har i ryggen. Det er så tight, så rått. Også her klarer teknikerne å skru riktig på knottene, for det er kremlyd. Det går til og med an å oppfatte en del av teksten som blir spyttet ut over publikum. Deilige riffs dras over en lav sko av gitaristene Melstrøm og Skaug, Magne Vannebo dundrer løs på trommene og så bassingen, da. Så fett av opphavet til bandnavnet – Lars «Zugly» Gulbrandsen.
Det eneste som ødelegger litt for min totalopplevelse, er Nikolaisens patetiske forsøk som standup-komiker mellom låtene. Hold deg til vokalistrollen, Ivar, der er du en ener. Så kan andre ta seg av standup-humor.
Bandet kjører en times show med låter fra hele karrieren. Det er akkurat passe tid, for dette er intenst. Med mørket og det heftige lysshowet, sammen med den energiske leveransen fra bandet og den gode lyden blir dette en perfekt avslutning på en flott og variert første dag av Måkeskrik 2023.
Dag 2
Andre dag av Måkeskrik 2023 bød på like fint og varmt vær som første dag. Og igjen var det godt å søke til skyggene. Noen som ikke søkte til skyggene, var alle barna som var med foreldre på festival. Måkeskrik har lagt opp til at det skal være plass til alle, både sjanger- og aldersmessig. For de små var det organisert et lekeområde, der de kunne kaste ball og få ansiktsmaling. Veldig populært, og et flott tiltak av festivalledelsen.
Første band på scenen denne dagen passet da også godt inn i familie-sfæren. Bo Milli, eller Emilie Østebø som hun egentlig heter, serverte snill og vakker indiepop i solsteken. Flotte vokalprestasjoner, bra lyd og et par låter med bra punch, spesielt mot slutten av konserten. Det er ikke lett å åpne en festivaldag, men på Måkeskrik er det en ganske grei oppgave. Om ikke publikum står helt foran scenen, så er de der ute i sola. Og de responderer på alle artistene. Flott stemning.
I pausen mellom Bo Milli og neste band fikk jeg en prat med festivalsjef Cathrine Sørensen.
Cathrine var med og startet Måkeskrik tilbake i 2012, og har siden holdt det gående som festivalsjef. Hun forteller at selv om vi hadde en periode med Covid, så klarte de i fjor å ha 10-årsjubileum. De holdt nemlig en Måkeskrik-dag i 2021, som de regnet som festival. Om oppstarten av festivalen forteller Cathrine:
- Vi vokste opp med Quart’en. Da den la ned, ble det et tomrom vi ønsket å fylle. Sånn startet Måkeskrik. Imidlertid startet det samtidig også opp noen andre festivaler, blant annet av Toffen Gunnufsen (tidligere Quart-general, journ. merkn.), noe som gjorde at vi kom litt «i skyggen av de store». Men det gikk rundt, og Måkeskrik har klart seg gjennom hele perioden.
I mine øyne er det lite folk inne på festivalområdet, og jeg lurer på hvordan det går økonomisk?
- Det går rundt økonomisk, men vi kunne gjerne hatt flere folk inne. Første mål er å nå 1000 mennesker inne. I tillegg går det an å øke festivalområdet noe.
Kanskje bør det satses enda mer på å reklamere for festivalen, for fremdeles kan det virke som informasjon om festivalen drukner litt i alt det andre som skjer på samme tid.
Festivalområdet har vært gjennom diverse utforminger, og det har også vært brukt 2 scener, forteller Cathrine videre. Nå synes det som Måkeskrik har funnet den ultimate utformingen, med scenen i vannkanten og et naturlig amfi foran.
Noe av det som er viktig for festivalen, er å kunne presentere et mangfold av musikk:
- Vi er ikke en rockefestival, men en musikkfestival.
Samtidig er festivalsjefen, som også er bookingsjef, tydelig på at musikken som skal presenteres må være noe hun selv kan tenke seg å høre på.
Avslutningsvis sier Sørensen at hun er godt fornøyd med første dag av festivalen, og ser fram til resten av dag 2. Også publikum og band har bare kommet med gode tilbakemeldinger, sier hun. Og det forstår jeg godt. Jeg takker for praten, og gjør meg klar for dagens andre band – Fangst.
I likhet med flere av de andre bandene på plakaten, er Fangst et ukjent band for meg. Lite informasjon har det også vært å hente. Men det er et rockeband med masse gitarlyd og bra trøkk. Alle stiller i uniform som fengselsbetjenter, noe som virker rimelig varmt. Selv beskriver de seg som et «welterweight band with a heavyweight sound». Og det kan nok stemme rimelig godt.
Mer hardtslående blir det når neste band entrer scenen. Det er nemlig klart for Korrupt, som kjører en mørk stil av punk – blackpunk. Det slår godt. Litt i samme gate som Rise Above (kanskje Rise Aboves vokalist Thomas Holler, som spiller gitar i Korrupt, har litt påvirkning?). Dette er i hvert fall drivende bra gitarpunkmetal. I likhet med Rise Aboves konsert, synes jeg Korrupt spiller litt tidlig på dagen. Musikken passer bedre i skumring enn i stekende sol. Men bandet leverer en bra gig.
Så er det klart for et av bandene jeg har sett fram til, Kristi Brud. Bygd på ruinene av Hjerteslag, dannet av de fire gjenværende medlemmene da Robert Eidevik dro sin vei. Mye styr og rettsaker endte opp med at Kristi Brud ble dannet av 4 Hjerteslag + 2. Bandet entrer scenen til lyden av kirkeklokker. Kristi Brud.. Musikken er ikke så ulikt Hjerteslag, naturlig nok. De har en herlig sound på instrumentene og dyktige vokalister. Det er sår rock, fremdeles sitter det nok mye smerte igjen etter oppbruddet av Hjerteslag. Bare hør på låta «Spiller ingen rolle»: «Fuck deg og dine stygge venner, fuck deg og alle de du kjenner». Ikke mye lys og varme. Men smerte gir ofte god musikk, og det er Kristi Brud et godt eksempel på. Herlig konsert!
Avslutningen på dag 2, og for den saks skyld hele festivalen, står ikke noe tilbake for fredagen. Kanskje tvert imot. For neste band ut er veteranene i The Ricochets. Jeg så dem i sola på Tons of Rock i fjor, da imponerte de ikke. Men i Bendiksbukta skinte de om kapp med sola. Lyden satt perfekt, energinivået var intakt og det var et herlig driv over konserten. En god del mennesker hadde nå samlet seg foran scenen, og ikke bare den gamle garde. Noen moshpit kom ikke i gang med The Ricochets, her var det heller tilløp til dans. Folk koste seg i sola. Musikken var hentet fra alle utgivelsene deres, også fra den siste som kom ut i år. Dette var en forrykende konsert. Og som avslutning fikk jeg høre min absolutte favoritt: «Ghost Of Our Love», med noe av det seigeste og deiligste gitarspillet en kan tenke seg. TAKK!
Siste band ut for denne gang var The Dogs. Og en vet hva en får når Kristopher Schau & Co entrer scenen: Masse driv, råskap, rock n’ roll. Og kos. Masse kos.
Schau har publikum i sin hule hånd. En imponerende måte å kommunisere med publikum, ofte på kanten, men aldri kleint. Folk synger med, bandet spiller bra. Tight. Likevel litt garasjerock over det, passe skramlete. Kristopher Schau er naturligvis ute på rekkverket og balanserer, til og med ute blant publikum. Låtene har de hentet fra hele katalogen. I tillegg får vi ei gammel låt, som – om jeg forstod det riktig – kommer som nyinnspilling i november: «Stay Away From Her», med Jorun Stiansen på medvokal. Stiansen stod fremst på konserten i Bendiksbukta, og spratt selvfølgelig opp på scenen for å bli med på låta. Herlig!
Det hele avsluttes med låtene «G.U.I.L.T.Y.» og den låta som, ifølge Schau, alle Kristiansandere elsker: «Oslo». Så var det bare å rusle hjem i sommernatta.
Takk til Cathrine Sørensen og resten av gjengen i Måkeskrik for en flott festival. Ikke minst takk til teknikerne, som sørget for at samtlige band hadde utrolig god lyd. Neste år er det å håpe at mange (ikke for mange…) flere får øynene opp for denne perlen av en festival.